Når overgrepet kom ut i daglys
(31 innlegg) (9 deltakere)-
Rosa
MedlemJeg har nok aldri fortalt det. Jeg erfarte at det å fortelle det til mine venner var vanskelig nok. Jeg fant veldig fort ut hvem av mine venner som tålte sannheten og ikke. Jeg har beholdt noen, men de fleste forsvant. Når det viste seg at jeg var misbrukt var det liksom ikke så kult. Noen trodde jeg fortalte det for å få medlidenhet, kanskje. Andre at jeg ønsket oppmerksomhet. Men det har jeg altså ikke fått. Det er deilig å slippe å leve i taushet, og de som vet det nå, vet det. Og de kan forholde seg til meg og mitt. Godt. Det vil jo ikke si at jeg snakker om det hele tiden. For jeg er jo så mye mer!!!Skrevet for 4 år siden # -
Mine venner og familie støttet meg 100%.. Det var ikke alle venninnene mine som fikk vite noe bare de aller nærmeste.. Etterhvet som tiden gikk etter at voldtekten var skjedd var det vanskeligere å snakke med de om det, jeg ville ikke at de skulle plages med mine problemer!! Noen av venninnene mine kom tilogmed med kommentarer som "har du ikke kommet over det der enda"... Det var anskelig å høre så da var det lettere å stenge alt inni seg.. Heldigvis idag 2 år etter voldtekten får jeg god støtte av mine aller nærmeste venninner og jeg går også til psykolog 1 gang i uka.. Jeg snakker ikke med familien om at jeg har det vondt inni meg, liker ikke å se de er bekymret for meg=/Skrevet for 4 år siden #
-
kristin
Medlem"Har du ikke kommet over det der enda.." For en fryktelig ting å si og tenke. Stakkars, uvitende mennesker, sier jeg bare. Undervisning i reaksjoner/ettervirkninger etter et overgrep skulle virkelig ha vært obligatorisk for alle og enhver. Da hadde man blitt møtt med mye mer forståelse og omsorg. Mer varsomhet. Det kan hende familien din ser at du har det vondt, selv om du ikke sier noe.... har du tenkt på det? Jeg synes du skal dele det du kan med familien din, hvis du føler at ting er vanskelig. Har du en fin familie som lytter og tar vare på deg, så bruk dem for det de er verd. Det tjener du på.Skrevet for 4 år siden # -
kristin
Medlem[quote=sol]Hvordan tok dine foreldre/ dine nærmeste det når du fortalte om overgrepet?[/quote] Min far tok det bedre enn min mor, for å si det sånn. Følelsen av å ikke bli trodd er jævlig. På overgriperen "sin side" slo de omtrent hånda av meg, og kalte meg en løgner. De om det. Stakkars folk, tenker jeg bare
Hos vennene mine var det litt både og. Noen kunne jeg snakke med, andre ville helst ikke høre. Enkelte syntes vel at det ble litt for mye, for en stund hadde jeg et voldsomt behov for å snakke om det. En historie kan være vanskelig å svelge og fordøye for noen. Da er det viktig å ta vare på de som fortsatt er der, etter at alt har kommet fram.Skrevet for 4 år siden # -
Kan være de merker at jeg ikke har det bra, men orker ikke bekymringene til mamma:( Da går jeg rundt og er lei meg fordi hun bekymrer seg for meg, det orker jeg ikke... Føler liksom at jeg plager de med mine problemer om jeg sier noe.. Jeg vet at det er feil å tenke sånn, de vil jo sikkert hjelpe meg.. Men nå har det gått så langt, og jeg har blitt veldig flink til å late som at alt er bra.. Jeg klarer bare ikke tanken på å se at mamma er lei seg igjen fordi jeg fortsatt sliter med det som har skjedd! En ting som er helt sikkert er at jeg aldri kommer til å komme over det som har skjedd, det vil være en del av meg for alltid:( Jeg skulle ønske at jeg bare kunne skru tiden tilbake, da hadde jeg aldri satt meg inn i den bilen og da ville det aldri ha skjedd!!!Skrevet for 4 år siden #
-
kristin
Medlem[quote=Ida Aurora]Kan være de merker at jeg ikke har det bra, men orker ikke bekymringene til mamma:( Da går jeg rundt og er lei meg fordi hun bekymrer seg for meg, det orker jeg ikke... Føler liksom at jeg plager de med mine problemer om jeg sier noe.. Jeg vet at det er feil å tenke sånn, de vil jo sikkert hjelpe meg.. Men nå har det gått så langt, og jeg har blitt veldig flink til å late som at alt er bra.. Jeg klarer bare ikke tanken på å se at mamma er lei seg igjen fordi jeg fortsatt sliter med det som har skjedd! En ting som er helt sikkert er at jeg aldri kommer til å komme over det som har skjedd, det vil være en del av meg for alltid:( Jeg skulle ønske at