Min historie og barndom.
(6 innlegg) (6 deltakere)-
Guest
MedlemJeg har en livshistorie fra min barndom som jeg vil dele med dere og som har opplevd det samme og vet hva dette innebærer. Noe husker jeg veldig klart og noe ikke. Det føles litt kaotisk noen ganger og noen ganger dukker det nye minner opp. Jeg kan vel begynne med "begynnelsen" og "jobbe" meg nedover.. Jeg var ca 5, 5 og halvt år da det skjedde. Foreldrene mine hadde nettopp skilt seg og jeg og mine 2 yngre søsken ble boende hos mamma i det huset vi bodde i fra, mens pappa flyttet ut og litt utenfor der hvor vi bodde. På den tiden ble mamma kjent med ei dame som hun fikk god kontakt med og de ble venninner. Hun var gift med han som er min overgriper, de holdt på å seppareres/skilles på den tiden, det var vel litt av og på for dem en periode, som jeg har blitt fortalt og husker. Og de hadde 3 barn, da den yngste datteren deres var på alderen min og broren min, det var bare 1 år i mellom meg og broren min. Og dattera deres var like gammel som boren min. Og vi lekte en del sammen på den tiden, var på besøk til hverandre jevnlig. Jeg husker at faren hennes var veldig opptatt av meg, ville at jeg skulle sitte på fanget hans og likte å prate med meg, han gav meg mye oppmerksomhet. Og jeg hadde stor tillit til han, for jeg synes han var snill og god mot meg. Enn så lenge, jeg skulle ha bare vist. Moren (kona til overgripren) jobbet av og til på kvelden og på dagen. Det var det hendte.Det var en dag da jeg og broren min var på besøk til dattera deres at det begynte. Moren hennes var på jobb og faren passet dattera og vi som var der på besøk. Jeg skjønte ikke det da, men lurer litt på det i dag, om det var planlagt eller bare tilfeldig, for det kan virke som han viste at jeg skulle på do den dagen da det hendte, men jeg vet ikke. Rommet til dattera var nede i etasjen under og badet/toalettet oppe i etasjen over. Jeg måtte altså på do og som alle andre gjør når man vil på do, gikk på do. Døren var ikke låst, så jeg gikk inn. Men så, så jeg at det satt noen der, faren altså, så jeg var på tur til å snu og gå, for å vente på tur, da han sa at jeg måtte komme inn, fordi jeg kunne vente inne på badet. Tillitfull som jeg var da, gkk inn i gjen, og så bad han meg om å lukke og låse døren. Husker jeg synes det var litt rart, men gjorde det likevel. Etterpå sa han at jeg måtte komme opp på fanget hans. Husker ikke helt hva jeg tenkte da, men det var noe som fikk meg til å gjøre det da. Men jeg husker også at jeg ville fort ned i gjen, fordi jeg synes det var litt rart at jeg skulle sitte på fanget hans når han satt på do. Men han holdt meg fast i gjen og jeg husker jeg ble redd, fikk en ekkel følelese på at dette var galt, viste ikke helt hva det var som skjedde. Men han sa jeg skulle være stille og gjøre som han sa for ellers så kom det til å skje noe ille. Og da turte jeg ikke gjøre noe annet enn det han sa. jeg husker jeg ville gråte og skrike, men han la hånden over munnen og hysjet på meg. Og så er alt svart derfra og det siste jeg husker er at jeg lå på rygg på gulvet og med hodet til sies og bare så ned på gulvet. Kjente ingenting, føltes ut som jeg ikke var i meg selv på en måte, bare at han lå over meg og "dyttet" på meg på en måte. Og så gikk han fra meg og tok på seg klærne igjen og og stod ovenfor meg og sa at jeg måtte kle på meg. Husker at strømpebuksa mi lå utover gulvet og trusen min lå der og det var litt blod på håndklet som jeg hadde ligget på. Jeg forstod ingenting av det