om det å være pårørende
(17 innlegg) (11 deltakere)-
Trine
MedlemSelv har jeg vært utsatt for seksuelle overgrep, og nå vet "alle" rundt meg dette. Får enormt mye støtte, men vet at det slett ikke er enkelt å være pårørende i en slik sak. Som pårørende sliter man jo med enormt mange bekymringer og kanskje noen er lei seeg for at de ikke skjønte noe tidligere. Pårørende i slike saker er kanskje mer offer enn den utsatte selv er?? offer i en familietragedie? Som pårørende kan du være mor eller far, søster eller bror, tante, onkel besteforeldre, øvrige familie, nær omgangskrets, venn.. Og alle blir vi påvirket av at en incestsak kommer frem i lyset.. Og hvordan er det da for en mor å vite at henes barn er utsatt for seksuelle overgrep? for søsken å vite at et søsken er utsatt? for en mor å vite at hennes egen far har misbrukt hennes barn? Eller for tante og onkel å vite at far/svigerfar har misbrukt den lille niesen og hva med deres barn? etc etc etc Og blir pårørende ivaretatt på en god måte av rettsvesen/ helsevesen etc? Noen pårørende som har noen tanker omkring dette? Eller hvem som helst som vil skrive noe om dette temaet..Skrevet for 4 år siden # -
mamma
MedlemHei Trine. Tenkte å skrive noen ord om hvordan jeg har det som mamma til overgrepsutsatt. For snart to år siden kom det fram at dattera vår (29) hadde vært utsatt for seksuelle overgrep som liten. Den fortvilelsen jeg følte kan ikke beskrives. Hvordan kunne dette skje uten jeg oppdaget det? For en dårlig mor jeg måtta ha vært? Etterhvert fant jeg ut at jeg trengte hjelp for å bearbeide dette, og har nå i mange måneder gått til psykoterapi og også rosenterapi. Jeg har kommet et skritt videre, men det er ennå langt igjen. Har vært deprimert og ikke følt glede med noe. Hvordan jeg har klart å gå på jobb hele tiden vet jeg ikke. Har siste uken kjent et snev av glede ved livet igjen og det er kanskje et tegn på at jeg er kommet litt videre. Det er nok langt igjen. Noe annet som har hjulpet meg er kontakt med en annen mamma som har opplevd det samme, det har vært veldig godt. Jeg har valgt å være åpen om det som har skjedd og fortalt familie, venner og kollegaer hva som var kommet fram. ÅPENHET ER VIKTIG!! Hvorfor skal vi beskytte disse avskyelige menneskene som kan gjøre noe sånt med små barn. Beklageligvis er mange av disse sakene foreldet og de skyldige får aldri ta ansvar for sine handlinger. Tror det er viktig å oppfordre så mange som mulig til å anmelde. Heldigvis går det bedre med dattera vår nå, hun har begynt i jobb igjen og fungerer bra. Likevel har jeg som mamma en stadig uro i meg for hvor lenge det skal vare. Kunne godt tenkt meg kontakt med flere mødre/pårørende. Klem PS. Var så heldig å få være tilstede på konferansen "Tenk om noen hadde sett meg" på Mo i Rana i fjor og jeg er full av beundring for det motet du/dere har og står fram og forteller dere historie. Stå på!Skrevet for 4 år siden # -
sapmi
MedlemJeg er gift med et overgrepsoffer. Det er ikke alltid en dans på roser. Man vet aldri når det blir svart, hvis noen skjønner hva jeg mener. Selvbildet hennes er ofte på bunn, og jeg synes det er vanskelig når ingenting av komplimenter "godkjennes". Hun tror skjelden på det jeg sier. Det er ikke bestandig lett å bo ilag med en som har vært gjennom noe sånnt.Skrevet for 4 år siden # -
kristin
MedlemDet er vel noe med det, at det kan bli for sterk kost for dem, å høre på alle detaljer i en sånn sak. Derfor er det veldig viktig å komme til en psykolog(eller en annen fagperson) som kan sitt fag, og vet hvordan man skal håndtere det. Det er heldigvis mye god hjelp i gode venner også
Skrevet for 4 år siden # -
Lille My
