Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Marihøna
   Medlem

   Heisann! Jeg er ny her, og egentlig føler jeg at jeg ikke hører hjemme her, dere har ssannsynligvis alle opplevd langt verre enn meg.. Tenkte jeg kunne prøve å fortelle litt, og så får dere bare si fra om dere ikke syns jeg har noe her å gjøre

   Har aldri fortalt noen noe særlig, så vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det. Kjæresten min vet AT noe har skjedd, og vil gjerne høre og hjelpe, men jeg blir stum, det stopper helt opp inni meg. Samme hos legen. Har sosial angst, og klarte nå etter 5 år å ta med en lapp til legen hvor jeg bare hadde skrevet det ned. Ble henvist til psykolog, men jeg greier ikke si noe der heller. Svarer ja eller nei på spørsmål innimelom, men stort sett blir jeg helt stum. Helt stiv i kroppen, hjertebank, og enten helt stappfull eller helt tom for tanker i hodet: har vært der en gang i uken siden mai, og eneste som har skjedd er at jeg har tatt noen skriftlige tester og hun sier jeg har genrell angst, sosial angst og depresjoner, og lurer på onm jeg har opplevd noe. det klarer jeg selvfølgelig ikke svare på, hverken ja eller nei kommer ut av munnen min.
   Har bare fokusert på angsten hos psykologen, og det er også det eneste jeg har googlet. Men så igår begynte jeg å søke på overgrep og incest og senskader, og jeg kunne hake av for alle senskadene på listen, med unntak av to eller tre, og jeg kjenner meg også sånn igjen i så mye jeg ser andre har skrevet her inne.

   Blir visst langt dette innlegget.. skriver videre om hva som har skjedd, jeg, selv om sikkert ingen leser det.. Aldri skrevet eller fortalt om alt før, så de som føler de ikke orker å lese detaljer, full forståelse for det

   Mamma hadde en kjæreste og samboer fra jeg var ca 4 til 14 år. Han var vel stort sett en stor drittsekk, kjøpte dyre gaver til henne, men hun fungerte vel mest som hushjep og kokk for ham. Når jeg var alene med ham på ferie i hjemlandet hans hadde han høylytt sex med andre damer mens jeg lå i rommet ved siden av, og jeg kunne selvfølgelig aldri fortelle mamma hva jeg visste. Vondt å bære på.
   Hjemme i Norge hadde han ikke jobb, mens mamma hadde. Så vi var mye alene sammen. Han låste aldri døren når han var p do, spradet naken rundt i leiligheten, satt klin oppi meg i sofaen iført badekåpe uten noe under. Og hver dag ble jeg spurt om å brette ned buksen og trusen, og så strøk og befølte han meg på rumpa. Jeg sa aldri i mot. Noen ganger syns jeg jeg husker verre ting, andre ganger er jeg sikker på at jeg bare innbiller meg mer alvorlige overgrep fordi det vel ikke er spesielt alvorlig sammenliknet med andre opplevelser å ha blitt befølt på baken.. Jeg aner virkelig ikke hva jeg har pplevd eller ikke, utover denne befølingen.

   Så har jeg et kjipt minne fra barnehagealder, 5-6 år, dette var mens dette foregikk. Jeg var som liten (og er fortsatt) veldig plaget av urinveisinfeksjoner, og jeg tror noen i barnehagen må ha sendt en bekymringsmelding eller noe. For det kom en lege hjem til oss som skulle undersøke underlivet mitt. Jeg husker mamma holdt meg fast og at han gjennomførte undersøkelsen mens jeg hylte og skrek og gråt og prøvde å komme meg løs..

   Så hadde jeg en kjæreste på vgs. Vi hadde egentlig et normalt sxliv og jeg tenkte sjelden tilbake på barndommen, men så opplevde jeg et år inn i forholdet at jeg våknet på natten og da hadde holdt han på å ha sex med meg mens jeg sov. Det er vel sikkert ingen andre som hadde reagert på dette fra samboeren sin, men for meg var det helt forferdelig, det ble slutt, og siden har alt fra barndommen i tillegg til denne opplevelsen plaget meg, siden kom angsten, tannlegeskrekken, den elendige selvfølelsen, spiseforstyrrelsene, alle plagene. Jeg har flashbacks, mareritt, dveler og plages mye.

