Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Mayalille
   Medlem

   Noen som kan trylle??? Uff.. neste uke vil jeg hoppe over..og helst uken etter det også.. noen som kan hjelpe meg med det? Hun jeg har kontakt med, på smi, skal neste uke med smi på sommerleir.. og jeg kvir meg bare så utrolig masse.. En heeeeel uke uten å kunne snakke med noen om dette her.. huff.. Det er så masse tanker og følelser som svirrer rundt.. mest egentlig fordi jeg vet jeg må "klare meg selv" denne uken som kommer.. da blir liksom alt som er vondt og vanskelig bare enda vanskeligere.. Og uken etter det kommer familie på besøk..(Jeg bor laaaangt vekk fra min familie) så da er det på med masken, være smilende blid og lykkelig over livet. De vet jo ingen ting.. og jeg gruer meg skikkelig:( Jeg synes skikkelig synd på meg selv akkurat nå..og føler meg egentlig skikkelig teit av den grunn også..huff..

   vvidere@gmail.com

   Skrevet for 3 år siden #
2. 

   kari
   Medlem

   Kjære Mayalille Mange ganger hadde jeg nok ønsket at jeg hadde en tryllestrav, men dessverre så enkelt er det ikke. Forstår godt at du ikke ser fram til neste uke, men hva om du skriver det alt det du kunne tenkt deg og snakke med din hjelper om. Du kan jo også skrive ned dine tanker og følelser her på forumet. Det er nok mange av oss som har slitt og fortsatt sliter med rare tanker og følelser. Alene er du i hvertfall ikke. Prøv også og legg bort noe av maska når du får besøk av familien. Fortell dem at du ikke har det bra, og at du sliter for tiden. Hvis du ikke vil fortelle hvorfor, har de ingen rett til å vite det. Jeg vet hvor slitsomt det er å spille på den største av alle scener, da suges både krefter og energi ut av en. Jeg ønsker deg lykke til og håper de neste ukene blir bedre for deg enn du forutser. Husk det er kun du som kan gjøre noe for deg!!!!!!!

   Skrevet for 3 år siden #
3. 

   Mayalille
   Medlem

   Ja, den masken er tung å bære, ingen tvil om det. Men jeg kan ikke ta den av når familien er her. Det er mine foreldre som kommer og jeg hverken kan eller vil involvere dem i noe av dette her. For forteller jeg dem at jeg har det vanskelig, så skal de ha forklaring på hvorfor og da vil jeg ikke ha noen forklaring på det.. Og jeg kan ikke fortelle hva jeg har blitt utsatt for, for da setter jeg dem i en klemme i forhold til min søster.. Jeg vil ikke være den som splitter familien enda mer enn den er.. Uff mange dilemmaer.. Jeg vet også at den støtten og hjelpen man kanskje hadde trengt fra en mor, det er noe jeg aldri vil få.. Jeg må klare meg selv, slik jeg alltid har gjort. Og jeg prøver jo, men det er fryktelig tungt innimellom. Man tror man klarer seg også, men så går det plutselig opp for en, at en ikke er så sterk som en trodde..at det en bærer på er litt tyngre enn det man var klar over.. Jeg er iallefall veldig glad for at Faen heller finnes.. Og takk for dine ord Kari.

   Skrevet for 3 år siden #
4. 

   kari
   Medlem

   Uff og uff jeg blir så forbanne, men jeg skjønner deg godt. :(Det er så trist at det skal være slik. Det er i slike situasjoner man ønsker seg en tryllestav. Men du bør kanskje starte en gang, på din vei videre i livet og ut av det livet du lever i dag. Håper du går hos en flink terapeut som kan gi deg gode råd og støtte slik at du en eller annen gang får et bedre liv. Sender deg en klem hvis du ønsker å ta i mot den! Kari

   Skrevet for 3 år siden #
5. 

   Mayalille
   Medlem

   Det er jo kanskje ikke slik det skal være nei..jeg har jo etterhvert skjønt det..desverre kan jeg ikke forandre familien min... Jeg er veldig heldig som har fått kontakt med henne på SMI, hun hjelper meg utrolig mye. Jeg går også til samtaler hos fastlegen min i påvente av at jeg skal starte hos psykolog.. Så når jeg nå skal ha en uke på egenhånd kjenner jeg plutselig ensomheten komme smygende. Det er ikke andre jeg kan snakke med om dette her, men det hjelper litt å skrive her da. Takker for klemmen, Kari og sender en tilbake! (klemmene her inne er jo uansett ikke så skumle..hehe)

   Skrevet for 3 år siden #
6. 

