Min historie...
(9 innlegg) (3 deltakere)-
Lotte
MedlemJeg vet ikke hvor jeg skal begynne, og heller ikke helt hvordan ting henger sammen. Men jeg har bestemt meg for å prøve å få følelsene og tankene ned på arket. Jeg tror jeg var ca 4-5 år da det startet, han bodde sammen med moren sin i underetasjen på huset vårt og hans far, min onkel ville ikke ha noe med han å gjøre. Han var 4 år eldre enn meg, og dette gjør at jeg på en måte føler at jeg ikke kan være sint på han. Han var tross alt bare et barn selv når det startet, og han sjønnte nok ikke hva det var han gjorde, iallefall ikke alvoret i det. Jeg husker bare to ganger det skjedde, men jeg vet at det skjedde mange ganger over lang tid. Den første gangen jeg husker satt jeg i sengen på rommet hans, det jeg husker er veldig uklart og har ingen sammenheng, men jeg kan huske at han dyttet meg ned i sengen og løftet på genseren min så jeg lå med bar mage og gjorde det samme til seg selv før han la seg oppå meg. Jeg kan også huske at han kysset meg og at det hele føltes utrolig merkelig. Den andre gangen jeg husker var vi oppe på berget bak huset, jeg kan huske at han sa at jeg skulle kle av meg og legge meg på ryggen. Det er den eneste gangen jeg kan huske at vi hadde sex, men jeg vet det skjedde flere ganger. Jeg kan huske at det var ekkelt og vondt og at jeg ville bort fra han. Plutselig sa at at jeg måtte kle på meg, kjappt. Og like etter kom moren hans gående. Jeg flyttet da jeg var 6 år, og etter dette var jeg der annenhver helg for å besøke faren og søstra mi som fortsatt bodde der. Jeg tror han flyttet da jeg var 8-9 år, og jeg kan huske at han sa at jeg måtte komme å besøke han, og at han kom til å savne meg. Jeg får frysninger bare ved å tenke på det. Og jeg kan ikke huske at det skjedde mer enn en gang etter han flyttet, men jeg likte ikke å være på besøk hos han. Det lille jeg husker har jeg husket helt siden det skjedde, men jeg har ikke tenkt mye på det før i sommer, altså, den sommeren jeg fylte 17 år. Det tar større og større plass i tankene mine for hver dag som går. Jeg har aldri nevnt det til moren min, selv om jeg vet at jeg kan snakke med henne om det meste. Jeg synes det er rart at hun ikke har skjønnt det siden jeg når jeg var mindre sa mye som gjorde at hun måtte skjønnt noe. Hun har blandt annet fortalt at jeg spurte han en gang, da hun og moren hans var der, om vi skulle gå ned til han og «pule». Jeg hadde ikke en gang fylt 6 år, hun kan umulig ha ment at dette var normalt?! Jeg har fortalt det til kjæresten min, ikke i detaljer men at det har skjedd. Det at noen vet det, gjør ting i seg selv mye lettere bare å tenke på. Han er utrolig omtenksom og forståelsesfull og det er vel mer eller mindre takket være han jeg har bestemt meg for å skrive her, etter å ha lest det dere har skrevet, opptil flere ganger. Jeg har også vurdert både å snakke med en psykolog eller helsesøster på skolen eller å ringe senter for incest i Trondheim, men jeg vet ikke hvor jeg skal starte eller hva jeg skal si. Flere av dere beskriver også en slags «ut-av-kroppen» opplevelse, om jeg kan kalle det det. Jeg får av og til en slags merkelig følelse, blir varm og helt fjern. Jeg får klarer ikke å beskrive hva som skjer, men det er akkurat som om jeg forsvinner i min egen lille verden. Dette skjer somregel på kveldene, og det har skjedd to ganger da kjæresten min har vært her. Jeg tror ikke han skjønner stort av det som skjer, men det gjør jeg ikke selv heller. Til å begynne med syns jeg det var flaut at han skulle oppleve hva som skjedde fordi jeg føler at jeg ikke har kontroll over meg selv i det hele tatt. Men etter han var her den andre gangen merket jeg hvor godt det er å dele det med han. Kansje fordi jeg føler at han forstår situasjonen bedre og at ting er lettere når jeg ikke trenger å si så mye og at han selv kan se hva som skjer. Men også fordi jeg får en følelse av å være redd meg selv når jeg er alene og jeg ser en enormt stor trygghet i å ha han her. Jeg har prøvd å ta livet mitt flere ganger, somregel når jeg har vært full eller hatt en slik «ut-av-kroppen» opplevelse. Men jeg har aldri klart å gjøre det, fordi jeg egentli mener det er en feig løsning og jeg vet hva det gjør med de som sitter igjen. Men av og til føles bare ikke livet verdt å leve.Skrevet for 4 år siden # -
Jenny
