Nå når det er ferie er jeg mer avslappet føler jeg og det er godt, kan klare å fokusere på hverdagslige ting og har flere greie dager.. Men.. når natten kommer og jeg skal sove bare strømmer alle tankene på. og føler jeg ikke klarer å stoppe det,slitsomt.. sliter veldig med å få ut minner og følelser og åpne meg. Om natten forteller jeg alt jeg husker og føler..inni meg altså..og føler jeg vet hvordan jeg skal fortelle og snakke om det som plager meg..(bra jeg i allefall orker å fortelle meg selv alt da, er et lite fremskritt). tankene går i hundreogfemti.. men så skyver jeg det litt bort igjen og da er jeg flau over meg selv og tenker herregud jeg kan ikke si sånne ting og helsiken!! og det skjer hver gang jeg er så optimistisk når jeg skal til psykologen og så bang når jeg er der så stopper alt i meg og blir bare flau og føler meg dum.. Føler virkelig meg dum..føler det kommer tkil å høres ut som det ikke er sant, høres dumt ut og at jeg kanskje overdriver, fremstår som svak og tilbakestående og vertfall, STYGG og Fæl og DÅRLIG menneske!! tusen ting å være "REDD" for.. Føler virkleig jeg står fast, full av kaos og smerte og en klump som jeg ikke klarer sette ord på fordi det er så masse og uoversiktelig,bare verker!!
Ser noen ganger ikke noen ende på dette her livet!! Får en litt god følelse når jeg tenker på å dø,bare sveve vekk uten kropp og vonde følelser.. ekkelt egentlig at jeg tenker slik!
Natten!
(6 innlegg) (3 deltakere)-
Liiz
MedlemSkrevet for 1 år siden # -
Liiz
MedlemHvordan kunne du?
Du var den viktigste i livet mitt,
den første som ønsket meg velkommen i denne verden.
Jeg var så sårbar og uviten
og jeg trengte deg.
Du sa du var glad i meg
likevel ødlagte du en del av meg
forpestet livet mitt.
Jeg trengte trygghet,
trengte ikke se og føle hele deg,
hele den ekle kroppen din.
Trengte nærhet, men ikke så nært
at jeg ikke fikk puste.
Du skulle jo passe på meg,
besytte meg fra verden.
Du har bare gitt meg uforutsigbarhet
og angst.
Nå er det som om ingenting hat skjedd.
Du sitter der,du trenger meg.
hvorfor er jeg glad i deg?
Alt er "normalt", hva er virkeligheten? Er jeg normal?
Burde jeg føle det jeg føler?
Burde jeg tenke det jeg tenker?
Hvordan forholde meg til deg og alt kaoset jeg føler?
du gir meg så m,ye sinne og frustrasjon, fortvilelse.
Du har gitt meg en lengsel etter trygghet og omsorg.
Et åpent sår, ødelegger meg, smertefult,
et sår som ikke kan leges.
SMERTESkrevet for 1 år siden # -
Oioi som jeg kjente meg igjen i dette Liiz..
Har det sånn selv ufattelig mange ganger.
Både det med at ordene kan komme til meg om natten og dette diktet du skriver, STERKT!!Jeg ligger ofte å tenker om natten, om alt jeg bør si og fortelle, da er alt "enkelt" og det hele kan bli logisk. Når morgen kommer så blir det vanskelig igjen. Og når jeg står overfor de jeg skal fortelle ting til, da stopper det opp og jeg klarer ikke å si noe som helst.
Den siste tiden har jeg funnet ut at jeg skriver best om natten, for jeg får jo allikevel ikke sove når der er så mange tanker. Jeg skriver mail til min kontakt på SMI og jeg har begynt å skrive blogg. Det som er vanskelig er jo når jeg har skrevet noe og sendt det avgårde, når morgenen og alvoret setter inn. Men som regel har det vært veldig godt å få skrevet det jeg har skrevet og tilbakemeldingene jeg har fått har vært bekreftende, altså motbevist de tankene jeg satt med selv, at jeg var dum og fæl, og har fått bekreftet at det jeg har opplevd faktisk er alvorlig og at det har skjedd.
Kanskje du rett og slett kunne stått opp og skrevet brev til psykologen din? Så kan du ta det med deg til timen og gi det? Hvis du klarer det? Evt sende det i posten? Jeg har gjort det også, til en terapaut som jeg ikke kunne skrive mail til. Brevet brant sånn på bordet hjemme, så jeg kunne ikke ha det liggende, da hadde jeg kastet det, dermed sendte jeg det i posten.