som hadde hendt og vet ikke hva jeg følte eller tenkte på akkurat da, bare at det gjorde veldig vondt nedentiil og jeg var helt skjelven og det føltes som jeg ikke hadde noen føleleser i kroppen. Han vasket meg nedentil og hjalp meg med å kle på meg og tok meg inntil seg og sa at dette var vår hemmelighet og at han ble å drepe meg og familen min hvis jeg sa noe og at jeg var hans "lille kjæreste" Også sa han at jeg skulle få litt penger som jeg kunne kjøpe noe godt for etterpå. Men det gjorde jeg ikke. Var for skremt til det. Og tilslutt sa han at dette var helt normalt.. Og han ville at vi to skulle være sammen i gjen neste gang vi treffes. Også at jeg måtte komme tilbake neste gang han passet barna og kona var bort eller på jobb, hvis ikke så.. jeg bare nikket og turte ikke annet. Jeg husker at det var mange rare tanker i hodet mitt og ekle og vonde føleleser i meg, viste og skjønte ikke helt hva som hadde skjedd. Hvorfor gjorde han slik når han hadde sagt at han var så glad i meg og gav meg mye oppmerksomhet, husker jeg at jeg tenkte. Jeg bare gikk ut av badet og ned til rommet der broren og dattera var og sa jeg gikk hjem og gikk hjem. Mamma var hjemme da jeg kom hjem, vi bodde i nærheten. (jeg var veldig selvstendig da jeg var liten,broren min på 4 måtte jo selvfølgelig følges da. Men jeg kunne gå til og fra alene) Jeg husker ikke så mye av det som hendte når jeg kom hjem, bare at jeg at jeg lot som ingenting, smilte og sa jeg måtte på badet. Husker at jeg tok en klut å vasket hele meg, ville ha alt han bort fra kroppen min. Jeg oppdaget også at det var litt blod på trusen min og det var kommet i gjennom strømpebuksa og tenke at dette måtte bort, mamma måtte ikke få se det. Hentet meg ny truse og strømpebukse i skapet og en pose som jeg sa jeg skulle bruke det til noe. Tok det i posen og gikk ut og gravde et lite hull i bakken,(med hendene) var en liten skog like ved hustet og la det der og gjemte det godt..Den første gangen det hendte husker jeg som det var i går. Slik gikk dagene, hukser ikke hvor mange ganger i uken det var og når på døgnet det var, men kona hans var i allefall borte da. Overgrepene skjedde når han var alene med ungene som regel og når kona var på jobb eller borte en tur. Og av og til bad han broren min og dattera gå ut, men at han ville at jeg skulle bli værende inne,"synes det var så koselig å snakke alene med meg sa han" bla. Vet ikke hva broren min og dattera hans tenkte om det, men de gjorde som han sa. De var ute og lekte i mens. De andre to søskene til henne vi lekte med var så store at de hadde flyttet ut(dattera var attpåklatten i familien) eller den ene var av og til hjemme, men som regel ikke når vi var der, det var ikke ofte i allefall. Det er en ting jeg husker godt, men boren min husker ikke det, sier han. Det er kanskje fortrengt eller han var for liten til å huske det, men han var jo bare et år yngre enn meg, så jeg tror han har fortrengt det. Det var at jeg og overgriperen var på badet, og han holdt på som "vanlig", eller han var på tur til å gjøre det, hadde fortsatt klærne på. Og så var vist døren ikke løst og på tur inn kom broren min, jeg hukser annsiktuttrykket hans, så ut som han ikke skjønte noen ting og synes det var rart, overgriperen min veivet med armen og fikk han til å gå ut, boren min gikk i allefall ut. Husker ikke helt klart hva som hendte etter det, men jeg tror han fant på en unnskyldning til broren min om hva vi gjorde der sammen. Men det ble i hvertfall ingen reaksjoner eller