Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Janne-Helen
   Medlem

   Det gjør meg frustrert at når jeg snakker så hører de ikke på meg.. De er der, men det jeg snakker om er så tungt og så vondt at de bare stenger ørene. Også glemmer de meg og så skal de helst snakke om noe annet.. Det du nettopp snakket om det var liksom "ingenting"... "Nei, la oss heller snakke om dette nå"... Men jeg vil ikke snakke om dette, jeg snakker om DET nå... Blæ Er det flere som opplever det sånn?... Jeg er så lei av hemmeligheten... Vil snakke om den få det ut, men ingen som vil høre på, for det er så sykt og så vondt... Måten han tok på, det han sa og gjorde, æsj! Ja jeg blir kvalm, men jeg er ferdig spydd og ferdig grått. Bare snakket gjenstår...

   Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag

   Skrevet for 2 år siden #
2. 

   Synnemor
   Medlem

   Ja, jeg opplever det også sånn. Men jeg er sikker på at grunnen ikke er at de ikke gidder å høre eller at de ikke vil engasjere seg i deg. Grunnen er at det man snakker om er så vanskelig at de ikke klarer å forholde seg til det! Men de tenker ikke på hvor vanskelig det da er for den som faktisk har opplevd dette! Min mor orker ikke å høre at sønnen hennes har forgrepet seg på noen. Og denne følelsen er sterkere enn det å skulle høre om en datters vonde overgreps-minner og støtte og hjelpe henne i forhold til ettervirkningene. Så hun later som ingenting, unngår temaet så fort hun kan, og tar det aldri opp selv. Søsteren min er på samme måten. Og de fleste av venninner, som jeg har kjent lenge. Det er så vondt, så vondt, og det forsterker denne ensomhetsfølelsen som jeg har kjent i mange år. Det jeg opplever er at nye folk som jeg blir kjent med nå, og som jeg er åpen om dette overfor, de tar det på en helt annen måte. De kan spørre hvordan det går, de engasjerer seg. Det er sikkert fordi de aldri har kjent overgriperen og aldri har hatt noe med han å gjøre. Folk klarer det rett og slett ikke... det er for vanskelig for dem... men hva med oss, som har de vonde minnene etset inn i kroppen vår for alltid? Hvor vanskelig er det ikke for oss?

   Skrevet for 2 år siden #
3. 

   Janne-Helen
   Medlem

   Takk for svar Synnemor Nettopp! De tenker ikke på deg og dine problemer... Det er ikke alt de er motakelig å høre på heller. jeg holder tilbake syke detaljer, men av å til så vil jeg bare snakke om kopr vondt det er. Fordi minne kommer hele tiden, plutselig og voldsomt rennende over meg. Har begynt skrive ned noen hendelser på papiret. Lettere det... Da slipper jeg belære andre sine ører med sykhet.. Men jeg skulle ønske noen ville høre på og si et eller annet til det jeg har å si.. Kanjse jeg skal ringe Incest telefonen der er vel noen som vil høre på meg snakke uten tvang og uten tortur og hemninger... Alltid måtte tenke på, nei det kan e ikke si for det takler du ikke høre.. Alt så for ofte har jeg måtte tenke sånn, men klarer ikke snart lenger holde tilbake alt.. Det er så mye og så for voldsomt... Hun kan e ikke si noe til.. Vi snakker ikke sammen lenger... Har ikke hørt noe fra mine foreldre siden de var til avhør. Bare min yngste bror som unskyldte seg for at han ikker hadde trodd på meg, pr sms, ikke personlig møte en gang.. Enda ett stikk i såret.. Eldste bror i Asia har ikke ringt noe annet å spørre om sitt kjære lån som jeg betaler på... Vel flesteparten jeg møter på. At "ja nå skal alt bli bedre"... Tror de ja, de lever ikke gjennom helvetet på nytt... Først 18 pluss år i fengsel, så måtte ta opp dritten for så måtte snakke om det foran ukjente i en rettsal som skal avgjøre kor starffbart var det han gjorde.. 2-3 år sikkert ikke mer får han.. SYKT! Men vi får se, har ikke vært for retten enda... Jeg har blitt ufrivillig fengslet på livstid uansett... Vi må få lov til å være oss. Stå sammen i smerten, ikke tenke på hva de andre ikke vet eller tror. De vet ikke bedre bare... Stoooor klem til deg Synnemor

   Skrevet for 2 år siden #
4. 

   Janne-Helen
   Medlem

   Har det fortsatt litt sånn... Likevel om e har snakket mye om det så kommer ikke selve overgrepene så mye frem, ikke en gang hos Psykologen... For det skal vi ta oss av på Betania Malvik... Om e rekker komme dit.. Sånn som rettsystemet somler...

   Skrevet for 1 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.