Om det å gå videre....
(16 innlegg) (7 deltakere)-
Lille My
MedlemHei Jeg har selv aldrig opplevd overgrep, og jeg vil gjerne spørre dere som har vært utsatt for overgrep om noe viktig:/ Det er vanskelig å sette seg inn i andres eventuelle følesler og reaksjoner. Hvis vi later som om dere har kommet bort fra overgriper, dere ser han ikke hver dag, og prøver å fortsette livet med venner osv. Så er det noen som nevner overgriper, bare en liten hilsen til deg fra overgriper. Kan jo virke veldig hyggelig uskyldig for noen som ikke vet om overgreppet. Du svarer kanskje noe tilbake, eller er kanskje bare tyst, fordi den som kom med hilsenen vet jo ikke noe lell. Hva skjer med deg? Hva skjer med kroppen og følelesene og hvordan er det å bli minnet på at overgriper faktisk lever i nærheten, han er der og så hilser han til deg? Jeg spør dere fordi jeg vil så gjerne forstå mine barn. De kan ikke fortelle meg hva de mener og hva de føler, de er så små, men de er tydelig plaget og de mår dårligt, og jeg vil så gjerne hjelpe uten å mase eller forstyrre og ødelegge deres tanker.Skrevet for 4 år siden # -
beate
MedlemHei mamma til 2! Det er ikke lett.mange følelser svinger opp og ned.ene dagen har en det kjempe bra og dagen etter kan det være veldig tungt.nå snakker jeg ut i fra åssen jeg har det. er 34 år.det var bestefaren min som gjorde det. jeg er der på besøk nå av og til ,men det er akorat som jeg stenger han ute akkorat som han ikke er der samtidlig som jeg kan svare på det hvis han spør meg om noe..du flykter på en måte bort fra en tankene dine er et annet sted på en måte det er det,samme som skjer i det øyeblikke når en blir utsatt overgrepet.Det og stole på noen blir vansklig ,blir mistenksom på alle selv på de som en har er gode venner, jobb sammenheng kollegar...en lager så mye tanker om seg selv negativt og tror at ingen liker en.alt det en sier er dumt å teit. selvbilde av seg selv blir forvrengt for ex jeg liker ikke og se bilder se i speil syns jeg ser fæl /stygg ut.og at en ser tykk ut....det er sikkert andre som kan føle det anderledels,kanskje det en noen der ute som kan gi et bedre svar enn meg.....lei for at barna dine har opplevet dette. har selv 2 barn .....:( det er vansklig.....Skrevet for 4 år siden # -
kristin
MedlemÅ bli minnet på overgriperen, og vite at han er i nærheten, kan være ganske skremmende. Å få høre at han hilser, vil jeg se på som en trussel. Man føler at man ikke har kommet bort fra overgriperen, og når han er så nærme, går man hele tiden og er redd for at det kan skje igjen, for han har gjort det før, og kan "ta meg" igjen, straks han har anledning til det. Samtidig har overgrpieren gjerne en slags usynlig makt over den han forgriper seg på (jeg skriver HAN nå, siden det er det som er reellt for deg. En overgriper kan jo være en HUN også..), som gjør at man nesten føler en slags dragning mot overgriperen, og i enkelte tilfeller oppsøker man selv overgriperen på grunn av dette. Man vil ikke ha noe med den personen å gjøre, men samtidig er der gjerne trusler han har kommet med, man har som en murring i bakhodet. Skjønner du hva jeg mener, eller blir det veldig usammenhengende? Håper du fikk noen svar iallefall.