ble gjort noe mer av det etterpå. Husker bare at overgriperen ville helst ikke ha noe å gjøre med boren min etter dette, var sur på han uten grunn og kjeftet på han for ingenting. Mamma har i ettertid, etter at hun fikk vite av historien min sagt at hun hadde alltid har lurt på det, hvorfor han ikke "likte" broren min og at det var mange "pusslebiter" som falt på plass når det gjald det og spesielt meg da. Hun hadde vel egentlig hadd en mistanke om dette men. Slik pågikk det ofte, jeg var snill mot han og gjorde som han sa en lang stund stund. Og klarte å holde det skjult og hemmelig og lærte meg å lyve om ting og finne på hisorier for å dekke tilng som kanskje virket litt merkelig osv. På grunn av alt dette, bygget det seg masse sinne og fustrasjoner i meg. At ingen så og skjønte hva som hendte med meg. Jeg ville så gjerne fortelle det, men turte ikke og prøvde andre måter og å få oppmerksomheten fra andre rundt meg på. Jeg ble bla veldig sint, kranglet med de fleste, plaget og slo søskene mine ofte og var bare sint. Men hva enn jeg gjorde så skjønte ingen hva som hendte meg. i tillegg til alt dette, hører jeg litt dårlig. Så alle trodde jeg var så sint fordi jeg ikke hørte så godt, og tenkte at dette var på grunn av det, men sannheten var det som hendte. Og det vet alle i dag, som jeg har fortalt det til. Og alle sier, hadde jeg ikke hørt dårlig hadde de trodd at jeg ble utsatt for noe, men det ble jeg jo, men ingen gjorde noe pga de trodde det var det andre "problemet" mitt. Jeg vet at mamma har skyldfølelese for det i dag. Hadde det ikke vært for at hun har gjort alt for meg og mine søsken, støttet oss og stått på for oss og gitt oss mye omsorg, så hadde jeg nok hatt et annet forhold til henne i dag. Vi har et godt forhold i dag, selv om det svir litt når jeg tenker på at hun hadde en mistanke men trodde det var det andre, så ble det ikke gjort noe med det. Så veier det mye opp alt det andre hun har gjort for meg og mine søsken og speielt meg, hun har hjulpet meg mye. Fordi jeg har vært gjennom mye, alt fra selvskading og noen selvmordforsøk gjennom årene. Så er jeg egentlig glad for hennes hjelp og støtte. Tross alt hennes mistanke men. Kanskje noen av dere som leser dette tenker, at dere ikke ville ha hatt et så bra forhold og unnskylt henne for det, men for meg så er det hun har gjort i ettertid som veier mye opp, selv om det gjør litt vondt når jeg tenker på det, at hun hadde jo egentlig en mistanke men. Det hele endte når jeg ble 7 år den høsten, jeg skulle da begynne på skolen også. Og det værste var også at han også var lærer på barneskolen. Og skulle muligens bli læreren min. Men slik ble det heldigvis ikke, fordi nå skulle han og kona endelig flytte fra hverandre og han fikk jobb på en annen skole litt fra der vi bodde, så han måtte det siden han måtte flytte en annen plass. Jeg husker at vi var på besøk alle sammen, jeg, mamma og søskene mine. Og han bad meg komme å sitte på fanget hans, han var litt lei seg for at han måtte flytte og det synes han var så trist. Fordi da fikk han ikke truffet meg og oss andre så ofte. Vet ikke hvorfor men jeg fikk litt skyldfølelese for det og syntes det var dumt, for han ble jo lei seg for det. Jeg husker ikke helt hvordan ting hendte i rekkefølge. De andre var nede og lekte og mamma og hun andre satt i stuen og pratet. han ba meg gå i forveien, på badet, dette sa han slik at bare jeg hørte det. Lot som jeg gikk ned til de andre. Og han kom like etter, og jeg måtte bli med han på badet. Det