MedlemJeg er i en situasjon hvor mine to barn mest sannsynlig har vært utsatt for overgrep fra nært familiemedlem. Det er en grusom situasjon, vi venter på politietterforskningen, og hva det ev. blir konkludert med. Barna er trygget og holdes langt unna den som ev. er overgriper, og jeg regnet jo med at skole, barnevern o.l gjorde det de skal gjøre for barn som har vært utsatt for slike ting. Men det er vanskelig, jeg ser at systemet ikke fungerer, det går altfor tregt, og faktisk, det blir jeg som må presse på systemet for at de skal gjøre jobben sin.Og jeg føler jeg må ha enorme krefter til å være koordinator for alle etater, samtidlig som jeg har familien som skal overleve den her krisen. Jeg vet ikke hvor jeg skal vende meg, hvem jeg kan snakke med som gir meg de svar jeg trenger. Politiet ivaretar sin jobb, barnevernet sin og midt i alt det her er det ingen som spør barna - hvordan har du det? Fordi alle er så redde for å ødelegge etterforskning og sette ord i munn på barna. Og jeg opplever at alle er så taktiske. Jeg vil bare skrike at det sitter to barn her, det er to liv dere snakker om - ikke to døde ting! Og om jeg som mor har gjort en bra profil i retten bryr jeg meg ikke om. Jeg sa sanningen, jeg mente hvert eneste ord og jeg er så bunnløst fortvilet. Så va det en som i ettertid sa til meg at jeg gjort en bra profil i retten , det føltes ekkelt - vårt liv er lagt i grus, vi må begynne på nytt uten et nært familiemedlem.Bra profil - det hørtes ut som om han snakket om en film eller noe, ikke om våre liv. Jeg ville fortelle han at vi prøver å leve et vanlig familieliv her, og prøver å la vær å tenke på ev. rettgang, ev frifinnelse, eller dom. Det er to unger som skal vokse opp, begge har en diger ryggsekk på ryggen som er fylt opp til kanten med minner - og ingen snakker med barna! Grunnen til at vi skal snakke så lite som mulig med barna er jo at det pågår en etterforskning, men barn tenker mye, og tankene ruser avgårde hvis de ikke får svar på det de lurer på.... Helst av alt vil jeg jo at alt det her skal forsvinne hvis jeg knipser med fingrene.... All denne usikkerheten, vente tiden, den er altfor vanskelig.....det eneste jeg vil er at mine barn får et bra liv.Skrevet for 4 år siden # -
Rosa
MedlemJeg blir så fortvilet når jeg leser dette. Hvorfor i all verden skal de ikke snakke med barna? Det viktigste for dem nå er at de kan snakke og snakke og snakke til de blir tom. Hvis ikke blir de traumatiserte voksne. Hvis de ble påkjørt av en trailer eller det ble brann i huset deres ville alle sagt at det var viktig at de snakket om det. De ville fått psykologisk krisehjelp der de skulle avtraumatiseres og få fortelle absolutt ALT som skjedde. Hva luktet det? Hva hørte du? Hva så du? Hvordan følte du det inni deg da? Kjente du noen smak? Hvordan var lyset? Var han rød i ansiktet? Pustet han tungt? Alt dette MÅ komme frem nå og ikke om 20 år. De lukker det nemlig inni seg. Og gjemmer det. Og det er det verste som kan skje nå. Det beste du som mor kan gjøre er å snakke om det. Ta ansvaret for det. Løft ansvaret fra dem og over til deg. Si: "Jeg skulle ha passet bedre på dere". La de få komme med det de tenker. Spør dem i detalj. De blir bare mere bevisste på hva som skjedde av det. Men ikke still ledende spørsmål og spør mere enn det de forteller. Respekter de grensene barna naturlig har ellers vil det bli et nytt overgrep. Jeg skjønner godt det du skriver om "bra profil". Det høres ut som du har iscenesatt noe - og det blir jo helt feil. Du har vært deg selv og fortalt som det var. Sannheten. På den annen side kan du også tolke det positivt, det er kanskje en advokats talemåte. Det han mener er at du var troverdig i retten. At du fremsto som et sant vitne. La oss håpe det er det han har lagt i det. Jeg er enig i at det dere er påført er en bunnløs tragedie. Og det vil ta år og reparere ungene. Det beste for dem er at du snakker om det når de viser at de vil det. Ikke alle barn klarer å si så mye, spesielt hvis de merker at det er vanskelig for de voksne. Ikke la dem tro det er vanskelig for deg. Ta fra dem ansvaret for det som skjedde. Fortell dem også om dine reaksjoner. Si jeg blir så lei meg når jeg hører det. Jeg skulle så gjerne vært der for deg. Og reddet deg. Jeg blir så lei meg når jeg tenker på at jeg ikke var der. Jeg skulle ha bokset ham i magen og slått ham med en hammer i hodet osv. Rynk på nesa. Vis med kroppspåket ditt at du blir rystet over deres fortelling. Hold rundt dem. Få dem til å vise med kroppen sin hva som ble gjort. Gråt hvis du føler for det. Rop hvis du har behov for det. Jeg blir så sint av det du forteller! De vil aldri forstå hvor galt det var det som ble gjort med dem hvis du sitter der med et pokerfjes. Og så snart alle viser sin avsky for det - vil de sakte men sikkert forstå at det ikke var deres skyld. Stol på meg når jeg sier dette. Vær en trygg voksen og kom tilbake med spørsmål hvis du trenger det:-) Lykke til!Skrevet for 4 år siden # -
