Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag 
Min historie...
(8 innlegg) (4 deltakere)-
Janne-Helen
MedlemKor ska e begynne... Jeg var 11 år, på bursdagen min av alle dager i året... og alle som var tilstede på feiringen av dagen hadde reist hjem. Glemmer ladri hva han gjorde ei heller det han har gjort senere... Men størst av alt er sviket fra mamma i tillegg. Jeg sa ifra til henne etter at vi hadde hatt seksual undervisning på skolen, for først da forstod jeg hvor innmari galt det han holdt på med var. Men han holdt seg borte "bare" et halvt års tid og fortsatte med det. I nesten alle rom i det 3 etasjers store huset. Da han begynte igjenn truet han meg. Han holdt på frem til jeg var 19 år, med en gjentakelse senere også. Jeg ble gravid og hadde en abort, men jeg vet ikke hvem som var faren fordi jeg i samme tidsperiode hadde møtt eksmannen min. På grunn av alle overgrepene gikk hodet i krøll og mareritt som blandet seg med virkeligheten fikk meg til å miste overblikket og vet fortsatt ikke hva som virkelig hendte... Uansett så skulle mamma ha lagt merke til de istykkerevne klærne jeg hadde. Jeg har desverre ikke tatt vare på dem, så forspilte bevis. Tenkte ikke så langt, ville bare glemme og se fremover, men det kan jeg ikke lenger, fremtiden er idag nå. Da jeg fortalte til mamma i 2002 at han hadde fortsatt og at han hadde truet meg var første reaksjon "har du tenkt å gjøre noe med det"? Jeg ble såå satt til side, hva trodde hun jeg helst ville da? Men jeg fikk jo kjennskap til at han hadde tatt opp lån til sin utdaning som pilot med gården til mine foreldre som sikkerhet... Jeg vet jo ikke om han har gjort det mot andre, men uansett det er ikke min skyld at han har fått det til sånn med mine foreldre.. Ikke har jeg fått noe som helst medmenneskelighet fra deres side heller. Ingen har stoppet opp og spurt "men kjære deg hvordan har du det egentlig"? Er du redd for svaret tenker jeg da eller tror du bare at du kan synest å vite svaret, eller bryr du deg rett å slett ikke i det hele tatt... Jeg har gitt til svar at alt jeg ønsker å få være i fred, føle meg trygg og ha ei seng å sove i... Vil ikke ha drittpenger, du kan ikke kjøpe tilbake livet som er borte. Mur ham inne, men jeg blir syndebukken når foreldrene mister levebrødet sitt... Hva kan jeg gjøre? Jeg føler meg som luft og at jeg ikke eksisterer... Jeg klarer ikke glede meg for at jeg har en velskapt sønn heller. Vi er skilt og han bor hos sin far i england, jeg ville ha faren hans lengst bort herfra og minst mulig å gjøre med ham fordi han har gjort det samme som broren min gjorde. Men han truet heller med å gjøre slutt på seg selv.. Fra vondt til værre... Han er anmeldt og har innrømt. Venter på rettsak... Men nå kommer minnene også ting som har vært fortrengt, ting som jeg ikke har husket før nå. At han tok på meg sånn, sa det han sa og gjorde de tingene jeg ser for meg... Æsj, helt sykt!! Fra alene til stillhetens ensomhet, fordi ingen som kan forstå...Skrevet for 2 år siden # -
Janne-Helen
MedlemJeg Ligger Der Bare... Jeg ligger der bare... Snur meg så han lettere får klærne av Jeg nekter gjøre det selv hans egen skitten jobb Jeg vil jo ikke at han skal gjøre det... Noen ganger revner de fine klærne i stykker Gavene fra familie og venner Han tar på meg, men jeg kjenner det ikke for jeg nekter å kjenne etter jeg vil ikke kjenne det. Jeg bare ligger der Når han går sier han det mest styggeste utilgivelige "unnskyld, men jeg mente det ikke..." Hvorfor i hodet sier han noe sånt? Det renner fra øynene smerten uutholdelig Får jeg sove i natt? Kommer han igjenn? Kan jeg låse døra? Lever jeg i morgen? Jeg ligger der bare... Jeg vil skrike men ikke en lyd kommer ut Jeg vil sove men angsten sitter for dybt Redselen og smerten Janne Helen Tømmervåg 19.01.2009Skrevet for 2 år siden # -
Janne-Helen
MedlemTakk for kommentaren Saphiire, Lillejenta og inmymind.. Jeg kan ikke si noe mer enn det som er sagt.. Tar en dag om gangen inntil videre... Prøver bare puste, det er bare så vidt jeg klarer bare det... Marerittene kommer mer og mer tilbake, klarer ikke holde det borte lenger... Hvorfor skulle han putte meg i fengsel, jeg var bare 11 år... 18 år av livet mitt... Hvor mye lenger må jeg?Skrevet for 2 år siden # -
inmymind
Medlemvær sterk Janne-Helen! det tok meg 20 år å komme ut av "fengslet". endelig nå ser jeg hvor mye min storebror har kontrollert meg. jeg kom til et sted i livet der valgene mine var få. legge meg ned eller kjempe tilbake. det føles bra å endelig nå si at jeg ikke aksepterer det. dette er mitt liv og jeg skal finne tilbake til det. lykke til med alt og husk at vi alltid er her for deg
Skrevet for 2 år siden # -
Janne-Helen
MedlemTakk inmymind
Har sittet i fengsel jeg også. Har hele tiden trodd at jeg har sitett i fengsel siden e var 11 år,men det har kommet frem at det er nærmest hele livet... Sykt!Ja jeg har også begynt finne veien til mitt eget. Det er en hard lang vei. Det blir aldri det samme mer. Livet begynner på en måte på nytt, men du har alltid bagasjen med deg... Det å legge noe fra seg og gå videre og bearbeide noe er ikke lett, når alt har blitt så komplisert, når man har ett barn midt i mellom alt kaoset også... Men jeg skal ikke knekke eller gi etter noe mer nå. Jeg bestemmer nå, tar mitt og meg tilbake. Shit au om andre ikke liker det. Det er MIN rett til å si det og MIN rett å gå MIN vei...
Det kommer ta tid før e klare stole på en igjen...
Skrevet for 2 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.