Min skam..
(5 innlegg) (4 deltakere)-
mammakristin
MedlemHar vært inne på denne nettsiden minst 100 ganger. Tenkt på å starte et innlegg, å fortelle historien min mange ganger. Men hver gang svikter motet mitt. Så starta jeg å tenke at hva om jeg bare hopper i det. Synke eller flyte, så forteller jeg historien min denne gangen. Jeg var rundt 3-4 år og skulle overnatte hos noen søskenbarn av meg. Den eldste onkelen min og kona hadde 5 barn, som jeg var veldig gode venner med. De tok seg alltid godt av meg og passet på meg når vi var ute å lekte. Hele dagen brukte vi på å leke. Husker vi fremførte fugledansen for de voksne, og de klappet og syns vi var så flinke. Jeg var så lykkelig. Kvelden kom jo uansett om vi barna ikke ville dagen skulle ta slutt. Så kveldsmaten og tannpussen kom og så var det i seng. Siden de ikke hadde gjesteseng skulle jeg dele seng med eldstejenta. Ho var tenåring. Kunne vel vært rundt 13-14. Vi la oss med hodet i hver sin ende av senga og lyset ble slått av. På rommet lå også den minste jenta i familien. Ho var nesten dobbel så gammel som meg. Alle sa natta, og etter litt snakking ble det stille. Ho andre på rommet pusta tungt, så det hørtes ut som ho hadde sovnet. Selv fikk jeg ikke sove. Det var jo så trangt i senga. Og søskenbarnet mitt var så "stor" og tok så stor plass syns jeg. Plutselig sier ho at jeg måtte komme opp til ho, så kunne vi prate litt. Jeg var en bekymringsløs og glad unge, så jeg hadde jo selvfølgelig ingen betenkeligheter med det. Jeg krøp lykkelig opp til ho og vi begynte å prate om hvor moro det hadde vært den dagen. Jeg fikk jo ikke sove uansett, så jeg var jo lys våken. Etter ei stund begynte ho å snakke om hvor varm ho var mellom beina(?) og jeg måtte kjenne så skulle jeg se at det var sant. Dette forstod jeg absolutt ingenting av, men sa nei. Man tisser jo derfra!? sa jeg, og nekta. Så blir det litt tilsløret for meg, og det neste jeg husker er at ho ligger med spredte bein. Ho tviholder meg i håret mitt(ho lugger meg skikkelig) og prøver å presse ansiktet mitt ned i kjønnet sitt. Fremdeles den dag i dag husker jeg så godt som det var igår den ville panikken den lille jenta fikk. Hva skjedde? Dette kunne da ikke være normalt? Maaaammma... Ropte som besatt på ho andre som lå i rommet og håpte på at ho skulle hjelpe meg. Men der var det taust. Jeg gråt og bar meg. Prøvde å stritte imot, men hver gang så ble ho enda verre. Ho lo hele tida, og sa at jeg måtte slutte å skape meg sånn. Plutselig går døra opp, og broren hennes står i døra. Han er skikkelig sinna, og spør ho hva faen ho holder på med. "La ho være ifred" brøler han, og klarer å rive meg vekk. Jeg skjelver som et aspeløv. Tante og onkel kommer også inn, og nå er plutselig hele huset våkent. Broren hennes forsøker å forklare hva som hendte, men han ble ikke trodd på. Han ble skjelt ut etter noter, og sendt direkte i seng. Med husarrest i nesten ei uke. Selv ble jeg også skjelt ut. Kalt for en løgner. Og et ludder(?). Og sendt rett tilbake i seng. Med samme jenta. Men denne gangen lot ho meg heldigvis være ifred. Etter denne episoden begynte jeg å få så voldsomme kramper at spesialistene trodde jeg hadde epilepsi. Og jeg husker jeg ble sendt til statens senter for epilepsi i Sandvika å greier. Dem fant jo selvsagt ingenting. Var ikke det som feilte meg. Skjønner jo nå etter fylte 32 at dette var nok en reaksjon etter overgrepet jeg hadde opplevd. Noen år går, og jeg har starta på skolen. Har blitt rundt 9-10 år, og mor bor alene med meg og broren min. Ho er alenemor, og strever så godt ho kan for å få endene til å møtes. Ho jobba veldig masse, og overlot oss små mye til oss selv. Broren min som er 4 år eldre enn meg får automatisk forsørgeransvar for meg. Han tok seg av huslige plikter, skrev på butikken(mor tok alltid med seg pengene på jobb) osv. Ei jul får jeg ei dukke som er like høy som meg selv av mor. Å gud, kor glad jeg ble! Vi var fattige, og jeg fikk aldri så mye. Og dette var den ultimate julepresangen for meg. Noen mnd går og en dag har broren min besøk av en kamerat. Dem fniser sånn og er så hemmelighetsfulle. Nysgjerrig som jeg var så ville jeg jo ha med meg litt av det som skjedde. De stod å holdt på med