hendte ikke så mye og lenge denne gangen, men det var bare for en siste gang. Det var ille nok det, men en lettelse, også fordi jeg visste at dette var siste gangen han skulle gjøre slikt med meg, håpte jeg. Og det hendte ikke flere ganger. Jeg trodde at nå at alt skulle ble bedre og jeg skulle få det bra. Det var selvfølgelig bra at overgrepene tok slutt, men ting ble ikke bedre. Det var mye rot og kaotiske føleleser inni meg. Jeg ble fra å være en litt sint jente til å bli en usikker og innesluttet jente som holdt alle føleleser og tanker for meg selv. Og snakket lite. Viste heller ikke hvordan jeg hadde det, til andre. Tok på meg et smil og ble den snille, pliktoppfyllende, stille og snille jenta som alle trodde hadde det bra og bare var glad. Og alle trodde det bare var hørselen min som var problemet. Men jeg hørte da godt til å være tunghørt, fikk med meg det meste som ble sagt og hadde ikke behov for at folk måtte prate høyt til meg osv. Husker på skolen når vi hadde foreldresamtaler, så fikk jeg alltid høre at jeg var ei sån glad jente og det virket som jeg ikke hadde noen problemer. Men de skulle bare ha vist.. Når jeg var ca 14 flyttet jeg mamma og mine da 3 søsken, (mamma hadde fått seg en kjæreste og fått et barn med han i mellomtiden, er ikke sammen nå lengre) til en annen kant av landet. Endelig var jeg borte fra barndomsplassen min, borte fra alle minner og helt borte i fra han og ikke være redd for å mæte han på gaten noe mer. Da jeg var 15 ca og gikk på ungdomsskolen, fotalte jeg min historie for første gang til en skolepsykolog. På forhånd hadde jeg fortrengt alle minner og opplevelser, prøvd å glemme. Og noe av det hadde jeg klart og fortengt. Men så etter en stund begynte jeg å få mareritt og det dukket stadig opp minner fra barndommmen og det gjentok seg. Jeg fikk også fysiske smerter, som mye magevondt, vondt i handledd og ben og underliv. Det føltes som jeg fikk krampe der på en måte av og til. Jeg klarte ikke å være alene i et rom sammen med en mann eller flere. At folk, spes menn stod overfor meg eller bak meg mens jeg satt, som feks i skoletimene. Sjekket alltid døren om det var låst og kviet meg for å gå inn i et rom uten at jeg viste om det var noen der, åpnet alltid døren forsiktig opp sov. Dette gjorde jeg hele tiden fra da overgrepene sluttet og til da jeg begynte å drømme om alle minnene i gjen. Men det ble værrre når jeg begynte å huske i gjen. Og så hadde vi om det temaet på skolen, om seksuelle overgrep og samtididg som det, seksualundervining osv.. Det var slik jeg begynte å huske i gjen, eller det lå alltid i bakhodet, men det kom mer og mer fram på den tiden. Jeg hintet først til en lærer om dette, og hun bad meg snakke med psykologen på skolen, den skolen jeg gikk på hadde skolepsykolog samtidig også en helesøster. Etter at jeg hadde pratet med henne, ble mamma innkalt til møtet der jeg nervøst fortalte om dette. Hun trodde meg heldigvis uten å nøle og sa selv at nå "falt alt på plass". Jeg fikk ellers også støtte fra familie ellers. Og det er jeg veldig glad for. Men likevel så var mitt liv ødelagt på en måte, hadde så mye skyld, skam, mindreverdtfølelese og alt det. så jeg beynte med selvskading, utviklet spiseforstyrrelse og pøvde på selvmord og ble innlagt på bup psykatriske sykehus. altså mange år med terapi. Følte jeg aldri ble bra. det gikk hele tiden mye opp og ned. Jeg har også fått vite i ettertid at mamma og ekskona til overgriperen har lurt på om overgripren min har gjort noe slikt mot