Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   wild-child
   Medlem

   Hei!

   Første posten min her inne.

   Jeg er fersk, i forumet og i det å skulle prøve å huske. Jeg aner ikke noen ting, bare sanser. Men jeg har så veldig mange spørsmål.
   Jeg prøver med å dele noen av spørsmålene her i første omgang.

   -Er det noen som har kunnskap/erfaring med overgrep mot barn, begått av barn. Hva tilsier at det er et overgrep liksom?

   -Hvordan jobber man i terapi for å kunne huske, hva kan få frem de klare minnene og ikke bare de ekle vage sansingene?

   I fasen der man tar tak i og begynner å huske noe for første gang, hvordan forholder man seg til det? Hvordan holder man det ut?

   -Skammen er stor, hva skal til for at man klarer å bruke rene ord, legge skammen til sides og bare forteller, være ærlig?

   Jeg håper på noen svar, noen som har erfaring med hvordan man gjør dette så riktig som mulig. Dette er skummelt, skamfullt og veldig smertefullt. Jeg har få/ingen å snakke med om dette, fordi jeg skammer meg så mye. Men et sted må det ventileres. Her er en måte fant jeg ut.

   Skrevet for 1 år siden #
2. 

   Litol
   Medlem

   Hei.
   Mange av disse spørsmålene har jeg selv.Det å huske eks,det er desverre ingen riktig måte å gjøre det på,jeg er bare sta...så går jeg i terapi hos en med lang erfaring,som er vitne til symptomene mine og som våger å stå i det selv.Det er en mann,tilogmed 2 år yngre enn meg.Skammelig bare det,så skjeiv fordeling!Har store problemer med kroppslige reaksjoner,kan bruke hele timen til risting,brekninger,sammentrekninger,klynking.Ikke mange ord.Har gått hos ham 1 1/2 år,er langtidspasient.Mye rart som tyter frem,som jeg ikke har kontroll på.Det lever helt sitt eget liv!(Bruker det for å hente opp minner,dissikerer,angriper fra alle vinkler,mellom timene,skyter spørsmål inn i sjela så og si...mer eller mindre effektivt...kanskje ikke den beste oppskriften?Kan jo gå gæærnt og?Kjenner vel selv...)
   Har alltid visst.Har hatt så mye som bare er meg,mange underlige reaksjoner og bilder i hodet:satt ut av spill,presset på fra underbevisstheten og ødlagt for meg,ingen "normal"funksjon.Denne gang skal jeg ikke la meg vippe av pinnen av "bedrevitende".Iberegnet meg selv.
   Det er et kjør dette her på alle mulige måter men jeg er godt voksen og lar det stå til,har jo overlevd det værste og nekter å la meg skremme av dette i meg,selvom jeg ikke er trygg,ikke har "ankerfeste"og har alle mulige problemer med sterk dissosiasjon,kroppslig og mentalt.

   Du vet,det er vanskelig å forklare andre akkurat hvordan det egentlig er og alle må finne vegen selv,desverre.Har alltid ønsket stor åpenhet om hva som foregår i prosessen og i terapirommene,men mye kan ikke forklares og mye er for personlig og uoversiktelig.Det er ikke allt man er klar til å formidle når man står midt oppi det.Vil jo gjerne ha en viss oversikt.

   Dette var en liten flik av noe...Kunne fint ha gjort det mye leeeenger,er virkelig et hav å ta av!Nå,til køys!Litol
   (les mye på sidene her inne,de fleste emner er tatt opp,også disse spørsmålene dine.Er til hjelp med denne kontakten her inne.)
   Føyer til(lørdag morgen)Husk bare å tenke:Du er viktig,det er ditt liv,det er din virkelighet.DET ER DEG!Det er du som kan gjøre det,bare deg...

   Skrevet for 1 år siden #
3. 

   Mayalille
   Medlem

   Hei og velkommen til deg Wild-child.
   Så bra at du fant veien inn hit og tok motet til deg og beynte å skrive, vet at det kan være fryktelig vanskelig, men beste veien ut av det vanskelige er nettopp ¨å snakke.

   Der er mange myter rundt overgripere, men faktum er at seneste forskning viser at over 30 % av overgrep skjer av barn under 18 år.. Altså er det ikke et krav at en overgiper skal være voksen for at overgrepet er alvorlig. Det er veldig vanlig, mer vanlig enn folk helst vil tro, at barn begår overgrep mot andre barn. "De som vet best" har satt en "aldersgrense" på 4 år, altså at overgriper skal være 4 år eldre enn den som blir utsatt. Men slik fungerer det ikke. Et barn kan begå overgrep mot et barn som et akkurat like gammelt, jeg vet også at yngre barn kan begå overgrep mot eldre barn.

   Altså overgrep handler ikke om alder..

   Så hva handler det om?
   Det handler om at en med et visst psykisk overtak, som kanskje også er en tillitsperson, et familiemedlem, en venn, en bekjent man har respekt for, trår over barnets intimgrense, gjør noe barnet ikke egentlig selv vil.