dukka mi, hvisket og styrte på. "Ikke rør dukka mi, jeg er så redd for den" sa jeg. Men de bare flira å sa at de skulle bare låne den litt. Jeg ble jo helt krakilsk, for den var jo MI. Men jeg ble dytta unna og de tok den med seg inn på rommet til mor og låste døra. Jeg fulgte etter å banka på, men fikk beskjed om å gå vekk fordi jeg hadde ingenting med hva de drev med. Skulle snart få dukka tilbake, de skulle ikke ødelegge den. Skulle bare leke litt med den fikk jeg beskjed om. Jeg lot som jeg gikk vekk, men jeg gikk ikke vekk. Jeg ble værende utenfor døra, og etter en stund bøyde jeg meg ned for å se hva som skjedde. Det jeg så gjorde at jeg stod som frosset utenfor døra. Dem tar tak i kjolen på dukka mi og kler av ho på underkroppen. Og siden denne dukka kunne prate så hadde den en en sånn elektronisk ting på magen. Denne tar dem ut og bruker dukka mi som en oppblåsbar ei. De hadde sex med dukka mi. Jeg stod å så på en liten stund, mens hjertet sank nedi magen min. Dette var jo den eneste tingen jeg hadde hatt som jeg var virkelig stolt over. Nå var den bare ødelagt. Jeg lekte aldri med dukka noe mer. Ville aller helst ikke ta i den engang. Hver gang jeg gjorde det huska jeg hva jeg hadde sett bror og kameraten hadde gjort med den. Mor ble sinna på meg for at jeg ikke brukte gaven noe mer, men jeg overså henne. Kunne jo ikke si hva jeg hadde sett. Visste jo at bror hadde et voldsomt sinne til tider, så det turde jeg ikke. Tida går og en ny kamerat begynner å vandre hos bror. Denne gangen en klassekamerat av han. Dem går i 9klasse. Broren min hadde fått en data av mor, så han tilbringte mye tid foran den. Kameraten vendte interessen mot meg. Det hele starta med at jeg og nesten alle unga i nabolaget lekte gjemsel gjemme hos meg. Da det var hans tur å stå, og han skulle finne meg så begynte han å klå meg på brystene jeg akkurat hadde begynt å utvikle. Jeg ble så sinna og skjelte han loddrett ut. Etter dette passet han alltid på at vi var alene. Han benytta sjansen når bror satt på dataen og var opptatt der. Han skulle leke med meg han sånn at jeg ikke kjedet meg... Har fortrengt endel detaljer om dette, men har fått tilbakevendene minner om dette som skjedde videre. Flashbacks av han som lærer meg åssen man skal runke en gutt. Smake på fordi en gutt liker alltid dette veldig. At han klår på meg overalt. Mye bryster i starten. Så uten klær. Mellom beina på meg med fingrer. Både utpå og inni. At han smaker på meg. Kan ennå huske at jeg syns det var godt, men jeg ble veldig redd. Det føltes så galt, og jeg gråt. Men han sa at det var da ingenting å være redd for. Alle jenter reagerte sånn de første gangene, men snart skulle det begynne å gjøre godt. Jeg skulle få se at han hadde rett. At noe mer var i sikte det var jeg helt sikker på. Men før han kom så langt tok jeg mot til meg å sa det til mor og broren min. Jeg ble ikke trodd! Jeg løy for å få oppmerksomhet osv. Mor fikk han til å si unnskyld på synsskyld, for å roe meg ned sa ho. Han sa unnskyld og går hjem. Mor snur seg mot meg å sier til meg at det som har hendt trenger vi aldri snakke om igjen. Ingenting godt ville komme utav det. Og ingen trengte å vite hva som skjedde hjemme hos oss. Jeg trodde blindt på ho, og lovet at jeg ikke skulle si noenting. Etter denne episoden så begynte bror å vise interesse for meg. Han var jo den eneste til stede jeg kunne støtte meg til, så selvfølgelig ville ikke han gjøre noe for å skade meg. En sommerdag vi hadde fri fra skolen, driver vi å leker med biler. Koser oss og har en morsom dag. Hva som gjorde at han gjorde det, hva som hendte husker jeg ikke. Men plutselig tar bror tak i håndledda mine og slenger meg ned på sofaen. Jeg skvatt veldig. Hva hendte nå?? Ble utrolig redd. Visste jo at han hadde slått meg i ansiktet ved flere anledninger med knyttneven(kompiser stod som regel å heiet på han), så jeg turde ikke si stort. Men våget meg allikevel å spørre hvorfor han gjorde dette. "nå skal vi ha det deilig sammen" "Har tenkt på dette så lenge, og nå klarer jeg ikke motstå lengre." "Du er så pen" Osv. Han røsker av meg trusa og kler av seg selv. Hele tiden mens han holder meg nede med knær, armer hva-som-helst for å holde meg i ro. Kneet