den yngste datteren når hun var liten. Fordi hun hadde noen symtomter på at det kunne ha skjedd noe, en måte hun var på når hun var liten. Men hun mener og påstår at hun ikke har vært utsatt for det, kanskje er det fortrengt, ikke vet jeg. Det er jo litt vondt å tenke på at de snakket om dette på den tiden det skjedde med meg, men meg ble det ikke gjort noe med. Mamma og ekskona til overgripren min er ikke venner mer i dag og har ingen kontakt med hverandre av ulike årsaker. Jeg har opplevd mye og vært gjennom mye, jeg er bare 25 år, men det føles som jeg er eldre i blant, fordi jeg har vært i gjennom så mye. I dag har jeg det bra, har en super og en fantastisk snill samboer og vi har det veldig fint sammen. Men jeg sliter fortsatt litt med senskader og slikt etter min barndom og jeg jobber fortsatt med det og tror jeg kommer i gjennom dette også. Jeg overlevde nå barndommen min, så da må jeg vel komme i gjennom dette også. Jeg bor fortsatt på den plassen jeg flyttet til da jeg var 14. Men familien min har flyttet tilbake, pga for å komme nærmere slekt og annen familie, men jeg vil aldri flytte tilbake dit! Det er greit å komme på besøk dit, men det er her jeg bor nå jeg hører hjemme og her blir jeg. Jeg vet at dette er en sterk historie og kanskje vanskelig å lese, men slik var og er mitt liv. Det var i allefall godt på en måte å dette ut å dele den med andre som har opplevd det samme som meg. Hilsen piajenta.Skrevet for 4 år siden # -
Eva A.
MedlemKjære Piajenta! Det er en sterk historie du forteller og jeg synes du er tøff som skriver den ,men det er hel sikkert godt å få det skrevet ned og delt med menesker som skjønner deg.Slik føler jeg det når jeg skriver her på forumet.Det er kjempe flott at du har et bra liv i dag tross alt.Jeg ønsker deg lykke til!Skrevet for 4 år siden # -
kari
MedlemTusen takk for at du ville dele din historie med oss. Jeg er så enig med Rosa, ikke slutt og jobb med deg selv. Det er kjempeviktig å få hjelp til å jobbe med de senskader dette har påført deg. Å "arbeide" med senskader etter seksuelle overgrep tar tid, men får du hjelp av noen som forstår og kan denne problematikken, vil du få det mye bedre etter hvert. Slik ble det for meg i hvertfall.Skrevet for 4 år siden # -
piajenta
MedlemHei alle sammen!:) Takk for det! Ja, det var vondt å skrive om det og litt vanskelig også. Det er jo mange tanker som begynner å komme fram når man tar slikt opp i gjen ja! Men det var godt på en måte etterpå og få det ut. Selv om jeg har snakket litt om det før til psykolog, så blir det ikke det helt det samme på en måte, når man "forteller" det til andre som har vært i samme situasjon og vet hva dette innebærer og slikt. Så det var god tå få delt det med dere også. Selv om det er fælt å skrive om det. var nu litt redd for at det kunne bli for "sterkt" da men. Selv om jeg har gått i terapi i noen år, så må jeg nok det litt mer også, fordi det er andre ting som må ordnes opp i, før jeg kan få det bedre. Det er så mye som blir ødelagt etter slikt. Det går jo mye opp og ned i livet, men jeg har jo også kommet så lang som nå og fått det bedre enn det har vært. Så har man klart det før, klarer man vel sikkert dette også. Det tar tid å bearbeide slikt ja! Akkurat nå så føles alt helt "tomt" inni meg på en måte. Sikkert fordi jeg har tatt opp gamle minner. Men det er vel en del av bearbeidelsen.:/ Dere får nu ha en fin helg alle sammen i allefall! Klem fra meg:)Skrevet for 4 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.