   Det handler om at overgriper handler ut ifra eget behov, det kan late som at det er en lek kanskje, men det er overgriper som bestemmer spillereglene og den utsatte har ikke mulighet å trekke seg unna, enten fordi h*n ikke klarer det, ikke tørr eller fordi h*n vet at det ikke er lov.

   Noen ganger kan overgriper også bruke manipulasjon, slik at den utsatte i ettertid føler h*n har vært med på det selv. Og det kan føre masse skamfølelse med seg. Men så lenge overgrepet baserer seg på overgripers behov og den utsatte ikke er med å sette spillereglene, da er det et overgrep...

   Ang å huske og bearbeide, du må ta det i ditt eget tempo. Det nytter faktisk ikke presse frem minner som du enda ikke har. De minnene som er viktig for deg og din prosess, de vil komme, når du er klar til å håndtere det. Hvis du ikke husker mye nå, så er du kanskje ikke klar for det akkurat nå. Bruk tid på det, din tid, slik at det blir rett for deg.

   Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med et støttesenter for incest og seksuelle overgrep. Der vil du få kontakt med folk som er vant til dette her, som er vant til alt som har med overgrep å gjøre. Der kan du få råd og veiledning, du kan også få noen å snakke med, slik at du har noen å dele tanker med, for det kan bli altfor vanskelig å gå med dette alene.

   Dersom du selv vil det, da kan du gå inn på bloggen min og lese litt om prosess, kanskje du kan hente noen tips der. Du kan også melde deg inn i det forumet jeg har opprettet. Det er litt mer lukket enn her, selv om Fh er et flott forum det også.
   I bloggen min finner du også linker til forskjellige støttesentre rundt om i Norge.

   Som sagt, bra du fant inn hit!

   vvidere@gmail.com

   Skrevet for 1 år siden #
4. 

   Janne-Helen
   Medlem

   Velkommen til forumet wild-child <3

   - Ett overgrep er der noe skjer som du ikke ikke har samtykket til ei heller ønsker skal skje, men skjer likevel mot din vilje. Alder spiller ingen rolle slik som Litol og Mayalille sier.

   - Du husker gjennom samtaler med psykologen som også er med og spørr spørsmål for at du skal klare tenke og føle deg frem til husken av det som virkelig hendte deg.

   - Vel min erfaring er jeg ble veeeldig sliten og måtte sove veeeldig mye i begynnelsen. Har det fortsatt slik... Viktigste er at du samtidig med å snakke om det skriver det ned. For da får du med deg historien din og lettere får oversikt over hva som har hendt.

   - Plassere skylden der den hører hjemme hos overgriperen(e). Du har IKKE gjort noe galt!

   Der finnest ingen fasit desverre... man skulle så gjerne ha hadt en slik kokebok i psykiatrien også, men... Du må selv finne en vei å gå som passer deg, for historiene våres er jo så forskjellig og trenger få lov å ta sin tid å bli bra igjen... Det spørs hvor lenge, hvor mange overgripere, hvor lenge siden etc...

   Håper at alt går bra med deg og lykke til med bearbeidings prossessen <3

   Skriv gjerne til meg på: janne_helen@hotmail.com

   Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag

   Skrevet for 1 år siden #
5. 

   wild-child
   Medlem

   Jeg er bare så redd, så veldig redd for at jeg har gjort noe galt. Redd for at jeg trådde over deres grense. Tenk om det var jeg som gjorde noe galt da!

   Jeg husker så lite, vet bare at skammen etterpå var stor og at en depresjonsreaksjon kom allerede i åtteårsalder.
   Jeg satt her en kveld, skrev ned noen ord i dagboken. Plutselig kom det et bilde, et bilde jeg ikke har hatt i hodet på veldig, veldig lenge. Jeg så bare litt, kjente en lukt, og så var det borte. Jeg tok det med knusende ro, akkurat som om det ikke angikk meg. Men det gjorde jo det. Det er var de to guttene, og meg.

   Det er vanskelig å skulle avgjøre om det var flere overgrep eller ei, om det bare var utforsking og den slags. Men om det var det, hvorfor denne skammen, hvorfor denne smerten?

   Jeg prøver å finne lesestoff, tilegnge meg kunnskap, men akkurat når det kommer til overgrep mot barn, av barn, da finnes det ikke mye å lese.

   Jeg kan ikke tro med det innerste i hjertet mitt at de ville gjort noe sånt Vi var på samme alder også, rundt syv års alder tror jeg. Det er vel mulig at de i så fall ikke visste at de trådde over noen grenser.
   Kan det også være slik at jeg var for sårbar til å takle den slags "lek"

   Jeg skjønner ikke mine egne reaksjoner. All skammen, smerten, forvirringen.

   Hvordan skal jeg klare å snakke om det, si noe om det, finne noen svar?

   Tusen takk for alle svarene deres, det ble jeg veldig glad for

   Skrevet for 1 år siden #
6. 

   Mayalille
   Medlem

   Det er desverre veldig lite lesestoff om disse type overgrep.. Ofte blir det bagatellisert, fordi voksne ikke tar dette her så alvorlig som de bør.

