Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   piajenta
   Medlem

   Hei alle sammen

   Det er en stund siden sist jeg har vært her på forumet.
   Tenkte jeg ville dele noen ord og tanker med dere og kanskje det er noen andre der ute som har lik erfaring.

   Jeg har vært utsatt for overgrep som barn, var 5 år da det skjedde.
   Jeg har det veldig vondt for tiden, alt er bare trist og håpløst for tiden. Klarer heller ikke å forholde meg til ulike ting, som feks gutter og det som har med forhold og gjøre.
   For ca en uke siden var jeg på psykodrama kurs over en helg på senter mot incets og sekuelle overgrep.(Smiso) Det kurset var veldig givende og veldig hjelpende for meg, og jeg føler at jeg fikk mye ut av det kurset. Jeg fikk ut veldig mye sinne, så mye at jeg nesten er flau over meg selv hvor mye jeg fikk ut. For sinne er noe jeg har hatt mye av. Det har nesten virket som jeg har hatt mer sinne enn sorg. Etter det kurset har jeg følt meg veldig trist og alt har vært veldig vondt. Grått mye for meg selv, måtte gå hjem tidligre fra jobb fordi ting var for tøft osv. Etter at jeg har fått ut så mye sinne, er det sorgen og tapet av tapt barndom som jeg har kjent veldig på, kjent på veldig mye vonde følelser. Det er som terapauten min sier, at når man har opplevd vonde ting og har mye sinne, så stenger sinnet man har, for sorgen og tristheten, og når sinne slipper taket kommer sorgen fram, og det har det absolutt gjort nå. Føler meg så trist og tom om dagen. Det virker sikkert rart at selv om jeg har det vanskelig nå, at jeg synes kurset var til hjelp for meg. Og det var det så aboslutt, det hjalp meg å få ut sinnet mitt, slik at jeg kan få ut andre følelser som har vært stengt inne, jeg har følt sorg, men det har aldri fått kommet så godt fram som det gjør nå. Selv om det ikke er så lett om dagen, er det vel en prosess som man må i gjennom, om man vil eller ei.

   Også er det en annen ting, jeg er singel og har nettopp truffet en som jeg har møtt på noen ganger. Det gikk helt fint inntil en dag, jeg klarte bare ikke å forholde meg til han og det som har med nærhet og gjøre. For han begynte å gjøre tilnærmelser, som egentlig er normalt, som nærhet og slikt, hvis man skal ha et forhold. Men jeg klarte bare ikke det, at han ville gi meg klem og litt mer. Det bare sa stopp, jeg liker han som person men tanken på det som innebærer i et forhold, klarer jeg ikke. I tillegg til sorgen og tristheten jeg føler på nå, er grensene for meg selv også blitt veldig styrket. Dette merket han, at jeg ble litt kald og avisende på en måte og da trakk han seg unna og skjønte ikke dette helt. Og da ble han usikker på meg. Jeg kjente selv at dette ikke var rett og med at jeg reagerte slik, det er bare tanken på forhold med andre gutter og det som innebærer i et forhold jeg ikke klarer å forholde meg til.
   Jeg har snakket med han etter dette og forklart litt, han vet litt om bakgrunnen min og jeg fortalte han at jeg hadde det litt vanskelig om dagen. Jeg tror at alt dette er en etterreaksjon for det som har vært i det siste. At det kanskje ikke er så lurt å innvolere seg med andre som har med forhold og gjøre, til jeg har fått det bedre med meg selv og orden på mine føleleser. For det er kaotisk i hodet og følelesene mine for tiden. Jeg har hatt problemer med nærhet og det som innebærer i et forhold tidligre, men den siste tiden har ting begynt å bli bedre på noen områder. Helt perfekt er det ikke men jeg har fått bearbeidet mine ting en lang stund og da blir ting etter hvert, bedre for hver gang. Jeg har vært i forhold og i et langvarig forhold tidligre.
   Men i det siste så har tanken på forhold og det som innebærer vært veldig vanskelig å takle. Det merket jeg veldig godt da han jeg har "datet" en stund begynte å gjøre tilnærmelser mot meg som klem osv. Da sa det bare helt stopp. Og nå føler jeg bare at jeg ikke klarer å forholde meg til det området. Føler også at jeg har ødelagt for meg selv nå, at dette i gjen skal få ødelegge for meg, at jeg ikke klarer slike ting. Er jo derfor andre gutter trekker seg unna, fordi de merker at jeg er avisende og blir usikre og trekker seg unna. Så det er veldig sårende og vondt og tenke på. Jeg har personer jeg kan prate med om dette. Men tenkte jeg bare ville dele dette med andre som har lik bagrunn og om det er noen andre som har lik erfaring. Beklager hvis innlegget virket rotete, men livet mitt er litt kaotisk for tiden også.