Stikk gjerne en tur innom bloggen min, hvis du vil og se hva jeg har skrevet der, kanskje du kan se at du ikke er alene om disse tankene. Og der er der også en link til et forum jeg har opprettet, etter at mange synes dette er for åpent. Det er ikke helt kommet i gang enda, men har flere av Fh brukerne har blitt med. Du og alle andre her inne er hjertelig velkommen ihvertfall, dersom du vil!
Skrevet for 1 år siden # -
Janne-Helen
MedlemVeldig sterkt å lese Liiz! <3 Kjenner meg igjen i det, ikke så rett med overgriper, men med mor som slo og etterlot ett tomrom som ikke kan fyllest. I dag tenkte jeg på henne og ga henne fyken så det sang! Hvertfall i tankene... Tiden uten å ha snakket ei heller sett henne skaper avstand, blir lettere, tankene slipper taket, men når det gjelder overgriper... Hver natt, hver dag alltid! hater DET! DEN følelsen smerten... Såret som aldri gror...
Klem til deg Liiz og takk for at du deler det <3
Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag
Skrevet for 1 år siden # -
Liiz
MedlemJa tenker så mye mayalille , på alt jeg kan si til psykologen om at jeg sliter med å snakke med h** og slikt, og tenkt på å skrive ting jeg kan ta med , men det stopper der.. når det virkelig gjelder. som du sa så blir mye logisk og "enkelt" i hodet, og så blir det dumt f.eks dagen etter..
Er "glad" å høre om at jeg ikke er alene om tankekjøret og hvor ting blir i hodet og ikke kommer ut, da blir det ikke logisk bare skummelt! unner ingen det men er godt å vite at man ikke er alene,viss du skjønner! synes du var tøff som turde å sende brev og greier.. hadde sikkert vært så flaau at jeg hadde vrengt meg :p Jeg har begynt å prøve å skrive dikt om følelsene mine, i begynnelsen ble det ganske ubeskrivende på en måte, men klarer skrive mer direkte på det jeg tenker. Følelser er vanskelig å forklare vertfall når det ikke blir knyttet opp mot noe , om du skjønner ,da blir det kaos :p jeg skriver også best om natten har jeg funnet ut.. er perfeksjonist jeg ,vil at dikt og alt jeg gjør skal være perfekt..hehe.. menmen er jo for meg selv jeg skriver ikke andre egentlig så gjør ingenting om de ikke er "bra", er jo følelsene mine liksom!Janne: Ja utenom minner og ubehagelige følelser er denne lengselen fryktelig dominerended,for meg hvertfall..det gjør så vondt, vil føle meg trygg og elsket, men føler det løpet er kjørt.. er forseint! altfor seint.. håper å få minner litt på avstand en gang i fremtiden og litt mer orden på kaoset av følelser, men denne lengselen blir nok alltid der.. smerten og tomrommet..det gjør vondt!!1
Skrevet for 1 år siden # -
Nei, du er abslolutt ikke alene om dette tankekjøret.. Jeg har slitt med det, nesten så lenge jeg kan huske, men etter at jeg ble klar over min overgrepshistorie har det jo blitt verre, men samtidig også mer logisk.
Følelser er jo utgangspunktet vanskelige, ihvertfall synes jeg det, men når man ikke forstår dem og ikke ser sammenhenger da blir alt mye mer kaotisk og innviklet. Jeg prøver alltid å finne sammenhenger og "den røde tråden," da blir det lettere å forstå og akseptere følelsene som dukker opp.
Å skrive for seg selv er jo et flott utgangspunkt. Jeg begynte jo også der.. Skrev masse noveller og historier. Etterhvert ble ikke det nok, etterhvert trengte jeg å få tilbakemelding og også skrive fakta, slik det hadde vært for meg. Jeg bruker jo SMI, vet ikke om du gjør det? Jeg husker da jeg først begynte å skrive med dem. Det var ANGSTFULLT!!!! Og den eneste tanken som surret oppe i hodet var: "Jeg kan stoppe å skrive med dette menneske når som helst, hun vet ikke hvem jeg er og jeg trenger aldri møte vedkommende." Det gjorde at jeg klarte å skrive en mail til og en mail til.
Så ble det lettere og jeg begynte å skjønne at det jeg skrev ikke var tullete og dumt, men faktisk ganske alvorlig og at jeg faktisk hadde opplevd det! Skremmende ja, men også veldig godt.
En liten utfordring: Når disse tankene kommer neste gang, stå opp, og skriv et brev. Du trenger ikke å gi det i første omgang, bare skriv det. Så lar du det ligge til dagen etterpå og les det for deg selv. Og hvis du klarer, legg det på en trygg plass, ikke kast det. Kanskje du en dag klarer å gi det? Eller evt et annet brev?
Klem til deg Liiz!
Skrevet for 1 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.