Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Synnemor
   Medlem

   Nå sitter jeg bare her og gråter og er kjempefrustrert. Tårene renner og jeg fikk brått en vond klump i magen som jeg ikke har kjent på en stund. Søsteren min og barna hennes skal komme på besøk i morgen, og det føles så todelt. På den ene siden er jeg veldig glade i dem og vil treffe dem, men på den andre siden så kjenner jeg at jeg skulle ønske de ikke kom. Noe av grunnen til at jeg begynte å snakke om incesten jeg opplevde som lita jente var at jeg skulle slippe å føle meg falsk og slippe å skjule ting og ikke kunne være den jeg er. Nå som venner og familie vet hva som har skjedd så er jeg mye mer fri. Men min søsters reaksjon har vist at hun ikke forstår meg og ikke vil støtte meg. Hun vil heller ikke at barna hennes skal vite hva onkelen deres har gjort mot meg. Hennes måte å takle det på er altså å legge lokk på det. Så problemet mitt når de skal komme hit er at jeg blir nødt til å være falsk som før. Når de er her kan jeg ikke snakke om det jeg vil. Jeg må passe meg for hva jeg sier og må liksom spille glad og pratsom, akkurat slik jeg har gjort i mange år. Overfor dem kan jeg fortsatt ikke vise hvem jeg er, og det gjør at jeg egentlig ikke har lyst til å ha dem her. De har vært på ferie i flere uker nå og spurte om de kunne besøke oss i morgen. Det betyr hele dagen. Og jeg sa selvfølgelig ja. Men etterpå begynte jeg å gråte for meg selv og kjenner at det blir helt feil. Hjemme i huset mitt har jeg lyst til å kunne være meg selv nå. Jeg har ikke lyst til å tvinge meg til ting jeg ikke liker, bare fordi andre ikke vet om det vanskelige som har skjedd innad i familien vår. Derfor føles det helt feil å skulle sitte her en hel dag sammen med dem. For noen er det kanskje en bagatell og de ville kanskje ha tatt seg sammen og sittet og smilt den dagen, slik de fleste får til å gjøre for en stund. Men for meg er det ingen bagatell. Jeg vil det ikke!! Er det stygt av meg å ringe og si at jeg har blitt syk eller noe sånt, slik at de ikke kan komme likevel? Det er så forferdelig vanskelig. Kan jeg gjøre det jeg føler for akkurat nå, eller er jeg nødt til å ta imot dem av ren folkeskikk?

   Skrevet for 2 år siden #
2. 

   Line66
   Medlem

   HVorfor ikke være ærlig og si at du ikke orker og ta i mot de uansett hvor glad du er i de fordi du ikke orker og late som ingenting? Hvet det er tøft, men hvorfor skal du lide mer...Hvorfor skal du lyve og la de leve i sin egen dukkeverden - hvorfor skal du hele tiden stå ansikt til ansikt mens andre kan stikke hodet i sanden hvet det kan være det vanskligtse valget og det kan til tider være tøft og stå for det man mener. Blir dette for vanskelig ville jeg tydd til en hvit løgn som du foreslo - du trenger ikke å bli utsatt mer enn hva du tåler Uansett hva du gjør så må det være riktig for deg Lykke til og håper du ikke setter deg selv til side mer

   Skrevet for 2 år siden #
3. 

   Synnemor
   Medlem

   Takk for gode råd, Line66! Jeg kom fram til en mellomløsning som jeg syntes ble ganske ok. Jeg sendte søsteren min en sms på forhånd. Der skrev jeg at jeg er så sliten og i dårlig form for tiden, så jeg spurte om de bare kunne ta en snarvisitt en times tid. De var her vel et par timer og så dro de, og det gikk greit for meg. Jeg er glad for at jeg satte litt grenser for meg selv. Da de var her nevnte jeg at jeg har begynt å trene på treningssenter fordi jeg har så vondt i kroppen. Søsteren min spurte om det er bekkenløsningen som gjør at det blir vondt. Da sa jeg som sant er, at jeg tror det er fordi jeg har hatt det så tøft i det siste og sliter psykisk, og at det setter seg som fysiske smerter i kroppen. Da sa hun at det sikkert bare er fordi jeg er i en barselperiode, og at hun også var slik etter at hun fødte. :/ Underforstått: det er ikke traumene som gjør at jeg er stiv i hele kroppen.... :rolleyes: Overgrepene og det de har påført meg skal bortforklares og snakkes bort. Er det rart jeg ikke orker å være sammen med henne en hel dag for tiden?

   Skrevet for 2 år siden #
4. 

   Janne-Helen
   Medlem

   Kjære Synnemor... Jeg skjønner deg veldig godt.. Det at de ikke støtter deg å forstår deg, men likevel har så innmari lyst å ha kontakt med deg bare for sin egen skyld og ikke for din skyld er så vondt.. Jeg forstår deg fullt ut. Kanskje du må være rett frampå å si det mer som sant er neste gang. Du må tenke på deg å ikke så mye på andre. Dette er noe også jeg strever med.. Jeg må lære meg å tenke mer på meg selv og ikke så mye på andre hele tiden. Du er ansvarlig for ditt eget liv og det er vel mer eller mindre det jeg må fokusere mer på nå, også ønsker jeg deg lykke til på samme veien Sette grenser, lære å si nei å få å bli respektert for det neiet.

   Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag

   Skrevet for 2 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.