Jeg står og banker i en kald og uangripelig mur.
Der er ingen sprekker,
ingen åpninger,
ingen mulighet for å rive den ned.
Jeg vet hva som befinner seg på andre siden.
Der bor alle følelsene mine,
gråten, sorgen, gleden, latteren, sinnet.
Kontakten med kroppen min bor også bak den kompakte muren.
Eller rettere sagt, nøkkelen til kroppen er der,
bak muren, til magen, ryggen, lårene,
Hvis jeg hadde klart å banke et lite hull i muren,
da kunne jeg stukket hånden inn
og hentet ut nøkkelen.
Da kunne jeg åpnet opp for følelsene, som jeg vet at jeg har.
Da kunne jeg låst opp for kroppen, som jeg vet at jeg har.
Men jeg tørr ikke føle følelsene,
jeg tørr ikke merke kroppen.
Samtidig vet jeg,
at selv hvor stor og kompakt muren enn er.
Så er det ikke muren i seg selv som stenger.
Det er angsten som står inmellom.
Det er angsten som ligger som et usynlig lag,
utenpå muren.
Det er angsten som skremmer meg.
Det er angsten som får meg til å frykte.
Det er angsten som får meg til å krympe sammen og få lyst til å bli usynlig
Angsten sier at jeg ikke vil føle,
for å føle følelser er farlig.
Angsten sier at kroppen vil svikte deg,
så du må gjøre alt du kan for ikke å merke den.
Jeg vet at angsten lyver,
jeg vet at angsten lurer meg,
jeg vet at angsten manipulerer meg trill rundt.
Men det er trygt å tro på den,
det er trygt å stole på den,
for det er det jeg alltid har gjort.
Plutselig har jeg laget et bitte, bitte lite hull i muren.
Angsten kommer smygende,
den vil overta meg og kvele meg.
Jeg står i det,
føler og kjenner angsten.
Bena mine har lyst å løpe.
Kroppen har lyst å krype sammen og late som om jeg ikke finnes.
Jeg nekter å føye meg etter angsten,
jeg vet at jeg må.
Sakte rekker jeg fram hånden.
Da fingrene når nøkkelen er den så varm at jeg brenner meg,
med et stumt skrik slipper jeg den.
Jeg må dra hånden til meg igjen.
Men jeg vet at jeg vil klare å nå nøkkelen en gang.
Jeg har holdt den mellom fingrene en gang,
da er det mulighet igjen.
Jeg må tro på det.
Jeg må stole på det.