   farmor47
   Medlem

   Kjære lille Mayalille (selv om du er stor). sitter her med foten på en stol(megabetnnelse i ett knee) og leser om deg. Litt susen i hodet av medisin, men prøver å tenke så klart som mulig. Skulle så gjerne verdt hos deg og hjelpt deg denne uken. Vet kor godt det er å ha noen en kan prate med når en trenger det. Det har eg hatt når alvoret startet. Vanskelig familie har eg og hatt, har det jo fremdeles, men har funne ut at det er ikke i alle i familien det er verdt å ha så jevlig mye kontakt med. HAr kanskje sagt det til deg før, men eg var så heldig å ha en bror en mann og ei vennine som hjelpte meg og så hjelpte pc en meg. Den tok den verst støyten. Sat og skrev hele dagene i 3 månader. Alt er lagret på ett dokumt kalt mitt tidligere liv. Eg lever i dag ett godt liv. Har kvittet meg alt som hører far min til, både fysisk og psykisk. Det hjelpte også. viss du vet om en måte eg kunne vere til hjelp for deg, så har eg tid til å lytte. I alle fall ønsker deg lykke til og stå på lille venn du er sterkere enn du tror. du klarer dett e også Er her om eg kan vere til hjelp på noen måte

   Skrevet for 3 år siden #
7. 

   Mayalille
   Medlem

   Huff, den foten høres ikke særlig god ut.. Misunner deg ikke den! Takker for dine ord, farmor47, jeg skal sikkert komme gjennom de neste ukene på en eller annen måte, men jeg vet det blir hardt og vondt.. Og når der svirrer så mye rart rundt oppe i hodet og man ikke har noen å dele de med, da blir man litt kokko..jeg blir iallefall det... Gikk med det alene alt for lenge, desverre og prøver å gjøre om på det, men det er vanskelige saker dette her..huff..

   Skrevet for 3 år siden #
8. 

   farmor47
   Medlem

   Lag deg eit dokumet på pc en din og kvar gong du føler du vil snakke med noen, så skriv ned det du vil. Det er sikkert ikkje det same som å snakke med noen, men du får det i alle fall ut. Eg sendt alt eg skreiv til bror min, da fikk eg på en måte sendt det fra meg også, etter at mannen min hadde lest det. Har du noe du kan sende det til og få kommentarer på det. Du kan jo snede inn her eller viss du vil kan du sende det til meg. Håper du finn ut av det. Foten skal eg klare å få bra. Må berre ta tida til hjelp. Eg gjekk altfor mange år uten at eg visst hva som var gale og det trete sånn på kroppen av den ble syk, men eg takler det nå, og alt går over. LYKKE TIL

   Skrevet for 3 år siden #
9. 

   Mayalille
   Medlem

   Sender deg iallefall en stor god bedring hilsen!! Jeg skriver mail til hun på SMI selv om hun ikke er der og jeg kjenner det hjalp litt å få delt litt tanker innpå her. Fortsatt er det hele for vondt og vanskelig, til å klare å skrive så mye. Jeg vil gjerne, men klarer det ikke.. Det må vel bare ta den tiden det tar.. Tar deriomot gjerne imot råd hvordan man takler en manipulerende og til tider meget ufølsom mor..

   Skrevet for 3 år siden #
10. 

    farmor47
    Medlem

    Det er ikkje enkelt å takle slike mødre, det veit eg alt om. Det har vore noe av det vanskligste for meg. Først nå, kan eg si at eg sånn ca takler mi. Men , for å være erlig er det ikke mange månadane siden ho klarte å gjøre meg fly forbanna, men eg svarte tilbake og var godt fornøgd med meg sjølv etterpå. Eg er snart 48 år og mor mi er 71, så det er vel på tide å klare å takle henne. Eg har gitt min 1000 sjangser, for en vil jo så gjerne ha ei mor ei ordentlig mor. Mange ganger har ho gitt utrykk for at jo ho har følelser og ho tenker på meg ikkje seg sjølv, men det var alltid berre ett skalkeskjul. Rådet blir først og fremst å innse at ho er som ho er. Det nytter ikke å gjøre noe med ho. Ho vil aldri forandre seg. Eg har minst mulig med mi å gjere, men når eg snakker med ho, så tar eg opp tema som ikke betyr noen ting. Ikke la deg hisse opp. Ikkje la ho få bestemme over deg. VEt ikke om dette var noe hjelp i, men håper det. Takk for god bedring hilsen og lykke til

    Skrevet for 3 år siden #
11. 

    Mayalille
    Medlem

    Jeg har for lenge siden gitt opp å forandre henne. Og er glad for at eg ikke sliter med det. Men man vil jo gjerne ha et noenlunde normalt forhold til sin mor, som du og skriver. Jeg bor ganske langt unna henne, så det begrenser seg selv hvor ofte vi sees. Og hun er vennlig og koselig og alt det der, inntil et visst punkt. Hvis man for eksempel ikke er helt enig i hva hun mener o.l. Jeg vet ikke om du har lest min historie, men det ekstra problemet er jo at hun drikker.. Jeg har klart å nekte henne å drikke når vi møtes, noe hun tildels klarer å overholde, men det er tungt å hele tiden skal ha den rollen over sin egen mor.. Dine ord tar jeg med meg, farmor47, takk for dem!