   Jeg tror det er viktig å lytte til følelsene som dukker opp. Jeg tror det er en grunn for at skammen, smerten og forvirringen er så stor. For følelsene kommer ofte før minnene kommer. Det er faktisk det vansligste at det skjer i den rekkefølgen. Slik var det også for meg.

   Der finnes mange typer doktorleker og utforskningsleker blant barn. Ofte er disse helt uskyldige, normale og det handler om barnas nysgjerrighet og utforskertrang. Men er det bare en "vanlig" lek, da er alle med på det, man har liksom satt spillereglene for leken sammen og alle skal ha mulighet å trekke seg når de selv vil, uansett tidspunkt og situasjon.

   Når det ikke er en "vanlig" doktorlek er det noen som styrer det hele, det handler om deres behov, ikke hele gruppens, og de går over grensene til de andre barna, ved ikke å ta et nei for et nei, eller ikke stoppe når de merker at barnet ikke egentlig selv vil lenger. Selv små barn skjønner når de går over andres grenser og gjør noe de ikke egentlig bør gjøre, selv om et barn selvsagt ikke kan forstå omfanget av hva de utsetter en annen for.

   Det er få som klarer å tro om sine overgripere at de kan ha gjort slike ting. Jeg klarer heller ikke helt det om mine, selv om de er 13 og 14 år eldre enn meg. Å fornekte, fortrenge og bagatellisere er veldig vanlig å gjøre når man har opplevd overgrep, fordi det er så smertefullt at man ikke helt orker å ta det innover seg. Det er for mye å bære rett og slett, hvis man går med det alene, dermed må man ty til disse strategiene.. Men når man får snakket med noen, blitt trygg på dem og får inn bekreftelser på hva som er sunt og normalt av reaksjoner, da vil det bli enklere å håndtere det.

   Ang å snakke så må du føle på det selv. Si det du klarer, det som føles rett. Det vil være vondt og vanskelig i starten, men etterhvert vil du merke at det letter på trykket, at det blir enklere å forholde seg til det og ikke fult så vondt hele tiden.

   Bruk de kanalene du har og prøv å finne flere. Som Støttesentrene mot Incest og seksuelle overgrep, forumet her, eller det forumet jeg har opprettet, der er plass til deg der og =)
   Håper det hjelper å skrive litt og få noen svar =)

   Skrevet for 1 år siden #
7. 

   wild-child
   Medlem

   Mange takk for svar fra dere! Det er tydelig at dere kan en hel del om dette.

   Jo, jeg føler at dette med overgrep mot barn, begått av barn ikke tas like alvorlig som andre overgrep. Og jeg tenker at det jeg forteller ikke er så ille, for behandlerne har alltid hørt verre historier før. For meg er dette likevel ille nok, i mine følelser er det vondt nok.

   Jeg kan ikke riktig huske om jeg sa nei, om jeg gjorde utrykk for at jeg ikke ville eller hvordan det hele hang sammen. Jeg vet bare at det aldri, aldri skjedde hos meg. Det var kun hos han eller i nærheten av hans hjem.
   Og så skammen, denne store skammen jeg bar på rundt dette som barn. Jeg skjønte sikkert at det ikke var lov, på en måte.
   Nei, jeg vet ikke jeg.

   Jeg er begynt å snakke litt om det nå. Jeg har vært innlagt til avlastning i to runder på psyk. de to siste ukene. Jeg er blitt møtt med alt fra "vi skal hjelpe deg med dette" til å få beskjed om at det ikke skal snakkes om før hovedbehandler har gitt klarsignal. Det har vært beintøft, for å få beskjed om å ikke snakke ut om det er for meg som å få beskjed om at dette er for drøyt eller for dumt til å tas opp. Det virket på meg som om de var forferdelig usikre på hvordan man griper den slags an. De jeg ga min tillit og mine klare og konkrete rop om hjelp til, kunne ikke trå til. Det var et hardt slag å ta! Heldigvis er det noen som viker fra "sjefens" regler og tar meg som den jeg er akkurat der og da, full av angst, anfall på anfall og vekk fra virkeligheten, låst i meg selv. Det er godt å møte mennesker som bare er i det med meg! Som ber meg drite i hele formaningen om å ikke snakke om det og si akkurat det en føler for å si! Takk for slike mennesker!

   Da jeg endelig kom til MIN behandler som tydeligvis sitter med hele ansvaret, sa jeg faktisk mye mer enn jeg trodde jeg kunne tørre å si. Jeg sa jeg var sint, skuffet og såret, og jeg fortalte mer om hva jeg husker. Jeg fortalte om slitenheten, om utmattelsen dette fører med seg, om smerten inne i meg og usikkerheten rundt det hele.
   Jeg tror hun fikk et lite bilde av min virkelighet. Hun er en hard men omsorgsfull nøtt å ha med å gjøre. Det er beintøft å gå i terapi hos henne, særlig siden vi følger en behandlingsform som er veldig rettet mot her og nå og fremover, og ikke mot det som har vært. Likevel har jeg gjort det tydelig at dette ligger så sterkt og tungt i min fortid at det må jobbes med for at jeg skal kunne være i nåtiden, leve i nuet og ha det bra med det. Forsto jeg henne riktig så fulgte hun meg på det, så lenge vi fortsetter med å ha fokus på å klare hverdagen hjemme gjennom dette.