   Aner ikke lenger hvor jeg vil med dette. Føler ingenting mens jeg skriver det, annet enn at jeg bekymrer meg for at ale syns jeg er helt utrolig teit som kommer her med bagateller mot hva dere har opplevd, og som skriver et milelangt innlegg som jeg burde vite at ingen gidder å lese..

   Skrevet for 2 år siden #
2. 

   pia
   Medlem

   Hei marihøna

   Så flott at du ville dele dine tanker her inne, slik som alle oss andre. Jeg føler du er veldig usikker på deg selv, for mellom linjene kan jeg se at du unnskylder deg for alt du skriver og at det sikkert ikke er noen som kommer til å svare deg... Du har like mye rett til å være her inne, som alle oss andre. Det er godt å ha et sted der man skrive ned alt søppelet som forpester og ødelegger. Jeg skjønner du er frustrert og leter etter svar på dine problemer. Vi alle er vel opptatt av å finne kjærnen på et problem. Mye av det du skriver kan jeg veldig godt identifisere meg med, og jeg forstår at du leter etter en årsak. Jeg kan ikke si om du har blitt utsatt for overgrep eller ikke. Men du sliter med veldig mye av det samme som oss her inne, og det at din stefar gikk over streken i mange situasjoner, sier meg også at han er i stand til å gjøre noe slikt.
   Jeg ahr fortrengt mine overgrep i mange år. Ting kom ikke tilbake skikkelig før jeg uheldigvis opplevde overgrep på nytt, da i ungdomsårene. Siden da har jeg hatt store problemer, men så ikke denne "røde tråden" som jeg ser nå. Da jeg fødte min sønn kom alt tilbake for meg. Mye fordi det skjer store forandringer med kroppen og det kan føre til at kroppen kjenner igjen følelser som kan etterhvert gi bilder på overgrep man har opplevd.
   Jeg ser du går til psykolog og det er kjempe flott! Det er den beste investeringen jeg gjorde for meg selv, og selvom det har tatt 5 år og åpne meg for han, så har jeg prossesert mye hos han i disse årene som gjør at jeg har en annen forståelse av meg selv nå. Først nå har vi begynt å ta tak i kjernen...for jeg "snakket" ikke om det før.
   Vit at det kan ta veldig lang tid og det å gå i terapi er vondt. Men du får ikke leget deg alene...
   Jeg syns nesten du burde vise psykologen din det du har skrevet ned her inne jeg. For da blir liksom "isen" brutt og både du og psykologen vet hva dere skal jobbe ut i fra.
   Ønsker deg uansett masse lykke til og bruk forumet Om det bare er for å skrive masse stygge ord fordi du er frustrert, så gjør det

   Hilsen pia

   Skrevet for 2 år siden #
3. 

   Marihøna
   Medlem

   Takk for svar Pia
   Ja jeg er usikker på meg selv, veldig usikker. Det er vel omtrent det eneste vi har fått frem i timene hos psykologen hittil. Føler meg absolutt ikke klar for å snakke om noe som helst av dette, og jeg klarer ikke vise henne noe jeg har skrevet heller (hun har bedt om det), for jeg klarer bare ikke sitte der og føle meg så utlevert. Tenker alltid at jeg skal prate litt mer neste time, men så kommer jeg dit, og ser det er masse folk i venterommet og tenker på å komme ut der igjen med blodskutte, hovne øyne og feiger ut. Og de gangene jeg har siste timen den dagen så blir det helt tomt uansett, jeg får ikke til å åpne munnen.
   Og så orker jeg ikke nøste opp i alt dette for så å stå på jobb fra 07 om morgenen og smile til kunder..