kristin
MedlemDette har jeg hørt før, og jeg blir like sjokkert denne gangen. Selv om det pågår en etterforskning må man da snakke med ungene om det som har skjedd, la dem få sjansen til å begynne å bearbeide det! Ærlig talt.. Det er en annen mor, også hun med 2 barn, som fikk samme beskjeden. At alt skulle hysjes ned, fordi det pågikk en etterforskning. Denne moren fikk ikke lov til å snakke med sine nærmeste og iallefall ikke med sine barn om det som hadde skjedd. Dette fordi saken da kunne blåses opp, og det kunne overdrives, og ungene kunne bli forvirret. HALLO!?! Hvor er logikken her? Det er så mange situasjoner/reaksjoner som kan unngås, om man får lov til å snakke helt fritt om det, helt fra begynnelsen av. Det er så viktig for barna å vite at dette kan de fortelle om, de trenger ikke være flaue, eller å føle skam, for det er en voksen som har vært slem, ikke dem. Jo tidligere de får begynne på denne prosessen, jo lettere vil det være for dem(og for deg som mor) å leve videre, leve med det som har skjedd.Skrevet for 4 år siden # -
Buschmann
Medlem[quote=mamma til 2]Jeg er i en situasjon hvor mine to barn mest sannsynlig har vært utsatt for overgrep fra nært familiemedlem. Det er en grusom situasjon, vi venter på politietterforskningen, og hva det ev. blir konkludert med. Barna er trygget og holdes langt unna den som ev. er overgriper, og jeg regnet jo med at skole, barnevern o.l gjorde det de skal gjøre for barn som har vært utsatt for slike ting. Men det er vanskelig, jeg ser at systemet ikke fungerer, det går altfor tregt, og faktisk, det blir jeg som må presse på systemet for at de skal gjøre jobben sin.Og jeg føler jeg må ha enorme krefter til å være koordinator for alle etater, samtidlig som jeg har familien som skal overleve den her krisen. Jeg vet ikke hvor jeg skal vende meg, hvem jeg kan snakke med som gir meg de svar jeg trenger. Politiet ivaretar sin jobb, barnevernet sin og midt i alt det her er det ingen som spør barna - hvordan har du det? Fordi alle er så redde for å ødelegge etterforskning og sette ord i munn på barna. Og jeg opplever at alle er så taktiske. Jeg vil bare skrike at det sitter to barn her, det er to liv dere snakker om - ikke to døde ting! Og om jeg som mor har gjort en bra profil i retten bryr jeg meg ikke om. Jeg sa sanningen, jeg mente hvert eneste ord og jeg er så bunnløst fortvilet. Så va det en som i ettertid sa til meg at jeg gjort en bra profil i retten , det føltes ekkelt - vårt liv er lagt i grus, vi må begynne på nytt uten et nært familiemedlem.Bra profil - det hørtes ut som om han snakket om en film eller noe, ikke om våre liv. Jeg ville fortelle han at vi prøver å leve et vanlig familieliv her, og prøver å la vær å tenke på ev. rettgang, ev frifinnelse, eller dom. Det er to unger som skal vokse opp, begge har en diger ryggsekk på ryggen som er fylt opp til kanten med minner - og ingen snakker med barna! Grunnen til at vi skal snakke så lite som mulig med barna er jo at det pågår en etterforskning, men barn tenker mye, og tankene ruser avgårde hvis de ikke får svar på det de lurer på.... Helst av alt vil jeg jo at alt det her skal forsvinne hvis jeg knipser med fingrene.... All denne usikkerheten, vente tiden, den er altfor vanskelig.....det eneste jeg vil er at mine barn får et bra liv.[/quote] jeg ville ha anbefalt og sette opp en ansvars gruppe hvor dere får alle etater som trenger å være der å diskutere saken... jeg synnes der var en god løsning når du synnes det blir får tungt... å gå mellom alle etaterSkrevet for 4 år siden # -
DreamAway
MedlemJeg har vurdert og vurdert og vurdert til jeg blir blå om jeg skal fortelle mamma om overgrepene. Jeg vet at mamma er den typen som heldst ikke snakker med noen om det som er tungt og trist for henne. Så å prate om mine problemer med henne er skikkelig ukomfortabelt. Men så sier de fleste jeg snakker med at det er viktig å snakke om det så hun kan hjelpe meg. Men som dere pårørende skriver her så er det jo fryktelig vanskelig å være pårørende også. Særlig for mødre. Når jeg leser innlegg som dette så får jeg mindre og mindre lyst til å fortelle om overgrepene. Kanskje er det ikke verdt det? Jeg har jo holdt det hemmelig i nermere 11 år nåSkrevet for 4 år siden # -