   Jeg føler meg som en slags sirkusape som de står rundt og ser på, undrer seg over og ikke vet hva de skal gjøre med. Jeg føler ingen helt vet hva som skal til, og jeg selv har heller ikke svarene. Jeg tør ikke oppsøke Smi i mitt fylke siden jeg i følge behandlingsformen ikke skal blande inne andre behandlinger eller terapeuter da dette vil kunne skape utrygghet og kaos i situasjonen. Så ja, jeg vet ikke riktig jeg.

   Skrevet for 1 år siden #
8. 

   Mayalille
   Medlem

   Dette høres fryktelig tøft og vondt ut..
   Det å få beskjed om at man ikke får snakke, når man virkelig trenger det, det er helt grusomt.. Har vært der selv, ikke noe bra i det hele tatt.

   Skjønner at det er hovedbehandler som bestemmer hvordan dette skal foregå. Jeg håper du vet at du har mulighet å bytte behandler, dersom du ikke føler du blir hørt eller får jobbet med du faktisk trenger å jobbe med? Det er ditt liv dette her, din historie og din fremtid.

   Det å kun fokusere på her og nå, når man har en slik vond historie, det fungerer bare ikke. Har man opplevd overgrep, som du har, da trenger man det som heter traumebehandling.. Det er tøft og vanskelig, det kan også ta tid, ihvertfall hvis man ikke husker alt, men det er ofte eneste veien gjennom dette her. Og grunnen til at det ikke nytter å bare fokusere på de daglige problemene, er fordi (logisk nok) de daglige problemene som regel stammer fra overgrepene.. Og får man da ikke bearbeidet overgrepene, da vil ikke de andre problemene gå bort heller, da vil de, som spøkelser, bare dukke opp på nytt og på nytt..

   Og det å ta kontakt med SMI vil ikke ha noe å si på din behandling, for SMI driver ikke med behandlig i direkte form. De skal være en støtte og en man kan dele tanker med underveis, en ekstra kanal ut, når man går i behandling. Jeg kjenner jeg blir veldig provosert og sint når jeg hører at du kanskje er blitt nektet å ta kontakt med dem. Men vet du hva? Det er ikke de som bestemmer dette her!! Vet du hvem som bestemmer? Det er fullt og helt du!!! Som jeg skrev over, det DITT liv!!

   Du må gjøre det du føler er riktig for deg. Hvis du ikke får den hjelpen du faktisk trenger av denne terapauten, da har du full rett til å be om en ny. Og ønsker du å ta kontakt med SMI, da har du faktisk full rett til det og. Er ingen i hele verden som kan nekte deg. Hadde behandleren din kunnet om overgrep, da hadde hun foreslått det for deg og hun hadde vært instilt på å samarbeide med det nærmeste SMI, slik at du fikk mest mulig støtte i det her.

   Og ang alvorlighetsgrad, overgrep er alvorlig uansett. Det å sammenligne historier og sette opp en gradestokk for hva som er verst, det funker ikke. Overgrep handler ikke om det, det handler om så ufattelig mye mer..desverre.. Og dette er noe SMI vet. Det er derfor jeg hååååper du klarer å gå imot behandlers anbefaling på dette punktet. For der vil du møte en helt annen forståelse enn hos behandler.

   Og..trenger du å fortelle behandler at du tar kontakt da? Jeg ville gjort det, kan love deg at du ikke vil angre!
   Masse lykke til!
   Håper du vil skrive her inne igjen, ble glad da jeg så at du hadde skrevet. Husk også at du er mer enn velkommen i det andre forumet =)
   Klemmer =)

   Skrevet for 1 år siden #
9. 

   erika
   Medlem

   Hei wild-child!
   Det du skriver får meg til å tenke på det første møtet mitt med psykiatrien. Riktignok er det noen år siden, desto større grunn til ettertanke, synes jeg.
   Min første terapeut jobbet kognitivt, det var her og nå - hvordan jeg tenkte, følte og reagerte i hverdagssituasjonene. Selv var jeg i et indre kaos, og etter hvert dukket de første overgrepsbildene opp som små glimt. Formidlet dette skriftlig til terapeuten, fordi jeg ikke greidde å si noe ( så flott at du greier det, wild-child!).
   Terapeuten "gikk med på" at vi skulle ha fokus på dette som dukket opp, men jeg hadde hele tiden inntrykk av at det ikke var særlig vits i det ut fra denne terapeutens ståsted.
   Da jeg omsider fikk tak i de overgrepene jeg følte var sentrale og viktige for meg, konkluderte terapeuten med at det ikke var bra for meg å holde på slik. Det var bedre å tenke framover og skaffe seg arbeid!

   Dermed var terapien slutt, og jeg satt igjen med det inntrykket at mine tanker og følelser ikke var "riktige og viktige nok".
   Og det har kostet meg ganske mye i form av bl.a.dårlig livskvalitet, liten tro på meg selv, sosial isolasjon..... i ettertid.

