Har ikke egentlig så masse å skrive om, har bare en hjerne som er full av masse rare og dumme tanker.
Vet at jeg bør legge meg, men liker ikke det (som om det var noe nyt..) Har begynt på sovetabl nå da, slik at skal få sove litt. Og de har hjulpet endel. Problemet er at de ikke tar bort marerittene..
Jeg har ett spesielt som går igjen og igjen for tiden. Det er egentlig ikke så veldig vondt, viser ikke noe ekkelt. Jeg bare får en helt vanvittig angst ved det. Jeg ser en smal døråpning, en dørspkrekk, som det lyser inn fra, rommet jeg er på er ganske mørkt. Og så kommer angsten, blir livredd. Jeg vet at der står noen på den andre siden, men jeg vil IKKE vite hvem det er, og vil ikke vite hva som nå skal skje. Så våkner jeg og får nesten ikke puste.
Jeg vet jo at jeg har fortrengt veldig mye og at alt ikke er kommet frem enda. Og på en måte er det greit å vite hva som har skjedd, for da kan man kanskje lettere håndtere det. Men dette minnet skremmer meg, for jeg får en anelse om at det er noe fryktelig vondt noe. Så jeg er livredd for at det er nye minner eller også et annet element, en annen person involvert.
Her får jeg et annet problem, for dette er et veldig åpent forum og det er ikke alt jeg klarer å skrive her, fordi jeg er så redd for at noen som kjenner meg (familie og andre fra hjembyen) vil se dette og skjønne..
Huff..må prøve å puste litt..
Burde legge meg som sagt, imorgen kommer kontakten min fra psykiatritjenesten her i kommunen på besøk. Hun er en hyggelig dame, som i vet litt om min historie. Men jeg klarer ikke ta av meg masken med henne. Jeg hater den masken altså, den er der alltid. Og den gjør at de som møter meg tror at jeg er mye bedre enn hva jeg er, fordi jeg er så flink å spille. "Du er så positiv du, så flink til å fokusere på andre ting enn alt det vonde" har hørt det MANGE ganger. Men det er jo bare et spill som regel.. De fleste dagene går jeg rundt inni en boble som heter incest og det er alt hva hjernen fokuserer på. Men når jeg er sammen med de i kommunen som skal følge meg opp, da later jeg som. I samtaler smiler jeg, nikker, sier ha og ja, mhhmm, og ikke minst dissosierer og er helt fjern, men de legger ikke merke til det.
Blir sprøøøø av denne dritten! Og jeg vil jo egentlig være positiv, smile og fokusere på de hyggelige tingene, men hjernen min er ikke enig..
Nei, det ble langt dette her, og bare tullprat egentlig.. Må legge meg nå..
Sov godt alle sammen..
