Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   farmor47
   Medlem

   Har skreve mye her inne, men ikke akkurat min historie. Tenkte eg skulle begynne, så får eg sjå kor langt eg kjem. For 3 1/2 år siden kom min historie til overflaten. Eller den begynte for alvor å komme til overflaten. Hadde nok arbeid seg opp lenge, og eg hadde vel på en måte fått mistanker til at noe var galt allerede 15 år før. Den gangen skubbet eg det vekk. Min datter som da var 6 år, hadde tatt bussen for å besøke min bror med familie. Min far ville kjøre henne hjem. Den turen ville tatt dem ca 5 timer. Eg blånektet. Visste ikke hvorfor, men eg ville ikke høre snakk om det. Og min mann som ikke ante om at noe kunne ha skjedd var helt enig. Noe mer skjedde ikke da. For 5 år siden, begynte det å skje mye i livet vårt. Vi slet litt i ekteskapet. det var mye å ta tak i å forholde seg til. Men eg var bedre fysisk enn på lenge. (hadde slitt med revmatisme ca 10 år).Vi fikk ordna opp i ekteskapet først og har hatt det kjempebra etterpå.Vi fikk svigerdatter og barnebarn. Det var en hendelse på arbeidsplassen min, som sette det hele i gang. Eg forstod at noko gale måtte ha skjedd mellom meg og min far. Eg gjekk lange turer, gråt og tenkte på hva som kunne ha skjedd. pratet til min far som var død en del år før den tid. Ba han fortelle meg hva han hadde gjort. Tok til sluttt mot til meg og sette meg ned med pcen og skrev og skrev. begynte med det første eg husket av minner. etter hvert som eg skrev, ble det vondere og vondere. Husket mer og mer. til slutt husket eg det første alvorlige overgrepet. da var eg ca 5 år gammel. Eg ser ingen grunn til å gå i detalj om hvilke overgrep det var. Men for å ilustrere det litt, så går eg aldri til tannlegen. Greier ikkje å opne munne for at noen skal ha noe inn i munnen min. Det var berre ein av tinga. Eg måtte gjøre andre ting også. Men han låg aldri ordentlig med meg.Min mor var på sjukehus på det tidspunktet. Eg har skreve ned 4 alvorlige overgrep, da fann eg ut at det ikke var nødvendig å utsett meg sjølv for meir. Min mor var aldri tilstede når dei hendte. Eg hadde alltid vært pappas jente og ville min mor oppnå noe med han så snedte hun meg. For ba eg om det så fikk vi det alltid sa ho. Klart det. Men det var eg som måtte betale. (har i ettertid skjønt hvorfor eg aldri bad om noe på egenhånd. mine søsken har alltid fått mye mer enn meg, fordi de har bedt om det) Min mor og far giftet seg ikkje av kjærleik. Mor mi hadde gjort det slutt før ho oppdaga at ho var gravid. Ho måtte gifte seg med ein mannn ho ikkje likte. Han var fornøgd. Han skulle alltid stryke og klemme meg. Eg hatet det, men lot han få lov. Da eg vart tennåring og dro på fest, var eg ett veldig lett bytte. gutta fikk alltid det dei ville. Eg var jo vand med at slik skulle det være. At eg ikkje vart gravid før tida, skjønar eg ikkje. Bestemor(mormor) var min klippe i livet. Det var ho som passa meg på dagtid frå eg var to år gammal. min mor var alltid yrkesaktiv. Eg var bestemorjente. Ho likte aldri far min trur eg. Så eg fikk være der mykje når mor mi jobbet ettermiddag. Det reddet meg vel fra mange flere overgrep. Om ho hadde mistanke til han, vet eg ikkje. jo kanskje hadde ho det, men ho visste nok ikkje kor alvorlig det var. Min mor og eg fikk aldri noe kjempeforhold. Ho fortalde meg en gang etter at eg vart voksen at eg alltid var bestemor jente. at eg aldri vart dattra hennar, derfor ble ho gravid en gang til etter meg, i håp om at det også skulle bli ei jente. Det vart det. Da fikk ho jenta si. Dei har hengt sammen på godt og vondt og gjer det fortsatt. Da eg skrev og skrev av meg historien min(3-4 månader), var eg ved å gi opp. Orket ikke tanbken på å leve mer. Hvordan kunne noen være glad i meg som hadde latt alt skje og ikkje gjort noe med det da eg vart voksen heller. Hadde eg ikkje hatt min fantastiske mann, flotte barn og kjære bror så hadde eg ikkje klart det. Men alle hjelpte meg og støtta meg. Min mann trodde meg fra første stund og det gjorde bror min og. Han skjønte etter hvert mye av dei tinga han også hadde lurt på.EG skreiv og skreiv, min mann las det og så sendte eg alt til min bror. når han ahdde lest det, ringte haneller skreiv kommentarer. Det var til enorm hjelp. Eg fikk sendt alt fra meg, samtidig som eg fikk snakke om det. Våre tre barn var flytta heimafrå da, men eldste sonen var ehiem midt i perioden ett par viker. Han såg kor langt nede mora var. han var fin og støtta veldig Det tok ca 3 år fra eg skrev første kappitel, til eg kunne sei at eg hadde klatra ganske langt opp på stigen. Blir aldri kvitt han. Men eg har begravd han nå. Han besøker meg ikke i drømmer lengre og eg lever ett godt liv. Har veldig lett for å ta til tårene fortsatt og visse ting opprører meg veldig. Har perioder hvor sjølvtiliten er langt nede. Men de er aldri så langt nede som de var før. Vet at om jeg ramler ned noen trinn på livsstigen, så klarer eg alltid å klatre opp att. Eg har vore heldig tross alt. Mine foreldre skilte seg isamme månad som eg traff min kjære. Etter at eg vart sammen med han, torde aldri far min å klemme/stryke7gjøre tilnermelser lengre. Det var min mor som flyttet og på det tidspunktet bodde eg hjemme. Hadde eg ikkje truffet min mann da, så hadde jeg ikkje vert her i dag. Så enkelt er det. Vi har nå vert sammen i snart 30 år og er kjærester fortsatt. Vi hadde ett halvt års med seriøse problem, men problem er til for å løses. og når viljen er der til å klare det hos begge, og kjærleiken like så, har eindet som skal til for å løyse det. For ett par år siden fortalde eg min mor hva som hadde skjedd. ho hadde to reaksjoner. Det første var det visste eg ikkje hadde eg visst det skulle eg skutt han, det andre var det var ikkje min skuld, eg hadde ingen ting med det å gjere, nå er eg gammel og vil ha fred, ikkje plag meg meir med slikt. Vi har med andre ord fremdelses ikkje noko godt forhold. Eg er tross alt ein av dei veldig heldige.