   Så gikk det noen år, hvor jeg slet veldig med bare de daglige gjøremålene; forpliktelsene i fht jobb og familie.
   Jeg mistet tilslutt taket i livet mitt, og traff da endelig en terapeut som hadde mot nok og kunnskap nok til å gi meg traumebehandling.
   Og det var det jeg trengte!!
   Samtidig hadde jeg kontakt med smi - ingen motsetninger der! De jobbet jo for samme sak.
   Den nye terapeuten sjekket veldig om jeg hadde noen faste ståsted i livet mitt før traumebehandlinga startet,heldigvis! Når man skal inn i slik behandling er det greitt at visse andre momenter er på plass. Noe som holder oss på plass i nåtida.Jeg ble sjekka ut på nærfamilie(kjæreste), økonomi og jobb(sykmeldt)slik at ikke jeg skulle ha for mange andre utfordringer under selve behandlinga.

   Nå er jeg ferdig med det verste, det var vondt, men samtidig mye lettere nå, når jeg faktisk vet hva som har skjedd. Det var for meg helt nødvendig for å kunne sortere skam, skyld, sinne og svik!

   Så wild-child: Den kognitive terapeuten jeg traff på først, hjalp meg ikke. Det var ikke hverdagen jeg måtte rydde opp i først.
   Men i og med at jeg ikke kjenner deg, kan det kanskje hende din behandler driver med å gi deg noen faste holdepunkt i hverdagen, hvis du ikke har det særlig greitt der, heller? Slik at du står bedre rustet til å gå inn i problemene. (Men da burde jo behandleren ha sagt det til deg)

   Jeg er enig med Mayalille - DU bestemmer, og hvis du føler behandlinga ikke blir rett, så kan du be om en ny behandler. Skulle ønske jeg visste det den gangen, da hadde jeg spart meg mange slitsomme år!
   Fastlegen din kan sikkert hjelpe deg med dette, eventuelt?
   Eller noen på smi. Jeg har også hatt med med veilederen min derfra til bl.a.fastlegen min. Det fungerte kjempegodt.
   Uansett er det viktig at du har fagfolk med deg når du tar valgene dine.
   Og det beste er at de vet om at du har kontakt flere steder. De bør jobbe for samme sak: At du får den best mulige og riktige behandlinga!
   Stoor klem fra meg - og fortell gjerne hvordan det går med deg!
   Lykke til!

   Skrevet for 1 år siden #
10. 

    wild-child
    Medlem

    Jeg er veldig følelsemessig knyttet til behandleren min. Å skulle velge henne bort klarer jeg ikke. Jeg har opplevd mange vonde brudd som har satt spor, jeg er veldig redd for å miste henne også.

    Det legges mye vekt på at denne terapien jeg er i nå er et tilbud som er dette året, og ikke senere for meg. Jeg har på en måte et valg å ta, å følge opp terapien som best jeg kan eller velge det bort for å jobbe med dette.
    Jeg vil ikke velge bort noe, jeg vil bare så gjerne at det skal finnes en løsning for begge deler.
    Behandleren min har sagt at vi kan jobbe med dette, men jeg vet ikke riktig hvordan hun mener at det skal gjøres. Jeg vet heller ikke, men jeg går ut i fra at jeg må inn i dritten for å sortere og rydde opp i hodet mitt før jeg kan "legge det bak meg". Om hun mener det samme tviler jeg på. Terapien er som en av dere skrev over her, basert på hvordan takle dagliglivet, hverdagen. Den har jeg taklet dårlig i mange år, det går ikke veldig greit for seg nå heller. Jeg lærer mye og det har virkelig vært til hjelp. Jeg har fått noen ferdigheter til å mestre kaoset mitt på, konstruktive løsninger på smerte, istedenfor å gå løs på meg selv. Sånn sett ser jeg at dette er riktig. Likevel ligger grunnen til min smerte og min diagnose i fortiden, kanskje har det med dette å gjøre også. Symptomene mine stemmer i alle fall med det klassiske overgrepstilfellet.

    Det var forferdelig vondt å få høre at jeg ikke fikk snakke om det. Det var som om mine ord ikke veide tungt nok til å tas i mot og høres på. Det var som om dette ikke var alvorlig nok, og heller ingen overaskelse for de. Men det er overaskende for meg å få det inn i hodet på den måten! Mine ønsker om å få fortelle, dele, ikke sitte alene med det ble ikke hørt i det hele tatt, fordi de ikke ville gripe i noe før hovedbehandler hadde fått og gitt informasjon. Hva med min avgjørelse om å faktisk ta det skrittet og si noe om det? Tenkte de ikke på at den var tung men nødvendig å ta?

