Merker etter selvskading
(17 innlegg) (8 deltakere)-
Jenny
MedlemHvilket forhold har dere til selvskading? Har dere selv kuttet dere e.l., og har dere problemer med arr og sånt? Hvilke reaksjoner får dere om noen ser arrene, og i hvilken grad viser dere de? Folk ser ofte dumt på meg om de plutselig vises. Selv om jeg ikke aktivt viser de frem med klær som viser de. Men iblant vises de likevel, og da får jeg ofte reaksjoner som lange blikk. Og noen spør hva i all verden som har hendt. Men så plutselig ser det ut som om de forstår, og så ser de bare flaut fremfor seg. Hva svarer dere når sånt skjer med dere?Skrevet for 4 år siden # -
kristin
MedlemForhold og forhold.. Drev og skar meg opp en periode i tenåra, men arrene er heldigvis ikke så synlige i dag. Tiden leger mange sår...
Mens jeg gjorde det fikk jeg mange spørsmål om hvorfor jeg gjorde det. Men på det tidspunktet kunne jeg ikke svare på det..for det visste jeg jo ikke svaret på, der og da..
Jeg synes du rett og slett kan si(når de spør) at " jeg hadde det tøft en stund, derfor ser jeg sånn ut". Det er bedre enn taushet fra alle kanter.
Håper noen andre, med litt mer synlige arr kan svare deg litt bedre Skrevet for 4 år siden # -
Fryd
MedlemJeg har kuttet meg en god del, og selv om flere av arrene er gamle vises de ganske godt. Før var jeg kjemperedd for å gå i t-skjorte og vise armene mine, men etter noen år der jeg hadde skadet meg mindre begynte jeg å gå faen (rett og slett) og bestemte meg for at folk får si, tro og mene det de vil, men kroppen min er som den er med arr og det hele! Min opplevelse er at de fleste ikke tør å si så mye eller spørre om det. Om de alikevel gjør det så ser jeg dem litt an. Av og til sier jeg bare at det er noen gamle arr jeg ikke blir kvitt, mens andre ganger kan jeg si at de er fra en periode i livet mitt som ikke var så bra. Om folk blir flaue så la dem bli det - øv deg heller på å ikke bli flau selv. Jeg skal innrømme at jeg ikke alltid klarer det jeg heller, men det blir bedre og bedre
Lykke tilSkrevet for 4 år siden # -
kristin
Medlem[quote=Jenny]Enn når det er barn som spør? En ting er jo flyktige bekjentskaper, men hva bør jeg si når det er barn jeg skal forholde meg til over lengre tid?[/quote] Når det gjelder barn, spesiellt små barn, synes jeg du bare skal svare at du har skadet deg litt...? Det kan være vanskelig for dem å forholde seg til sannheten. Litt eldre barn tåler som regel å høre litt(ikke detaljer, selvfølgelig).Skrevet for 4 år siden # -
amanda
MedlemJeg har og drevet ganske mye med selvskading. Kuttet meg opp på armene. Her også synes selv de eldste arrene, selv om de har blitt mindre synlige. Jeg bestemte meg vel egentlig bare for at dette ikke var noe jeg skammet meg over, så jeg har aldri forsøkt å skjule arrene. Husker jeg fikk spørsmål en gang om jeg gikk i t-skjorte på sommeren. Selvfølgelig, svarte jeg, gjør ikke du? Selv om jeg ikke alltid har visst hvorfor jeg skadet meg, og fortsatt ikke har svaret klart for meg, har jeg aldri prøvd å skjule det. Man får jo alltid reaksjoner når det er noe "unormalt" ved deg. Ofte har det vært slitsomt med folk som spør høylytt med andre folk rundt hva i alle dager som har skjedd. Noen ganger har jeg oppfattet det som ganske frekt også. Hvis noen har en gedigen vorte i ansiktet, går jeg ikke bort til han/henne og spør hva det er! Men de fleste spør jo bare fordi de ikke vet og er nysgjerrige. Jeg jobber innen helsevesenet, så når pasienter har spurt meg har jeg bare sagt at det bare er noen gamle arr jeg ikke blir kvitt, eller så sier jeg at jeg har vært i krigen og smiler. Det er jo i aller høyeste grad sant Ser det ellers litt an, om den som spør vil skjønne eller i det hele tatt er interessert i sannheten. Som regel sier jeg alltid sannheten. Det er ikke min jobb å skåne andre for sannheten. Men i det store og hele har jeg stort sett fått positive tilbakemeldinger. At det er bra at jeg er åpen om det. Det er svært sjeldent jeg har fått negative tilbakemeldinger. Og jeg tenker som så, at hvis det i tillegg kan gjøre det lettere for andre å være åpne om det, eller jeg kan spre litt informasjon om det, så er det vært å være åpen om det.