   Og så syns jeg det er så vanskelig å begynne å tenke på dette og la meg kjenne på det, for jeg har jo ikke opplevd noe å prate om, egentlig. Er redd for å komme frem til at det jeg har beskrevet er alt, og skjønne at jeg har masse problemer etter opplevelser som bare er bagateller.

   Men det er fint å se at du har strevd med å åpne deg for så at det går så bra nå

   Skrevet for 2 år siden #
4. 

   pia
   Medlem

   Kjære deg... Ikke få dine problemer til og høres uviktige og små ut. Vi har alle forskjellige måter å takle problemer på, alt hører sammen med hva vi har fått med i sekken fra våre foreldre og hvordan barndommen har vært. Mye er arv...men jeg tror mest på hvordan vi har blitt møtt som små. Har man blitt krenket og overlatt til seg selv, takler man motgang kanskje på en annen måte enn hvis man aldri har blitt utsatt for noe slikt. Man lærer at man skal være sterk og takle det meste om man har slike uhyggelige ting i sekken. Dine ting er like ille for deg, som våre ting er for oss.
   Jeg vet det er vansklig, men prøv å vis psykologen det du skrev her. Tror du ville kommet langt på vei med det

   Skrevet for 2 år siden #
5. 

   Marihøna
   Medlem

   Som liten ble jeg mye overlatt til meg selv, forsåvidt. Alt jeg hadde av vondter og trister ble stort sett bagatellisert og feid vekk, det var bare å komme over det. Fikk aldri noe særlig trøst og ingen hjelp til å "komme over det". Så sånn sett burde jeg kanskje ha lært meg det selv for lengst og vært godt utrustet til å takle litt motgang. Men jeg får dårlig samvittighet bare av å helt anonymt ovenfor fremmede antyde at mamma ikke har gjort alt riktig

   Egentlig har jeg mest lyt til å bytte psykolog, jeg vet ikke om jeg kan klare å åpne meg for denne dama, selv om det ikke er noe ved henne jeg kan sette fingeren på.

   Og så føler jeg fortsatt veldig at jeg snylter på deres problemer og erfaringer her inne, jeg har hverken egne, viktige erfaringer å dele eller støtte å gi.
   Men takk for gode ord

   Skrevet for 2 år siden #
6. 

   alsoeren
   Key Master

   hei ghopp

   fdfdsfsd

   Skrevet for 2 år siden #
7. 

   Maja
   Medlem

   Hei Marihøna
   Du har det vondt og trenger hjelp, du bør åpne for psykologen din, det blir så utrolig mye
   bedre av og ha en støtte en plass.

   Jeg vil si det er overgrep og be et barn kle av seg og så beføle rompa, det er en seksuell handling i den settingen du opplevde det, det gjorde deg utrygg og da har han brutt overgrepsgrensa vil jeg si.

   Min psykolog hadde en ekstra utgang som man kunne gå ut av slik at man slapp og møte andre, det er vel ikke alle som har det, men klarer du og tenke at på det venterommet sitter det personer med så store problemer at de må ha hjelp. Kanskje det kan lette litt på det.

   Det høres ut som du har blitt utsatt for omsorgssvikt og det alene er alvorlig og man trenger hjelp for det.

   Du skal ikke føle kjære deg at du er mindreverdig i forhold til oss her, eller til noen, du er alt verd, alle er vi forskjellige men ingen er mindre verd enn andre, jeg kjenner meg igjen i det du forteller og det som ligger mellom linjene, om hvordan ditt selvbilde er. Det er ikke særlig godt ikke sant. Mitt har heller ikke vært det, jeg følte meg til og med i veien når jeg satt på bussen med betalt billett og følte alltid jeg satt på plasser som andre ville ha.

   Jeg har arbeidet med meg selv i mange år, og har mange år igjen, men ting blir stadig bedre, det er verdt det.

