Hei alle sammen
Det er en stund siden sist jeg har vært her på forumet.
Tenkte jeg ville dele noen ord og tanker med dere og kanskje det er noen andre der ute som har lik erfaring.
Jeg har vært utsatt for overgrep som barn, var 5 år da det skjedde.
Jeg har det veldig vondt for tiden, alt er bare trist og håpløst for tiden. Klarer heller ikke å forholde meg til ulike ting, som feks gutter og det som har med forhold og gjøre.
For ca en uke siden var jeg på psykodrama kurs over en helg på senter mot incets og sekuelle overgrep.(Smiso) Det kurset var veldig givende og veldig hjelpende for meg, og jeg føler at jeg fikk mye ut av det kurset. Jeg fikk ut veldig mye sinne, så mye at jeg nesten er flau over meg selv hvor mye jeg fikk ut. For sinne er noe jeg har hatt mye av. Det har nesten virket som jeg har hatt mer sinne enn sorg. Etter det kurset har jeg følt meg veldig trist og alt har vært veldig vondt. Grått mye for meg selv, måtte gå hjem tidligre fra jobb fordi ting var for tøft osv. Etter at jeg har fått ut så mye sinne, er det sorgen og tapet av tapt barndom som jeg har kjent veldig på, kjent på veldig mye vonde følelser. Det er som terapauten min sier, at når man har opplevd vonde ting og har mye sinne, så stenger sinnet man har, for sorgen og tristheten, og når sinne slipper taket kommer sorgen fram, og det har det absolutt gjort nå. Føler meg så trist og tom om dagen. Det virker sikkert rart at selv om jeg har det vanskelig nå, at jeg synes kurset var til hjelp for meg. Og det var det så aboslutt, det hjalp meg å få ut sinnet mitt, slik at jeg kan få ut andre følelser som har vært stengt inne, jeg har følt sorg, men det har aldri fått kommet så godt fram som det gjør nå. Selv om det ikke er så lett om dagen, er det vel en prosess som man må i gjennom, om man vil eller ei.
Også er det en annen ting, jeg er singel og har nettopp truffet en som jeg har møtt på noen ganger. Det gikk helt fint inntil en dag, jeg klarte bare ikke å forholde meg til han og det som har med nærhet og gjøre. For han begynte å gjøre tilnærmelser, som egentlig er normalt, som nærhet og slikt, hvis man skal ha et forhold. Men jeg klarte bare ikke det, at han ville gi meg klem og litt mer. Det bare sa stopp, jeg liker han som person men tanken på det som innebærer i et forhold, klarer jeg ikke. I tillegg til sorgen og tristheten jeg føler på nå, er grensene for meg selv også blitt veldig styrket. Dette merket han, at jeg ble litt kald og avisende på en måte og da trakk han seg unna og skjønte ikke dette helt. Og da ble han usikker på meg. Jeg kjente selv at dette ikke var rett og med at jeg reagerte slik, det er bare tanken på forhold med andre gutter og det som innebærer i et forhold jeg ikke klarer å forholde meg til.
Jeg har snakket med han etter dette og forklart litt, han vet litt om bakgrunnen min og jeg fortalte han at jeg hadde det litt vanskelig om dagen. Jeg tror at alt dette er en etterreaksjon for det som har vært i det siste. At det kanskje ikke er så lurt å innvolere seg med andre som har med forhold og gjøre, til jeg har fått det bedre med meg selv og orden på mine føleleser. For det er kaotisk i hodet og følelesene mine for tiden. Jeg har hatt problemer med nærhet og det som innebærer i et forhold tidligre, men den siste tiden har ting begynt å bli bedre på noen områder. Helt perfekt er det ikke men jeg har fått bearbeidet mine ting en lang stund og da blir ting etter hvert, bedre for hver gang. Jeg har vært i forhold og i et langvarig forhold tidligre.
Men i det siste så har tanken på forhold og det som innebærer vært veldig vanskelig å takle. Det merket jeg veldig godt da han jeg har "datet" en stund begynte å gjøre tilnærmelser mot meg som klem osv. Da sa det bare helt stopp. Og nå føler jeg bare at jeg ikke klarer å forholde meg til det området. Føler også at jeg har ødelagt for meg selv nå, at dette i gjen skal få ødelegge for meg, at jeg ikke klarer slike ting. Er jo derfor andre gutter trekker seg unna, fordi de merker at jeg er avisende og blir usikre og trekker seg unna. Så det er veldig sårende og vondt og tenke på. Jeg har personer jeg kan prate med om dette. Men tenkte jeg bare ville dele dette med andre som har lik bagrunn og om det er noen andre som har lik erfaring. Beklager hvis innlegget virket rotete, men livet mitt er litt kaotisk for tiden også.
Hilsen meg