Offeret er syndebukken
(5 innlegg) (2 deltakere)-
Synnemor
MedlemJa, det fikk jeg oppleve i går. Kona til overgriper (som også er min svigerinne) ba i går om å få en samtale med meg. Jeg satte pris på det, for hun er den eneste i familien som jeg ikke har fått snakket med om dette. Jeg ønsket en prat med henne for å klargjøre hvordan vi skal gjøre det mellom familiene fremover når det gjelder sosiale sammenhenger. Selv var jeg åpen for å få til en passe normal omgang med hverandre, over lengre sikt. Da vi begynte å prate forsto jeg hva hun var ute etter: å plassere meg som syndebukk for hele greia. Hun trengte en å tømmet ut sinnet sitt på og en å rette aggresjon mot. Og da valgte hun altså den som er offeret i saken. Hun beskyldte meg for å ha diktet opp hele historien som en dekkoperasjon for problemene mine. Og hun var forbanna på meg som kunne la dette gå ut over mannen hennes på den måten! Hun brølte og ropte og skulle ta ut all dritten sin på meg. Uansett hva jeg sa så var det galt. Til slutt fikk jeg nok og tok til motmæle. Hun fikk klar beskjed om at skylden ikke ligger hos meg, men hos overgriper. Og jeg ba henne finne en annen å tømme dritten sin over. Jeg har vært søppelbøtte for dritt i over 30 år, og nå var det nok! Jeg ba henne rette sinnet sitt mot rette vedkommende, og at dette ikke er meg. Jeg er så utrolig glad for at jeg var sterk nok til å sette grenser for meg selv og forklare henne hvor skylden ligger. Jeg er kjempesterk og kjempesvak. I går morgest ønsket jeg ikke å leve og kastet sovepillene fra medisinskapet i do, for sikkerhets skyld. I går kveld klarte jeg å markere meg veldig tydelig og sette grenser overfor en som i sin egen frustrasjon forsøkte å trykke meg enda lenger ned. Livet er en eneste stor berg- og dalbane for en som nettopp har begynt å snakke om barndommens traumer. Det kjenner jeg veldig godt på nå. :/Skrevet for 3 år siden # -
Synnemor
Medlem[quote=Lilo]Det er knalltøfft at du stod opp foran henne:D Det skal du være stolt av!! Stå på Synnemor!! Klem[/quote] Takk skal du ha Lilo.
Har funnet ut at det er flere jeg må sette grenser ovenfor. Da jeg snakket med min mor i forrige uke fikk jeg høre alle plagene hun hadde fått fordi jeg hadde åpnet meg om dette. Hun har f.eks. fått magevondt, er svimmel og strever med å sove om natta. Hun sa til og med at en kveld hun sovnet ønsket hun at hun aldri våknet igjen. Hun sa også at hun selv ikke ville ha stått frem med historien sin slik jeg har gjort. For etter hennes syn var det verre å gjøre andre vondt enn å ha det vondt selv. Og hun klandret meg fordi jeg ikke hadde tatt kontakt og spurt hvordan det gikk med henne etter at jeg fortalte henne hva jeg går gjennom.
Jeg fikk forklart henne at jeg faktisk er den som lider mest nå, og at jeg er feil person å søke støtte hos. Det er jo helt på trynet; at man skal søke hjelp hos og suge enda mer kraft ut av det som er igjen hos offeret, fordi man synes informasjonen er vanskelig å ta imot!
Så her må jeg fortsette å sette grenser. Jeg tror jeg får disse tilbakemeldingene fordi de ikke har noen andre å snakke med. Familien synes det er så skammelig at de selv ikke tør å åpne seg for noen. Og da er jeg fin å ta kontakt med. Jeg får bare fortsette å henvise dem til andre. Jeg har da for farsken hatt nok strev med å våge å ta tak i dette og si det til noen! Jeg skal da ikke være psykolog for slektninger fordi de synes livshistorien min er for vanskelig å ta imot!
Så utrolig lite de forstår... 
Skrevet for 3 år siden # -
Lilo
MedlemJeg er desverre ikke sjokket over det du skriver:( Har selv måtte "støtte" min mor, fordi hun sviktet meg da jeg var liten, og etter jeg konfronterte henne, har hun vært flink å nevne hvor fælt hun har det, og fremstilt meg som ond, fordi jeg ikke har holdt det hemmelig. Hun ødela selvtilliten min og gjorde meg svært usikker på meg selv. Jeg har valgt å ikke ha kontakt med henne, da hennes oppførsel ødelegger meg psykisk. Det har vært vondt innimellom, men har vært en av de bedre valgene jeg har tatt etter jeg begynte i terapi, og på Smiso(senter mor incest og seksuelle overgrep)- anbefales på det sterkeste!! Jeg vil anbefale deg å velge bort dem som ikke vil forstå, eller klandrer deg.. De har ingen rett til å behandle deg slik. Du trenger ikke mennesker som gjør deg vondt. Folk som ikke har vært utsatt selv, aner ikke hva de snakker om.... Du skal være STOLT over at du har stått frem!! Om folk ikke takler det, er det faktisk deres problem, da kan de bare holde seg unna. Det du trenger nå er støtte. Så ta til deg dem som støtter deg og viser forståelse.... Stor kos og klemSkrevet for 3 år siden # -
Synnemor
Medlem[quote=Lilo]Jeg vil anbefale deg å velge bort dem som ikke vil forstå, eller klandrer deg.. De har ingen rett til å behandle deg slik. Du trenger ikke mennesker som gjør deg vondt.[/quote] Jeg er helt enig med deg når du sier det sånn, men jeg føler meg liksom ikke klar for å kutte kontakten med familien min. Jeg vet ikke om jeg vil det, for jeg har jo barn også som trenger kontakt med slektningene sine. Men jeg kan velge å sette klare grenser og jeg kan velge selv når jeg vil ha kontakt med dem. Og jeg kan ta imot forståelse og støtte fra dem jeg merker har muligheter til å gi det. Dessverre er det ikke mange. De fleste blir helt stumme når jeg forteller hva jeg sliter med. Jeg får høre "stakkars deg, alt hva du har gjennomgått". Og så hører jeg liksom ikke mer fra dem. Det er nok ikke vondt ment, men en mur av taushet er det siste jeg trenger nå. Og der hvor jeg er i prosessen nå, så orker jeg ikke å ta kontakt med dem selv heller. Heldigvis er det noen få som tør å snakke om det og som gir meg tilbakemeldinger og sier de er stolte av meg som tar tak i dette. Disse trygge og forståelsesfulle menneskene er utrolig gode å ha.Skrevet for 3 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.