    Behandleren min har ikke nektet meg å ta kontakt med Smi, og jeg vet ikke om hun har fått med seg at jeg har kontaktet de heller. Det som sies i informasjonen om denne terapien jeg er i, er at flere behandlinger/behandlingssteder vil skape uforutsigbarhet, utrygghet og forstyrrelse i selve terapien. Og derfor er jeg redd for å snakke med de der. Men samtidig kjenner jeg et behov for det, siden de kan dette. Det virker på meg som om ingen rundt meg i hjelpeapparatet helt vet hvordan man skal ta i dette. Men, jeg er ikke smittsom, jeg har det bare veldig vondt nå.

    Det er så vanskelig å skulle definere det jeg kan sanse og huske. Jeg føler det ikke er "verdt" tittelen Overgrep. Det er så alvorlig med overgrep, jeg føler ikke at det jeg har opplevd har en slik alvorlighetsgrad. Jeg vet ikke en gang om jeg -ikke ville-. Jeg vet bare om skammen og smerten etterpå. Thats it som tyder på at det var for tøft for meg, i tillegg til atferd og følelser i senere tid.
    Å skulle kalle det overgrep til de som skal hjelpe meg er også vanskelig. Jeg føler liksom at de syns jeg dramatiserer noe som ikke trenger å være så stort. Det er vel og merke -mine- følelser og ikke deres ord.
    Det er også vanskelig å skulle kalle det overgrep fordi han det gjelder betydde så veldig mye for meg. Fordi jeg var så knyttet til han og fortsatt er det. Vi er nesten like gamle. Hvordan skal jeg kunne kalle det overgrep og i det samme da kalle han for en overgriper? Det er bare så drøyt at det vrenger seg i magen min.

    Jeg merket at andre som hjelper meg også har tatt til seg denne tanken om å ikke snakke så mye om det, i bruk. Jeg merker et voldsomt sinne i meg når jeg skjønner at de vil jeg ikke skal ta det opp med de. Jeg er så sint at jeg egentlig sprekker litt, men jeg holder meg fattet og rolig, sier bare klare -ja- eller -nei- svar. Det er så vondt at de tar det slik, det gjør det hele mye vanskeligere. Jeg får ingen tilbakemelding på at de er der for meg og med meg i dette. Jeg får ingen respons på at det jeg sier med ord og skriver til de er tatt alvorlig eller tatt til seg. Det er ingen tegn om at her er vi åpne og tar i mot det du har inne i deg. Med andre ord går jeg for det meste med det alene, holder ut sinnet mitt mot dem og smerten min i meg. Jeg holder avsky og hat til meg selv i sjakk som best jeg kan og prøver å leve så normalt som mulig.
    Jeg kunne skreket og hvisket til de, de ville uansett ikke hørt meg nå.

    Jeg er veldig glad for at jeg turte å skrive her. Jeg kjenner det er viktig å få skrevet litt av meg i løpet av ukene. Å skrive har i mange år vært en veldig viktig form for ventilering for meg. Da sendes det ofte til behandler der det blir gitt respons på det. Nå vil jeg ikke skrive så mye til de, jeg orker ikke dele så mye og få så lite tilbake. Dermed er faenheller.no blitt det som tar det i mot.

    Takk for respons, støtte og svar fra dere. Her føler jeg at jeg blir hørt, her føler jeg at jeg er akseptert. Takk!

    Skrevet for 1 år siden #
11. 

    Mayalille
    Medlem

    Som jeg skrev til deg over, SMI driver ikke med behandling eller terapi, dermed blir det ikke å koble flere behandlingsmetoder sammen, det blir at forskjellige støttepersoner jobber mot samme mål: at du skal få det bra!

    Skjønner at du er knyttet til behandleren din og ikke vil slutte, men hvis du tar kontakt med SMI, da kan du knytte noen kontakter der også, som kan hjelpe deg oppi dette her. Da kan du ha noen å dele tanker med, noen som vet hva som ofte er god fremgangsmåte i forhold til overgrep og bearbeidelse. De kan også hjelpe deg å snakke med behandleren din om hva som er best for deg. Jeg hadde min kontakt på SMI med i mange samtaler hos mine forskjellige behandlere. Da hadde jeg bak meg, som jeg visste at sto på min side, som kunne backe meg opp i det jeg selv visste var bra for meg.

    Kognitiv terapi, som det høres ut som om du får, er veldig bra. Jeg har selv fått det, noe som hjelp meg masse. Det var mye hjelp i det, jeg fikk verktøy for hvordan håndtere tanker, følelser og hverdagslige problemer. Men kognitiv terapi fungerer ikke som eneste behandlingsmåte når man har overgrep i bagasjen. Det kan være bra som en tilleggsform, eller før/etter, men ikke i stedetfor. For man MÅ ta tak i de faktiske problemene og historien sin, alle følelsene og reaksjonene som følger med.

    Jeg tror alle som har opplevd overgrep vil si akkurat det samme som deg, nemlig at det var jo ikke så alvorlig, det de har opplevd er kanskje ikke overgrep, kanskje de egentlig ville det selv, kanskje sa de ikke nei, osv osv. Vet du hva dette er? En forsvarsmekanisme, det er bagatellisering og fornekting. Og det er noen man måtte ta i bruk som liten for å takle det som skjedde.