jeg bare kunne skru tiden tilbake, da hadde jeg aldri satt meg inn i den bilen og da ville det aldri ha skjedd!!![/quote] Man blir flink til å skjule følelsene sine, ja. Tar på seg en maske og later som om alt er bra. Mens det er fullstendig kaos innvendig. Det er bare det, at en dag blir det fullt, når man ikke får luftet det man bærer på..og det er ikke så lurt. Jeg skjønner at du ikke orker å se mamma`n din lei seg. At du ikke vil at hun skal bekymre seg. Det er vel noe med det, at selv om vi er barna, vil vi beskytte foreldrene våre mot det som er smertefullt. Men skal du stenge inne din egen smerte, for å ikke bekymre henne? Jeg er sikker på at om du setter deg ned og snakker med henne om dette, og forteller at det ikke er noe som bare går over etter kort tid, at det tar lang tid å bearbeide tanker og følelser etter overgrep, så vil hun nok forstå. Du kan jo vise henne nettsida vår? Kanskje hun kan lese litt av hva som står her?Skrevet for 4 år siden # -
Ja, fult kaos innvendig...Er så lei av marerittene, angsten, minnene, ting tar aldri slutt... Har gått på noen smeller det siste året, men har blitt så flink til å gjemme meg bort på rommet mitt da.. Jeg vet at det sikkert hjelper å snakke med mamma, men hva om det ikke gjør det..Hva om hun også syns jeg burde ha kommet over dette nå, orker ikke høre noen si det en gang til.. Jeg beskytter henne på en måte føler jeg når hun ikke vet hva jeg sliter med, det var tøft nok å se hvor lei seg hun ble etter at det var skjedd... Jeg snakker med psykolog 1 gang i uka, mamma vet ikke det en gang og nå har det gått så langt tid at det liksom er like greit at hun ikke vet noe:SSkrevet for 4 år siden #
-
kristin
Medlem[quote=Lita]For tre år siden fortalte jeg litt av hemmeligheten min til min beste venninne. Det endre i at hun ikke trodde meg, og fortalte det videre, som en skrønehistorie jeg hadde fortalt. Familien min vet ingen ting, og kommer alrti til å få vite noe heller. Jeg ble missbrukt av stefaren min i allt for mange år, og jeg har bodd alle årene etter sammen med en mamma som ikke har likt meg. Hun har slått til meg flere ganger, kaller meg ting osv.. Jeg har klart å skjult smertene i maaange år og det har vært tungt. Bare for noen uker siden brøt jeg totalt sammen, og det ble oppdaget av to jeg jobber sammen meg. Jeg har snakket med de, nå vet de historien, og de trodde faktisk på meg. Når folk spørr meg om det går bra, klarer jeg fortsatt få frem et falsk ja, men når de so vet historien spør, klarer jeg ikke holde igjen. Jeg vet at de vet jeg ikke har det bra, derfor blir det vanskelig å lyve.[/quote] Det er bra at du ikke klarer å holde igjen, når enkelte spør. Bra, fordi du trenger å dele historien din med noen.Skrevet for 4 år siden # -
Neko
MedlemJeg fortalte det ikke direkte til mine foreldre. Jeg skrev ned hemmeligheten min og postet den anonymt på nettet, for å dele den med noen i alle fall. Det hjalp litt, men jeg hadde behov for at mine nærmeste skulle få vite også. Så jeg tror jeg viste noen av mine nærmeste venner hva jeg hadde skrevet. Jeg klarte ikke å fortelle og forklare ansikt til ansikt. Foreldrene mine fikk ikke vite noe før en venninne av meg viste dem hva jeg hadde skrevet på nettet. Grunnen til at hun viste dem det var at jeg hadde stukket av. Jeg hadde lagt igjen et brev til denne venninnen, og sa at de ikke skulle bekymre seg. Men, det gjorde det jo selvfølgelig! Hun bestemte seg for å fortelle om det til mine foreldre. Da jeg fikk vite det ble jeg ganske sjokkert og redd, men likevel, den største følelsen var lettelse. Det var godt å slippe å holde så beinhardt på alle masker. Jeg vet egentlig ikke hvordan de har reagert, for vi har aldri snakket om det jeg har opplevd, og det har jeg ikke noe ønske om heller. Det blir å gå over mine grenser, føler jeg. Men det er en usagt forståelse der. Mine foreldre og de av mine venner som har taklet sannheten støtter meg på mange måter. De trenger ikke bekrefte at de tror meg, for det ser jeg gjennom deres støtte og handlinger. Jeg er nok ganske heldig sånn sett.Skrevet for 4 år siden # -
Usj..Kjenner meg så godt igjen:S Skulle ønske jeg kunne våkne opp i morgen og at alt var bra=)Skrevet for 4 år siden #
Svar »
Du må være innlogget for å skrive.