    Skrevet for 3 år siden #
12. 

    kristin
    Medlem

    Kjære Mayalille. Trekk pusten dyyyyypt, og fokuser på at panikken ikke skal ta deg, at den uka du er uten henne på smi skal gå helt fint. Før du aner ordet av det er den over Ikke tenk at "nå har jeg ingen, nå er jeg helt alene i en uke". Noe av det værste vi kan utsette oss selv for er tankene våre... :/ Bruk alle andre i mellomtiden, oss blant annet. Vi er her, vi Eller ring 800 57 000 (Landsdekkende tlf for incest - og seksuellt misbrukte)

    Skrevet for 3 år siden #
13. 

    farmor47
    Medlem

    Eg har lest din historie flere ganger Mayalille. Og det med drikkingen er jo en bra ting at du har fått henne til å lavere når ho er samman med deg. Klart det er travelt og fulstendig feil å skulle vere mor for ei mor som kanskje aldri har vore mor for deg. Helt enig med Kristin at tankene våre kan være vår verste fiende, men klarer vi å snu dem, kan de vere våre beste venner. Jeg er litt rar. Eg hadde ei fantastisk mormor, ho tok på en måte rollen som min mor, men kunne det ikke helt, siden vi bodde veldig nært. (Mor mi sa til meg en gang etter at eg vart voksen: Du var aldri dattra mi du, var så mye med bestemor at eg måtte få meg ett barn til og det vart heldigvis ei jente det og. Bestemor var min redning når kvardagen vart for tung. Kunne ikke si noe til ho, visste vel ikke hva eg skulle ha sagt heller. Men det var ett fristed. Nok om det. Ho døde 85 år gammel i 95, så det er lenge siden, men ho er alltid med meg. Eg har noe få ting etter henne. Dei har eg alltid med meg en eller annen ting av. Og når kvardagen blir for trasig så snakker eg til ho. Det gir meg fred i skjela. Ho bor inni meg og svarer emg på ein måte. Når eg snakker med ho så veit eg etter ei stund kva ho ville ha svart. Ho er ett holde punkt som gir meg styrke. Vart ett sidesprang det her. Men det å ha ett lite holde punkt, en person man kan henvede seg til selv om de på en måte ikke kan svare. Så det at du skriver mail til ho som hjelper deg, men har fri, tror eg er veldig lurt. Nå skal eg holde kjeft ei stund, trur eg (om eg klarer dt

    Skrevet for 3 år siden #
14. 

    Mayalille
    Medlem

    Tanker ja.. hater de innimellom.. Og det er vel tanken som er den verste, tanken på en uke "alene." Også tanken på hvor dum man er som ikke orker tanken på å fikse en uke alene. Det er tankene som skaper panikken og som trykker en ned i dritten.. Er veldig takknemlig for å ha funnet Faen Heller, og det har hjulpet mye å få ut litt tanker her. Jeg forstår så godt hva du mener, farmor47! Og du trenger ikke å holde kjeft for min del. Setter utrolig stor pris på dine svar! Jeg hadde en veldig god farmor jeg da. Hun var desverre godt oppe i årene da jeg ble født. Og da jeg var 17, døde hun, 90 år gammel. Så jeg var takknemlig for at jeg fikk lov å bli kjent med henne. Det er hennes gode, varme blikk og kjærlige smil jeg ser for meg, når jeg er langt nede. Ellers har jeg min yngste søster og kusine. De har ettehvert fått med seg hva som er galt. Men selv om de er gode å ha, så kan de ikke 100% sette seg inn i alt det vonde som svirrer rundt oppe i hodet. Og jeg er så redd for å være til bry, skal ikke belaste noen. Det er også fryktelig skremmende å skulle fortelle om dette her til dem man er glad i.. Takker iallefall for støtten deres her inne!

    Skrevet for 3 år siden #
15. 

    farmor47
    Medlem

    Det er godt å høre, Mayalille at du sette pris på kommentarene mine. Liker veldig godt å være til hjelp for anmdre. Hvem gjør ikke det. Men eg har tid, eg har overskudd og alle mine 3 barn bor ett stykke unna og trenger meg ikke så ofte lengre. Da er det kjekt å vite at eg kan være til en smule hjelp for andre. Ingen som ikke har opplevd slikt, kan forstå fult ut, men dei kan ane hva det dreier seg om. De kan i alle fall vøære til litt støtte med at de tror deg og hører på deg.Vi er bestandig så opptatt av å ikke vere til bry. Egentlig burde vi bry hverandre mye mer. Da hadde verden blitt en annen :=). Klart det er skremmende, for når du skal fortelle om det så må du samtidig innse at det har skjedd. Men, som du vet så hjelper det å få det ut. Og vi er våre gen lykkessmed, må bruke dei måtene vi kan for å hjelpe oss selv. Kan man ikke hejelpe seg selv, kan en heller ikke vere der for andre. Gir deg en klem eg, det er noe eg har lærtmeg å sett epris på dei siste åra

    Skrevet for 3 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar »

Du må være innlogget for å skrive.