   Hilsen meg

   Skrevet for 1 år siden #
2. 

   carmen
   Medlem

   Hei piajenta

   Det høres ut som du er midt i en prosess, og det krever jo veldig mye av deg. Det er jo veldig bra at du har fått ut mye sinne, for det er jo ikke lett, og den sorgen du kjenner på nå tror jeg ikke du kommer utenom, men den vil lette etterhvert. Man må få sørge over tapt barndom, det er jo fryktelig trist og leit, sånn er det bare.

   Nå vet jo ikke jeg hvor gammel du er, men når du sier "gutter", så tenker jeg at du kanskje er ganske ung. Kanskje ikke dette er tiden å involvere seg i et forhold, ting blir ofte litt vanskeligere når man er så nærme følelsene sine, alt blir litt forsterket. Men hvis det er slik at du virkelig ønsker å bli nærmere kjent med denne gutten så må du bare ta det i ditt eget tempo, og forsøke så godt du kan å forklare ham at ting er vanskelig for tiden, og det virker jo som du allerede har klart det litt. Jeg tenker at du har tiden foran deg, prøv å ikke tenk at du har ødelagt for deg selv, at dette alltid skal være vanskelig. Jeg vet hvor vondt det er å være avvisende og føle at mulighetene bare renner ut av hendene på en. Veien blir til mens du går heter det jo, og det er faktisk riktig. Hvis det ikke går denne gangen så kommer det nye sjanser og muligheter. Jeg synes det går mye på trygghet og kjemi i forhold til den andre. Da jeg traff ham som jeg senere ble gift med, så følte jeg en trygghet i forhold til ham som jeg ikke hadde følt før, og da gikk det så mye greiere med alt det andre også, det var bare et eller annnet som stemte. Du får prøve å kjenne litt på hva du ønsker akurat nå, og ikke presse deg til noe. Hvis han er en klok gutt så vil han gi deg tid, men det er viktig at han forstår hvorfor du avviser ham, selv om du egentlig ikke vil gjøre det.
   Livet er stadig i endring og det er du også, jeg er helt sikker på at du får det bedre etterhvert, det er en prosess som tar tid, men du har begynt på prosessen. Da jeg var yngre så holdt jeg meg bare helt unna gutter, det ble bare for vanskelig, det å være glad i, holde noen i hånden, gå ut og spise middag og bli kjent osv, det var helt umulig, men så traff jeg en som jeg klarte det med. Så det jeg prøver å si er vel at ikke tenk at det aldri vil fungere, du vet ikke nå hvordan det vil være noen år frem i tid, da har du også kommet lenger i din bearbeidelsesprosess.

   Ønsker deg masse lykke til med å finne ut av dette

   Skrevet for 1 år siden #
3. 

   pernille
   Medlem

   Jeg hadde noen år jeg var veldig sint...nå er det sorgen som er avgjørende...i den sinte perioden klarte jeg ikke snakke noe særlig med moren min...hun visste hva han gjorde,men var ikke i stand til å stoppe det..det skal sies han var ikke snill med henne heller, men i hvilken grad er jeg usikker på, husker bare masse hyling fra sove rommet å stua..flyktet altid når det ble bråk! Jeg har vært sånn som har vært rundt med mange gutter , en type selvskading tror jeg....dette kunne jeg så det gjorde jeg. nå har jeg en flott mann som er den eneste or meg, selv om vi har vært sammen i over 10 år nå så er nærhet fremdeles et problem i perioder. orker han ikke nær meg, klarer nesten ikke sove i samme seng som han å klemming å kyssing er helt uaktuelt. har vært åpen med han om min fortid hele tiden, å det tror jeg hat vært lurt!!! han har stortsett alltid vist forståelse å respektert mine grenser ( med noen unntak)
   har han ikke gjort det går det lengere tid før denne avstanden jeg holder blir borte.
   tror vi hele tiden er i en prosess...å man må tilpasse seg å lære seg å leve med denne historien å konsekvensene som følger...på sikt vil de vanskelige periodene bli kortere å det vil bli lengre tid mellom de.

   Taushet er overgriperens beste venn....

   Skrevet for 1 år siden #
4. 

   pernille
   Medlem

   ÅÅÅ sorge ner en viktig del av dette, man trenger å sørge over det som var .... det man ikke hadde å aldri vil få....det er en sorg det...

   Skrevet for 1 år siden #
5. 

   piajenta
   Medlem

   Hei Carmen og pernille og takk for svar:-)

   Føler at jeg kanskje skulle ordlagt meg litt annerledes i brevet, når jeg leste det selv, så kan jeg virke litt yngre enn jeg er. Jeg er ung ja, i slutten av 20årene. Han er jo ikke en gutt sån sett egentlig, skulle vel ha skrevet mann, for han er i begynnelsen av 30årene.