MedlemKjære Lotte Jeg leser av innlegget ditt at du bare er 17 år. Det er veldig flott at du tar opp dette nå, istedenfor å vente i 30 år - som mange andre på forumet her har gjort (eller de husket det ikke før 30 år etter). Historien du forteller om er vond. Du sier du føler at du ikke kan være sint på han, fordi han bare var fire år eldre enn deg. Det er nok sant at han ikke hadde mulighet for å forutse hvilken stor skade handlingene hans gjorde mot deg den gangen - men jeg syns du bør gi deg selv lov til å være litt sint fordi det skjedde. Med sinne mener jeg da kraft, energi og ståpåvilje til å komme deg videre og etter hvert mestre et fullverdig liv. Jeg forstår godt at du har hatt lyst til å ta livet av deg - men jeg håper så inderlig at du ikke gjør det
Jeg ønsker deg alt godt, Lotte.Skrevet for 4 år siden # -
<3
MedlemHei Lotte. Takk, for at du deler historien din. Det er sterkt å lese det du skriver. Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver om aldersforskjell. Det at han bare var fire år eldre enn deg, gjør det vanskeligere å være sint på han, men som Jenny skriver må du tillate deg å være det! Det han har gjort mot deg er galt! Selv om alder alltid vil spille en rolle i slike saker synes jeg det er viktigere å legge fokus på hvor makten og kontrollen ligger. Ofte føler man seg mindre enn man egentlig er i slike situasjoner, fordi man føler seg handlingslammet, redd og mindreverdig. Bra at du snakker med kjæresten din, fortsett med det! Jeg går selv til psykolog og bruker støttesenteret mot incest så ofte jeg kan. Det har hjulpet meg mye! Du har ingenting å tape på å stikke innom støttesenteret eller ta en telefon, jeg tror du har godt av å prate med noen om det du har opplevd. Vet det er lettere sagt enn gjort, men det vil antakeligvis hjelpe deg i forhold til de ut-av-kroppen opplevelsene du har. Både til å forstå hva som skjer og hvordan du skal takle det. Selv om ikke du husker alt gjør nok kroppen det. Ønsker deg lykke til! Klem om du vil fra WencheSkrevet for 4 år siden # -
Lotte
MedlemJeg har selv gått til psykolog når jeg gikk på ungdomsskolen, men jeg fortalte aldri om dette fordi det plaget meg ikke på noen måte den gangen. Jeg har vurdert å besøke støttesenter mot incest, men jeg vet ikke om jeg tør alene, hva jeg skal si osv. Jeg aner jo virkelig ikke hvordan ting fungerer der. Men jeg kan merke allerede, bare etter at jeg har snakket med kjæresten min og noen på denne siden om det, og ikke minst les om andres opplevelser at det er enklere å takle. Det har også dukket opp enkelte bilder av f.eks. steder (som jeg ikke vet hvor er. Jeg tror jeg vet det, men tør ikke å oppsøke plassen i frykt for reaksjonen) etter jeg har snakket om det, og virkelig innsett at jeg trenger hjelp til å komme over det.Skrevet for 4 år siden # -
<3
MedlemJeg var selv livredd da jeg første gangen gikk inn døra på støttesenteret. Jeg hadde med meg en venninne, noe som var veldig betryggende for meg, på den måten kunne ikke de som jobbet der vite hvem av oss som var utsatt. Tenkt at de som jobber på støttesenteret opplever hver dag at det kommer nye mennesker innom, de vet hva de skal si og hvordan de skal forholde seg til deg. Jeg er sikker på at du kommer til å føle deg forstått og trygg. Etter hvert ble støttesenteret "mitt andre hjem". Jeg var der så ofte jeg kunne, det var så godt å stikke innom, bare for å sitte i sofaen og drikke te. Det er et sted du kan være helt deg selv, og du trenger ikke prate om de overgrepene du har opplevd hvis du ikke vil. Første gangen pratet jeg om helt andre ting, bare for å bli litt kjent. Du kan også ringe og avtale time hvis du synes det er lettere, slik noen er klar over at du kommer. Jeg vet det er et stort skritt og ta, men jeg har ikke angret et sekund på at jeg en gang gikk inn den døra. Det høres ut som du trenger litt hjelp til å huske hva som har skjedd, slik at brikkene falle litt mer på plass. Det du sier om at det har dukket opp bilder av forskjellige steder er ikke uvanlig, dette er ting terapeutene på støttesenteret kan hjelpe deg med. Jeg har ikke vært på støttesenteret i Trondheim, men har veldig gode opplevelser med det støttesenteret jeg har brukt. Jeg vil at du skal vite at jeg skjønner deg om du ikke tør å dra dit, men ønsker for din del at du gjør det. Jeg har aldri følt meg så trygg og hjemme som jeg etter hvert gjorde på støttesenteret. Det åpnet seg en helt ny verden for meg, med bøker jeg kunne lese, filmer jeg kunne se og mennesker som pratet høyt om seksuelle overgrep. Jeg håper du en gang tar sjansen Skrevet for 4 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.