    Det er faktisk også veldig vanlig å kjenne sin overgriper, like personen, kanskje også være glad i ham/henne. Og det er det som gjør overgrep så ufattelig vanskelig, fordi det er så uhorvelig mange følelser å forholde seg til. Det hadde vært enklere å forholde seg til det hvis personen var en fremmed, en man ikke kjente og en man ikke likte i det hele tatt.

    Jeg strevde veldig masse med akkurat de samme følelsene du sitter med nå, da jeg startet denne prosessen. Jeg har to overgripere, mine søsken. Og jeg fortrengte det som skjedde, i mange, mange år. I ettertid av overgrepene hadde jeg ett tett og nært forhold med spesielt den ene overgriper. Da jeg begynte å huske fikk jeg sjokk og det eneste jeg klarte var å gjøre som du, bagatellisere og fornekte. Jeg kunne ikke ta inn over meg at en jeg var glad i hadde gjort sånt, det gikk ikke!

    Og som jeg har skrevet før, overgrep handler ikke om alder på utsatt/overgriper, det er uvesentlig. Overgrep handler heller ikke om at det skal ha skjedd sånn og sånn for at det skal bli "alvorlig." Når det kommer til overgrep, da er ALT alvorlig. Alt som handler om at en annen går over dine intimgrenser, basert på overgripers behov. Det handler heller ikke om at man skal ha sagt nei, for veldig ofte i slike situasjoner, da vet man at det ikke er mulig, kanskje man fryser til, eller man dissosierer (hørt om det uttrykket? det kan du lese om i bloggen min) Og man må lytte til følelsene sine i etterkant, har man store skam/skyld/smerte- følelser, da er det et tegn på at kroppen har opplevd hendelsen som et overgrep, også selv om man var helt/delvis med på det. Kroppen kan også "like" et overgrep, uten at hode og en selv vil det. Man har ikke kontroll over slike instiktive følelser. Det betyr ikke at det ikke er overgrep eller at det er mindre alvorlig.

    Skjønner at det er tungt og veldig vondt dette her. Er så glad for at du klarer å sette ord på det her inne, håper du fortsetter med det.
    Klemmer fra meg =)

    Skrevet for 1 år siden #
12. 

    wild-child
    Medlem

    Jeg blir så overasket når du skriver, for det treffer meg så veldig! Det du beskriver, det du forteller er meg så kjent ift. hvordan det oppleves inne i meg.
    Ingen har sagt noe om dette, jeg har heller ikke sagt nok til at noen skulle ville forklare dette til meg.

    Er det ok for deg at jeg klipper ut noe av det du har skrevet og samler i ett eget skriv som jeg med tiden kan vise behandler? Ingen nick eller navn, jeg tar ikke med noe som kan tyde på din historie, det er mer det generelle du forklarer meg.
    Om du ikke vil det så skjønner jeg det helt og fullt. Man skjermer seg selv på den måten man selv vil, og dette er ikke slikt man deler med alle og en hver!

    Jeg visste ikke at det jeg følte og tenkte var såpass generelt når det kommer til det å oppleve overgrep.
    Men, hvordan kan jeg definere det som det ene eller det andre om jeg ikke husker noe klart? Hvem tar liksom avgjørelsen på om det var overgrep eller ei?

    Jeg har jobbet meg gjennom dagen og kvelden som best jeg kan. Jeg har vasket hele huset, jeg har vasket klær, strøket duker, ryddet ute, laget gaver, skrevet kort, ordnet med bilder. Ja, det har gått i ett. Setter jeg meg ned ett lite sekund kommer tankene, følelsene. Jeg orker de ikke, vet ikke hvordan jeg har de i meg på en "ok" måte. Så jeg har styret på fra morgen til kveld. Nå er jeg sliten og jeg har ikke mer å gjøre. En gang må jeg jo sette meg ned jeg også! Sovemedisiner er tatt, da blir jeg ikke sittende oppe med tankene så altfor lenge.
    Det ville vært godt å kunne snakket med noen av mine, hatt de hos meg, men det går ikke nå. Jeg kan ikke fortelle hvorfor jeg har det vondt nå.
    For en jobb, for en smak av helvetet. Jeg skal klare dette!

    Bagatellisering kan jeg godt skjønne at er en forsvarsmekanisme. Jeg har bagatellisert en del i livet mitt fra før. Det er ikke før andre forteller alvorlighetsgrad at jeg kan skjønne at jeg har kimset det vekk.
    Jeg kan ikke helt skjønne eller se at jeg bagatelliserer dette, jeg føler bare at jeg dramatiserer. Men, om det er slik det fungerer, så hvem vet om det er det jeg gjør.
    Jeg bytter på å ta inn over meg og å fornekte det hele. Det skifter fra sekund til sekund og er i grunn veldig ustabilt å forholde seg til. Kan jeg ikke ta et standpunkt til hva jeg selv mener i alle fall!