Skrevet for 4 år siden # -
Lita
MedlemSiden barna er så små, kan det jo være at de ser andres reaksjoner og oppførsel mot denne personen. Og tror dette er riktig oppførsel, og faktisk ikke skjønner at han ikke gjør det samme mot alle. De tror de ser og møter den helt samme personen som de andre, og ikke tørr vise en annen reaksjon, om du skjønner.. Det gjør vondt å bli minnet på overgriper hele tiden. Jeg får jo ikke hilsner eller har sjansen til å møte min overgriper. Men det at søstra mi er lei seg for at hun er fri for far, og faktisk ikke vet hvordan han egentlig var, det er tungt. Og mamma som trøster henne.. Gavene fra familien hans til jul og bursdag, arven som bare blir mer og mer..Skrevet for 4 år siden # -
kristin
MedlemJeg har også en som ble uten far, Lita. Så jeg skjønner hvordan du føler det. Min lillebror ble farløs like før min overgriper skulle i fengsel. Han tok sitt liv. Min bror var også veldig, veldig lei seg for at han ikke lengre hadde pappaen sin, og for at pappaen hans hadde gjort meg vondt. Min bror fikk vite "hva som hadde skjedd", og var selvfølgelig RASENDE på meg, for det var jo min feil at pappaen hans skulle i fengsel. Det var en vond tid, men ting ble bedre, heldigvis. Jeg forsto smerten hans, samtidig som at jeg var lykkelig over at overgriperen ikke lenger var i live. Jeg må bare si en ting; jeg har ALDRI sagt et vondt ord om min brors far, i min brors nærvær. Han vet ikke detaljer om hva som har skjedd, men vet noe. Og vi lar det ligge der. Skal jeg snakke om det jeg har opplevd, gjør jeg det til andre. Han skal få ha sitt minne om sin far i fred.Skrevet for 4 år siden # -
Maja
MedlemFor meg var det knusende og få hilsen fra min overgriper, det føltes som om det aldri skulle hendt noe galt, akkurat som om han var verdens snilleste og det var meg det var noe galt med. Nå er han død, men det er fremdeles ille om ikke verre og besøke hjemstedet mitt, for meg ble det livsviktig og komme langt unna. På avstand kan jeg sakte bygge opp et liv og reparere skadene. Det tar tid, men det er verdt det. "Det er tungt og ta tilbake en barndom som er tapt"Skrevet for 4 år siden # -
kristin
MedlemJeg sliter også litt med å besøke hjemstedet mitt, Maja. Mange minner. Samtidig så savner jeg plassen. Litt splitta følelser der,ja.. Når jeg (en skjelden gang) drar dit er det SÅ godt å kjenne lukta av fjæra, SÅ godt å "komme hjem"...men etter et par timer blir jeg rastløs og urolig, og vil bare bort, selv om overgriperen ikke lenger er der.Skrevet for 4 år siden # -
Lotte
MedlemJeg kan kjenne meg igjen i det kristin skriver om at det er godt å "komme hjem" men jeg vil også bort etter en liten stund. Min mor er ikke klar over at jeg ble seksuelt misbrukt som barn, og min overgriper er fetteren min så hun snakker jo med han rett som det er. Det er utrolig vanskelig når hun kommer hjem og forteller at hun har møtt han en eller annen plass og skal hilse osv. Jeg bli helt varm innvendig og får mest lyst til å rope å skrike til hun skjønner at jeg ikke vil ha noe med han å gjøre. Jeg bli også kvalm av tanken. Når familien hans sender julekort får jeg mest lyst til å rive det i stykker å hive det i peisen. Jeg kommer opprinnelig fra en ganske liten plass hvor alle kjenner alle. Selv om jeg har flyttet, så bor fortsatt faren min der, og også fetteren min, det har hendt at jeg har sett han opptil flere ganger når jeg har vært på "bygdefest" der, og han oppfører seg som om ingenting har skjedd. Jeg knekker helt sammen om jeg ser han når jeg har drukket, fasaden min brytes på en måte da, og ingen skjønner hvorfor. Jeg får en følelse av at han forfølger meg og holder øye med meg når jeg møter han eller hører snakk om han, og det er utrolig tungt.Skrevet for 4 år siden # -
Lotte
MedlemTidligere har jeg ikke hatt behov for å si noe til henne, det behovet har kommet iløpet av det siste halvåret. Jeg har mange ganger hatt lyst til å fortelle henne det, men jeg vet ikke hva jeg skal si, og jeg er litt redd for reaksjonene hennes. Og ikke minst hvordan ting kommer til å bli etter det har "kommet ut i lyset".Skrevet for 4 år siden #
Svar »
Du må være innlogget for å skrive.