Jeg har vert mange ganger inne på denne siden og sett. Har begynt å skrive min historie, men ikke tort. Jeg har lyst å fortelle, men noe stopper meg. Tror det er tanken på at noen jeg kjenner skal lese det og kjenne meg igjen. Alt dette er så nytt, så ferskt fortsatt. Jeg er forvirra, vet ikke om det bare er jeg som reagerer feil, eller om det var overgrep. Vet ikke om jeg kanskje har en del av skylden, for jeg sa jo aldri nei. Jeg sa aldri stopp. Jeg har lett etter leselig informasjon som kanskje kan forklare, men tvilen er der hele tiden. Jeg skulle uttrykt meg bedre. Jeg skulle gitt uttrykk for at jeg syntes alt blei jævlig. Hvorfor sa jeg aldri noe?
Ok, jeg skal prøve å få ut historien min, kanskje ikke i detalj, for jeg er som sagt redd for å bli kjent igjen, men i grove trekk. Kanskje dette vil gjør noe godt for meg.
Jeg er ung, men har alltid følt meg 40 år eldre enn mine jevnaldrende. Jeg er ikke myndig. For noen år siden kom jeg i et bekjentskap til en man. En mye eldre man. Faktorer gjorde at vi tilbrakte en god del tid sammen. Som oftest alene. I begynnelsen var det bare en kos nå og da han spurte etter, men det utviklet seg. Jeg kan vel si nå med en gang at jeg ikke har blitt voldtatt. Utviklingen var mer berøring. Berøringen utviklet seg også mer og mer. Vet at jeg så ofte som mulig prøvde å finne på unnskyldninger til å bryte opp berørings klemmene. Andre ganger lot jeg hendene mine møtes på ryggen hans og prøvde på klype meg så hardt jeg klarte uten å gi lyd. Kjente også at han kom innpå meg psykisk. Merkelig nok viste jeg heletiden at alt dette var helt galt. At det ikke skulle vær sånn. Jeg kunne til og med se mønster ved ting han sa, at han fortalte meg hemmeligheter, at han ga meg oppmerksomhet og viste interesse for meg, alt dette så jeg på, ofte med sarkasme i tankene, som om jeg sa til meg selv: skal jeg liksom gå på dette? Men noe sa meg at om jeg sa noe ville mye av det jeg har bygd opp rundt meg, falle sammen. Kanskje jeg bare misforsto, og dette ikke var så galt som stemmen inni meg sa. Det var jo ikke som om det skjedde noe veldig alvorlig, det var bare berøring. Masse berøring.
Kanskje var jeg et enkelt offer fordi andre faktorer i livet har gjort at jeg ofte føler meg glemt.
Etter hvert gikk det fra berøring til kyss. Røring av andre deler av meg. under klær. Det gjorde det ille, selv om han aldri var i den ene fæle plassen, men over alt ellers. jeg torte ikke å si så mye. prøvde bare vri meg unna når jeg mente det gikk for langt. virket som det iriterte han av og til.
Jeg tenkte ofte på å si det. Ikke viste jeg til hvem. Var redd andre ville se på meg som deltager, elskerinne kanskje. Orket ikke at noen rømte unna meg. Mot slutten av alt prøvde jeg selvskading. Jeg ville se om det hjalp meg ut av frustrasjonen. Ville aldri skjære meg noe synelig sted, jeg ville ikke at folk skulle se meg som enda en av disse ungdommene som vil ha oppmerksomhet.
Til slutt sa jeg det. Jeg sa det til en kontakt som ikke kan rømme unna. Kontakten tvang meg ut av situasjonen. Kontakten fikk meg til å bryte ut.
Men så forsvant kontakten min. vi snakker fortsatt, men den spør aldri, oppfører seg som om alt er som vanlig. Jeg sitter her klin forvirra. Alt er bare rart. Tenker mye. Må gå forbi hjemmet hans ofte, hver dag faktisk, og er like redd for å bli sett. skrur på mp3 musikk for fult når jeg går forbi alene. Vil vekk. Vil snakke om det. Er det bare meningen jeg skal glemme to år med alt dette? føler meg ganske frustrert, noen ganger sint.
Vet det er mye usagt her, men tror ikke jeg klarer å si det bedre en dette..