hans borer seg mellom låra mine som jeg holder så godt sammen. Ville ikke han skulle være borti mine private deler. Han var jo broren min!!! Men han er sterkere enn meg... "Slutt nå, vi skal jo ha det deilig" "vil du ikke ha det deilig med meg?" osv. Han presser på, og jeg kjenner kjønnsorganet hans presse på mitt. Det er rett før han penetrerer meg. På dette tidspunktet er jeg dødsredd. Jeg skriker, slår og prøver å slåss han vekk. Men til ingen nytte. "Du må bare skrike, det er ingen som hører deg allikevel." "Mor hører deg ikke likevel, og hadde ho hørt deg så hadde ho jo ikke hjulpet deg allikevel. haha" Men jeg gir meg ikke allikevel. Skriker og slåss for livet under han. Kjenner kjønnsorganet hans komme rett på innsiden, men da får jeg en panikk som ikke ligner noenting. Så jeg slåss enda hardere. Får han omsider nok på avstand til at han slipper meg og gir opp. Da blir han sinna på meg. Og jeg er også sinna. Jeg står å brøler til han. Høyt. "Hvorfor gjør du sånt med meg?" "Trodde du var glad i meg." Jo, han var da det sa han. Det merket jeg jo. Så ler han ondskapsfullt og "om du noensinne forteller dette til mor, så sier jeg hvor ekkel du er som vil pule din egen bror." Men jeg ville jo ikke gjøre noe med deg, var derfor jeg slåss sånn.. Prøver jeg meg. Men jeg prater til veggen. Jeg blir usikker, redd og skjelver som et aspeløv. Han sier at om mor får vite hvor ekkel jeg er, så kommer ho ikke til å være glad i meg lengre. Denne episoden turde jeg aldri fortelle om. Ikke før jeg ble voksen. Det endte forsåvidt i katastrofe for meg. Men det er en helt annen historie. Klarer ikke fortelle mer ennå. Kjenner dette går veldig innpå meg. Er mer, men kan heller fortelle det senere en gang. Orker ikke mere i akkurat dette innlegget. Bærer fremdeles på skam for dette. Og nå er jeg blitt 32 år gammel. Fikk aldri hjelp fra noe hold til noen av episodene jeg hadde opplevd. Aldri har jeg blitt ordentlig trodd på heller. Men så sant som Gud er mitt vitne, så er det jeg sier sant! Må få dette av brystkassa mi, og fortelle det en plass. En plass der folk forhåpentligvis kan "forstå" og kanskje til og med tro på meg. Overskrifta er nøye valgt ut av meg. For jeg er fremdeles på en plass der jeg kan halvveis forstå overgriperne mine.. Kanskje blir det veldige reaksjoner på det siste utsagnet mitt. Men prøv å husk på en liten ting, kjære lesere: Jeg har alltid gått alene med dette. Ingen voksen eller annen person som har sagt til meg at det ikke var min feil. At det var gale osv. Ikke som jeg har klart å tro på ihvertfall. Så har ikke kommet særlig på veien mot helbredelse kanskje. Men jeg kan ihvertfall prate om det nok til å få det sagt. Og det er jeg stolt av.Skrevet for 3 år siden # -
pia
MedlemHei Mammakristin
Jeg vil tro det gjorde litt godt å få skrevet ned historien din, både på godt og vondt kan jeg tenke meg. Det var veldig sterkt å lese, jeg ble sint på dine vegne.
Det at du har gått med dette inni deg i så mange år, er for meg uforståelig. Men det at du nå har begynt å skrive om det her inne, er jo en form for terapi og veien til å bearbeide litt kanskje.
For min egen del, hadde jeg aldri klart å leve om jeg ikke hadde fått hjelp av en enestående psykolog.
Ønsker deg lykke til på ferden og velkommen hit :blush:
Hilsen PiaSkrevet for 3 år siden # -
mammakristin
MedlemTakk for det, pia. Joda det er nok vanskelig å forstå hvorfor jeg har gått med det inni meg så lenge. Det er litt komplisert kanskje.. Men jeg er en person som holder det jeg lover. Alltid vært sånn. Og dem fikk meg til å love å ikke si noe om det en gang i tiden. Og da ble det litt sånn..Skrevet for 3 år siden # -
Lillejenta
MedlemDu skal være stolt over å ha klart å skrive ned historien din. Det var utrolig sterkt å lese, og forstår at den var vanskelig å skrive. Og jeg tror på deg. Kan ikke i min villeste fantasi få meg til å tro at noen skriver en slik historie for moro skyld. Så selvfølgelig tror jeg på historien din. Og det som skjedde deg er ikke din skyld, selv om du kan ha vanskelig for å tro på det. Håper du en dag klarer fullt og helt å se det selv også. Lykke til videre mammakristin!Skrevet for 3 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.