    Dissosiering er jeg godt kjent med. Da jeg i tenårene var innlagt ved en psykiatrisk ungdomsavdeling fikk jeg konstantert dissosiering. Jeg kan huske jeg har dissosiert siden fjortenårsalder, men ingen klare bevis på at jeg har dissosiert før den tid.
    Jeg merker jeg faller mye ut nå for tiden. Kroppen min blir nummen og rar, den er liksom ikke min. Jeg låses også i meg selv. Da klarer jeg ikke å meddele eller respondere på noe, jeg blir bare stående eller sittende med et tomt og stirrende blikk. Kanskje er dette også dissosiering?
    Jeg hører -alltid- hva som sies til meg under dissosiering og jeg husker nesten alltid hva som er skjedd mens jeg har vært "borte".

    Så det er vanlig at overgriper er en nær. Jeg visste det, at voksne overgripere ofte skaper en tillitsrelasjon der overgriper utnytter nettopp dette. Men jeg visste ikke at det i mange tilfeller er noen man kjenner godt og er nær fra før.
    Da er det ikke rart at det er så komplisert. Hadde man ikke hatt følelser for mennesket det gjelder ville det jo vært lettere, da kunne man rettet sinnet sitt ut uten å få dårlig samvittighet. Man kunne plassert skyld uten å tenke på hvem man skylder på og gir en negativ rolle. Man kunne hatet og ikke brukt tid på å bry seg om mennesket.
    Han jeg opplevde mitt med var en nær, nær venn. Hele familien hans var oss nære. Vi vokste opp sammen, delte mye av barndom og ungdomstid. Vi var periodevis litt som søsken og jeg vet at vi hadde det mye fint.
    Jeg er redd for å skade navnet hans, ryktet hans. Redd for å si noe galt eller at det skal komme ut og at noen skal dømme meg for å være så stygt et menneske.
    Jeg vil bare ikke gjøre han vondt, for jeg tror kanskje ikke at han selv var klar over hva han gjorde, eller hvilke følger det fikk for meg. Man kan jo ikke dømme noen for noe de ikke visste om?

    Skrevet for 1 år siden #
13. 

    Mayalille
    Medlem

    Det er helt ok at du viser det jeg har skrevet, til behandler, ikke noe problem i det hele tatt. Hvis jeg kan hjelpe deg på noen måte i din prosess, da blir jeg veldig glad =)

    De som har vært utsatt for overgre, har jo alle ulike historier, men senvirkningene, de er ofte veldig, veldig like. Og senvirkningene er ikke der uten grunn. Og det er ikke alltid slik at den som har "verst" historie har mest senvirkninger. Det kommer an på så mye, mye mer.

    Du skriver at du har fått konstatert dissosiering. Man dissosierer ikke hvis man ikke har vært utsatt for et sterkt traume som man trengte å "rømme" fra. Og slik du beskriver det, høres det ut for meg som om du fortsatt sliter med det.

    Så selv om du ikke husker så mye av hva du har opplevd, så tror jeg kroppen din prøver å fortelle deg noe. Dissosieringen og alle disse vonde følelsene er der for en grunn, man har det ikke sånn hvis man ikke har en grunn for det. Minnene vil komme når du er klar til det, enten gjennom bilder i form av flash back, eller som kroppslige fornemmelser, eller begge deler. Så jeg tror du allerede har tatt avgjørelsen på at dette er et overgrep, følelsene dine har iallefall gjort det..

    Desverre er det slik, at de aller, aller fleste overgrep skjer innen den aller næreste familie. Overgrep, hvor overgriper ikke kjenner barnet godt fra før, er i mindretall. De aller fleste overgripere er fedre, ste-fedre, brødre, bestefedre og onkler. Men der finnes kvinnelige overgripere og, mødre, tanter og søstre kan også gjøre slikt. Dermed blir følelsene kompliserte, fordi de ikke bare er negative, men har gode følelser overfor overgriper også, slik som du beskriver.

    Det er helt normalt, ikke noe galt ved deg pga det. Og det er normalt å ikke ville skade ham eller ryktet hans, når du også bryr deg om ham. Så jeg tror bare du skal la være fokusere på akkurat det nå, ikke tenk på at du, ved å jobbe med dette, vil skade ham. Fokuser på deg selv, så får du ta andre valg senere, når du evt blir klar for det.

    Om han visste hva han gjorde? Ja, på en måte gjorde han nok det. Selv ganske små barn vet når de går over andre barns grenser, de skjønner at det de gjør ikke er bra, at det kanskje er galt. Men han skjønte absolutt ikke følgene for det, hva det ville gjøre med deg, det han utsatte deg for. For det skjønner ikke barn når de er små, de klarer ikke se en sånn konsekvens.

    Jeg håper du får sove i natt og at det kanskje hjelper deg litt å skrive her inne, få luftet litt tanker. Det å sette seg ned og slappe av er ikke så enkelt når der er en milliard tanker som flakser rundt i topplokket og ikke gir en fred. Håper du får snakket med behandleren din ang dette her snart og at du også klarer å snakke med SMI, tror det vil være bra for deg. Der vil du også få masse informasjon ang hva som er vanlig i forhold til senvirkninger og hvordan jobbe med det.
    Masse lykke til.
    Og skriv gjerne igjen =)
    Klemmer =)

    Skrevet for 1 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.