   Det har gått litt fram og tibake med meg og med min prosess. Jeg var litt yngre enn det jeg er nå med å fortelle om min historie, fikk jo hjelp med å bearbeidet mine opplevelser. Men det er først nå jeg føler jeg får skikkelig hjelp, at jeg har en veldig flink terapaut som jeg går til. Så etter det kurset jeg var på, har jeg begynt en ny prosees i gjen. Det er ikke lett, men man må vel i gjennom det for at ting skal bli bedre.
   Ja, jeg har følt på at det ikke føltes rett å gå inn i et forhold akkurat nå, føler jeg må tenke på meg selv og ta vare på meg selv for å komme meg i gjennom dette. Skjønner hva du mener og er enig i det carmen, "at veien blir til mens man går", man må bare ta et skritt om gangen og ta det derfra og se hva som skjer. Være her og nå som det også kan sies. Har ofte tenkt tanken om at "hvis jeg hadde valgt slik, hvordan hadde det vært da, osv" Jeg har truffet noen gutter i løpet av tiden, ikke for mange, men har valgt dem bort, pga jeg ikke fikk de store følelsene for dem eller at jeg ikke klarte forhold i lengden. Jeg har på en måte brukt gutter eller menn til å bygge opp min selvtillit på en måte. Dette var det noen andre som sa til meg og det stemmer jo egentlig til meg. Når jeg har vært sammen med gutter, så har jeg fått den bekreftelsen jeg trengte med å få ros og oppmerksomhet fra dem. Men jeg har aldri klart nærhet og inntimitet, bare når jeg var på fest og drakk, for da blir man jo mer avslappet og da gjør man ting mer spontant. Men så traff jeg en for ca 3 årsiden, en mann jeg følte meg trygg på, noe helt annen enn det jeg følte for de andre jeg var sammen med tidligre. Etterhvert så fikk jeg et mer og mer normalt forhold til nærhet og intimitet, ikke helt som jeg kunne ønske, men pga min fotid så er det ikke så lett og ha et avslappet forhold til det området. Jeg har også opplevd at i det ene øyeblikket så var alt greit, men så plutselig så klarte jeg ikke tanken på han, eller ikke klarte å gi han en klem og slikt. Det kunne bli litt mye av og til. Jeg trekker meg fort unna, hvis det blir for mye eller for intimt. Men dette forholdet tok dessverre slutt for en stund siden av andre årsaker. Selv om det var ting i det forholdet som ikke var bra, så hjalp det forholdet meg på en måte å få et litt mer normalt forhold til det området, fordi han var den første jeg var ordentlig trygg på. Men nå føler jeg at jeg har falt litt tilbake i gjen, vil ikke ha noen menn inn på meg i gjen.
   Takk for dine ord carmen:-) Setter pris på det du skrev. Det blir vel bedre etterhvert, det går jo som regel opp og ned i livet, men får bare ta det der og da og kjempe seg gjennom det. Det høres veldig enkelt når jeg skriver dette, men det er vel lettere sagt enn gjort.

   Jeg skjønner hva du mener pernille og det er litt slik jeg også har vært. Som jeg skrev om i begynnelsen av innlegget, at jeg brukte menn for å bygge opp selvtilliten min. Det var noe med den positive oppmerksomheten jeg trengte fra dem, og da mener jeg positive ting som ble sagt, selv om jeg ikke alltid trodde på det men. Var bare tanken på at en likte meg og var glad i meg. Men nå føler jeg at det ikke er slik, at det er ingen menn som kan være glad i meg, som jeg er. Det var en av grunnene til at det ble slutt med det forrige forholdet, at han ikke taklet meg og konsekvensene av mine problemer og det endte med noen krangler pga det. Selv om han var en trygg mann og alt det der, så klarte han aldri helt og forstå. Menmen. Prøver å tenke positivt og at det kanskje er en der ute for meg. Men det er første gangen jeg har slått meg til ro med tanken på at jeg er singel. Begynte vel litt fort å date i gjen, han som jeg snakket om, men det var bare tanken på at jeg ikke ville være alene. Men har sett det nå, at jeg ikke klarte å forholde meg til menn og forhold da det beynte å bli litt mer enn dating med han jeg har snakket om nå. Men det er vel ikke alltid å så enkelt å forstå for andre som ikke har vært utsatt og derfor trekker de fleste menn seg bort fra meg.
   Det er jo som du sier pernille, at det med å omgåes mye menn er jo en type selvskading, jeg har vært litt utnyttet av menn tidligre. At jeg kan ha vært flørtete og ikke tenkt på å være forsiktig og tenkt tanken på om han bare har vært ute etter en ting, har tenkt tanken, men også tenkt at jeg ikke har vært verdt noe annet og bare latt meg utnyttes fordi jeg ikke fortjente noe annet. Ja, vi er i en prossess gjennom hele livet. Det er som du sier pernille, at man må bare lære seg å leve med det og gjøre det beste ut av det og i forhold til sine ting. Og ta ting som det er nå og leve ut i fra der man er i dag.
   Takk til deg også pernille for dine ord:-)

   Klem til dere begge:-)

   Skrevet for 1 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.