   Du føler det ydmykende og vanskelig og fortelle din psykolog om problemene, det gjorde jeg og, men jeg tok sjansen og hun gav meg følelsen av å gjøre noe rett og trygt. Kanskje mye av grunnen til at du føler det er vanskelig og komme frem med det er at du tidligere har blitt avist når du slo deg eller var lei deg, når du trengte trøst og forståelse. Da kan kroppen og sinnet tro at det er galt og komme med plager. Noe det ikke er, det er naturlig og det man trenger som menneske. Jeg vokste opp med at jeg ikke kunne komme med plager, problemer eller smerte til mine foreldre, jeg ble ikke hørt på, men det var ikke min feil, men jeg ble programert på en måte til ikke snakke om meg.
   Du ble vel heller ikke hørt,sett.

   Man blir ikke god på å holde ut problemer ved å lære av voksne og unngå dem, men ved å få støtte og trygghet til å søke hjelp der det trengs, da kan man takle problemer mye bedre.

   Håper du greier og åpne deg for psykologen din etterhvert, men du trenger først og få tillit til psykologen din.

   Ønsker deg alt godt kjære deg.
   Du er verdt mer en ord kan si, glem ikke det du

   Klem fra Maja

   "Det er tungt og ta tilbake en barndom som er tapt"

   Skrevet for 2 år siden #
8. 

   Maja
   Medlem

   Hei Marihøna
   Du har det vondt og trenger hjelp, du bør åpne for psykologen din, det blir så utrolig mye
   bedre av og ha en støtte en plass.

   Jeg vil si det er overgrep og be et barn kle av seg og så beføle rompa, det er en seksuell handling i den settingen du opplevde det, det gjorde deg utrygg og da har han brutt overgrepsgrensa vil jeg si.

   Min psykolog hadde en ekstra utgang som man kunne gå ut av slik at man slapp og møte andre, det er vel ikke alle som har det, men klarer du og tenke at på det venterommet sitter det personer med så store problemer at de må ha hjelp. Kanskje det kan lette litt på det.

   Det høres ut som du har blitt utsatt for omsorgssvikt og det alene er alvorlig og man trenger hjelp for det.

   Du skal ikke føle kjære deg at du er mindreverdig i forhold til oss her, eller til noen, du er alt verd, alle er vi forskjellige men ingen er mindre verd enn andre, jeg kjenner meg igjen i det du forteller og det som ligger mellom linjene, om hvordan ditt selvbilde er. Det er ikke særlig godt ikke sant. Mitt har heller ikke vært det, jeg følte meg til og med i veien når jeg satt på bussen med betalt billett og følte alltid jeg satt på plasser som andre ville ha.

   Jeg har arbeidet med meg selv i mange år, og har mange år igjen, men ting blir stadig bedre, det er verdt det.

   Du føler det ydmykende og vanskelig og fortelle din psykolog om problemene, det gjorde jeg og, men jeg tok sjansen og hun gav meg følelsen av å gjøre noe rett og trygt. Kanskje mye av grunnen til at du føler det er vanskelig og komme frem med det er at du tidligere har blitt avist når du slo deg eller var lei deg, når du trengte trøst og forståelse. Da kan kroppen og sinnet tro at det er galt og komme med plager. Noe det ikke er, det er naturlig og det man trenger som menneske. Jeg vokste opp med at jeg ikke kunne komme med plager, problemer eller smerte til mine foreldre, jeg ble ikke hørt på, men det var ikke min feil, men jeg ble programert på en måte til ikke snakke om meg.
   Du ble vel heller ikke hørt,sett.

   Man blir ikke god på å holde ut problemer ved å lære av voksne og unngå dem, men ved å få støtte og trygghet til å søke hjelp der det trengs, da kan man takle problemer mye bedre.

   Håper du greier og åpne deg for psykologen din etterhvert, men du trenger først og få tillit til psykologen din.

   Ønsker deg alt godt kjære deg.
   Du er verdt mer en ord kan si, glem ikke det du

   Klem fra Maja

   Skrevet for 2 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.