   Skrevet for 4 år siden #
2. 

   jona
   Medlem

   Hei Takk for at du deler din historie. Så kansje er det håp for meg og, at jeg skal komme dit en dag. Veit alt om hva som hente inni hodet men å fortelle det eller skrive det ned er vanskelig. Har gått til behandling i mange år.Men har aldri fått lov å fortelle om det. Ble hele tiden fortalt at jeg måtte se fremover, og at jeg ikke kunne gjøre noe med fortiden. Var veldig frustrert mange ganger,følte det helt meningsløst å skulle prate om alt annet en det som virkelig plaget meg.Ble så lei av at viss jeg bare tenkte positivt så nærmest forsvant det jeg opplevde i barndommen.Så tilslutt begynte jeg å tvile på min opplevelse av hva som hadde skjedd.Har vært mye syk i hele mitt voksne liv. Og nu forstår jeg jo at det har en sammenheng med det jeg opplevde som barn. Har og slitt mye med spiseproblemer. Nu er jeg begynt hos en sykepleier med stor interesse for å hjelpe folk som har vært utsatt for overgrep. Så for første gang er jeg positiv. Hun mener jeg må prøve å jobbe meg ut av historien, og så finne en måte som jeg kan leve med den. Synes det høres fornuftig ut. Så nu går jeg våren litt lysere i møte. Ha en god påske.... Klæm...

   Skrevet for 4 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.