Undercover
MedlemDet dilemmaet kjenner jeg også veldig godt! Jeg har holdt på hemmeligheten i over 20 år nå, og det er ingen i min nærmeste familie som vet noe. Min mor er fremdeles lykkelig gift med min far (min overgriper) og de er nærmest som om de er siamesiske tvillinger. Gjør nesten ingenting uten hverandre, og utad er vi en svært vellykket og hyggelig familie. Tror ikke at min mor aner hva som har skjedd, selv om hun kanskje har en anelse om at noe har skjedd meg...var veldig overbeskyttende da jeg var barn...bare mot feil instans! Jeg begynte å bearbeide min historie for litt over et år siden, før det husket jeg flere episoder, men klarte ikke forholde meg til at det hadde skadet meg. Nå ser jeg det på en helt annen måte, og er veldig glad for at jeg har startet kampen...ja for det koster mange krefter. Dilemmaene om å fortelle - og til hvem- er stadig tilstede. Jo mer jeg bearbeider, jo vanskeligere er det å forholde meg til familien min- spesielt min far, men også allle de andre. Og den jeg har vanskeligst for å tenke meg å fortelle det til er min mor. Tror ikke hun vil takle det på noen god måte, er nok redd for at hun skal få det kjempevanskelig...i.o.m at de fremdeles er lykkelig gift. Så nå driver jeg å skriver et brev til min far, vet ikke riktig ennå om jeg skal sende det. Men tror jeg på en eller annen måte må få hull på denne hemmeligheten og plassere ansvaret. For sånn som det er nå, er det jo jeg som bærer hele belastningen og det har ikke helsa...og kroppen min godt av! Hvis jeg klarer å konfrontere han...så kan det jo hende at jeg klarer å fortelle det til noen flere familiemedlemmer etterhvert....Skrevet for 4 år siden # -
DreamAway
Medlem:)Hei Undercover. Takk for svar. Jeg skjønner godt at du syns det er vanskelig å forholde deg til familien når faren din er den som har forårsaket alt dette! Jeg skriver også brev, men jeg har skrevet mange og aldri gitt dem. Jeg vet at mamma kommer til å ta det tung selv om hun muligens har visst om det hele tiden. Det som bekymrer meg mest er egentlig hvordan pappa vil takle det. Jeg har ikke tenkt å fortelle han det, men hver gang mamma er lei seg bli han sint og hvem vet hva han gjør når han blir sinna. Jeg tror jeg kommer til å skrive ferdig brevet i dag og gi det til mamma for vi skal på hyttetur og pappa blir ikke med. Så får mamma tid til å komme over det før hun møter han. Også er tante med så er jeg ikke alene. Jeg håper at du får din "hemmelighet" ut av verden også. Det er fryktelig tungt å gå å bære på sånt. Wish me good luck ok?
Skrevet for 4 år siden # -
Undercover
MedlemØnsker deg det aller beste!!!
Høres ut som en god plan å gi brevet på, spesielt siden dere reiser bort sammen og får tid til å prate og komme litt til hektene igjen.
Vet din tante om det?
Jeg har også skrevet flere brev...men nå nærmer det seg et jeg er fornøyd med. Skal på ferie til helga, blir borte noen uker med ei god venninne- lurer på å poste brevet fra Gardermoen, det hadde vært stort...Skrevet for 4 år siden # -
mamma mia
MedlemHei Jeg føler med deg som pårørende!!!! Jeg er selv mamma til utsatt barn,(A) samt at jeg har en datter til som ikke er utsatt. Jeg kjenner meg igjen i din fremstilling. Når jeg kjennte at nok var nok, tok jeg kontakt med barneverns tjenesten her i byn, og fikk vår egen kontaktperson. han ble min talsmann, og den som organiserte møter med skole, ppt , psykolg etc. vi fikk da laget en arbeidsgruppe som hadde faste møter. det gjalt skole situasjon, konsentrasjonsvikt, etc. jeg følte da at jeg fikk fortalt min sak om hvorfor ting var vanskelig for A, og at øvrigheten da hadde mer forståelse. ppt ordnet med ekstra undervisning på skolen, A fikk timer hos psykolog, etc. jeg har alltid hatt avtale at A kan komme til meg hvis A lurer på noe, eller ønsker å snakke om saken, men at jeg ikke spør og maser.... tror at barnet må få ta ting i sitt tempo, og når det føler for det. A er liv redd for at andre på skolen skal få vite om dette, så hos oss er det kun åpenhet innad i familien, ikke til øvrigheten. Akkurat det synes jeg er litt vanskelig. Ønsker deg lykke til videre mamma miaSkrevet for 4 år siden #
Svar »
Du må være innlogget for å skrive.