Men av og til gjør det veldig vondt og jeg blir så lei av spørsmål at jeg bare har lyst å grine.
Men sånn er det når folk ikke vet så mye om selvskading.
Arrene mine er en del av meg og mine erfaringer har gjort meg til den jeg er, så hvorfor lyve om dem?
Håper du er sterk og lykke til! Skrevet for 4 år siden # -
amanda
MedlemTakk Kristin! Er vel ikke så tøff. Prøver vel ofte å gjøre meg tøffere enn jeg egentlig er... he he:) Bare å "låne" mine fraser. Noe må man jo si, og jeg fant ut at både var sant og en grei måte å svare kort på. Men jeg skjønner at det er mange som ikke tør vise arrene sine. Er jo av og til fryktelig tøft å svare på slike spørsmål og hele tiden bli konfrontert med ting man ikke er direkte stolt av og som folk ofte ikke skjønner. Men jeg håper fler og fler tør si det som det er! Verden trenger åpenhet on kunnskap! Vi har ingenting å skamme oss over!Skrevet for 4 år siden # -
kristin
MedlemDet har du helt rett i, amanda. - Vi har ingenting å skamme oss over!!! Det er bare det, at alle er ikke sterke nok til å høre sannheten, høre oss fortelle hva som har skjedd. Det blir for "ekkelt" for noen. Og det er i grunn noe å tenke på; at hva gjør det oss til? Vi må igrunn være laget av stål, som sitter her i dag... Vi er sterke, og når vi står sammen, er vi enda sterkere. Og vi burde få lov til å fortelle. Fortelle til alle i hele verden, fordi de trenger å vite.Skrevet for 4 år siden # -
Raven
Medlemjeg har også arr, og de har blitt lyse.. og jeg har som Fryd, fått fanden i meg og gitt F* og går kledd i tskjorte eller singlett. jeg ser også an folk som spør.. svigers vet ikke om min fortid, mannen vil ikke si noe. vi har vært sammens i 5 år, de har sikkert sett det.. men de tørr ikke spørre.. det er litt ubehagelig syns jeg.. at det går i stillhet..Skrevet for 4 år siden # -
kristin
MedlemDet er vel en grunn til at de ikke spør... de er kanskje redde for hva svaret vil være? Eller kanskje de er redde for å krenke deg på noen måte, ved å spørre for mye? Kanskje de venter til du selv forteller? Det hadde vært SÅ fint om man av og til kunne ha visst hva folk tenker, da hadde man visst hvor mye man kunne fortelle dem om seg selv...
Skrevet for 4 år siden # -
Raven
Medlemja det er sant. men tror ikke de vil forstå, for det kommer som regel et: ja men... tiden vil vise, jeg har ikke tenkt å fortelle noe de "ikke" vil vite. Og somregel hvis svigermor vil vite noe, spør hun mannen, hvis hun ikke tørr å spørre meg.. Mannen har sagt at jeg ikke skal fortelle de noe, uten at de selv spør først..Skrevet for 4 år siden #
Har noen tatoveringer selv, men tror nok ikke det var selvskading.Svar »
Du må være innlogget for å skrive.