Litt av min historie
(5 innlegg) (3 deltakere)-
Zhaina
MedlemHvor jeg skal begynne vet jeg nesten ikke,for jeg husker ikke når overgrepene startet, utifra det jeg har blitt fortalt av mamma og andre i familien min om forandring i oppførslen min og hendelser og overgripers "tilgang" til meg så startet nok overgrepene veldig veldig tidlig, før jeg ble 2 år. De første minnene fra overgrepene er fra jeg var 3-4 år,men da var det som om det var noe vanlig, jeg var så vandt til det på en måte. Min første overgriper var min egen bestefar, og han utsatte meg for grove overgrep. Heldigvis døde han når jeg var rundt 5 år. Han var alkoholiker, så jeg var alltid redd berusede personer når jeg var yngre og helt opp i tenårene. skjønner jo nå hvorfor. Bestemor tok han på fersk gjerning en gang, hun tok han ut av situasjonen den ene gangen,men hun sa aldri noe. Og det fortsatte igjen videre. Bestemor var riktig nok ganske kuet av bestefar,men likevel jeg kan ikke tilgi henne for at hun ikke sa noe til noen og hun sa ikke noe til meg heller hadde hun gjort det hadde jeg kanskje sluppet unna de to andre overgriperne, for da hadde jeg visst at jeg kunne sagt i fra og at de ikke hadde lov til det og at det ikke var slik det skulle være. Jeg hørte dem krangle litt den kvelden hun tok han på fersken, og jeg trodde jo at jeg hadde gjort noe galt siden hun ikke sa noe til meg etterpå. Og hun har alltid forskjellsbehandlet meg og hennes andre barnebarn,som han ikke misbrukte, jeg er yngst. Da bestefar døde var jeg lettet. Men det varte ikke lenge, for ikke lenge etterpå kom det to nye menn inn i livet mitt, og dessverre så "fortsatte" de bestefars hemmelighet (de kjente ikke bestefar) ¨så alle gode ting er ikke 3. De to mennene, den ene ble min stefar og han andre var faren hans, gjorde meg så utrolig mye vondt, de utsatte meg for forferdelig og grove overgrep, jeg gjennomgikk både orale,vaginale og anale overgrep fra dem,samt alt av beføling og jeg måtte gjøre ting med dem. De utsatte meg for overgrepene både alene og sammen,og ja det var rett og slett et helvete, opplevde enkelte dager flere overgrep i døgnet. Jeg var sengevæter og en mammadalt som var veldig veldig redd og utrygg. Mamma slet mye med angst på den tiden og jeg ville ikke belaste henne og jeg kunne ikke si noe til henne for det var jeg opplært til at jeg ikke kunne, for jeg ble fortalt at jeg kom til å få kjeft,at mamma ville forlate meg at jeg ville bli helt alene og mange flere trusler. Jeg overlevde ved å dissosiere og spalte bort alt det vonde. Jeg levde på en måte i to verdener,en verden der alt var normalt og en verden hvor alt det vonde skjedde. Jeg var utrolig god til å skjule, for jeg var livredd for å bli forlatt og miste mamma (selv om jeg nå vet at det de sa ikke var sant,mamma ville jo aldri forlatt meg for det, hun ville jo hjulpet meg,men jeg skjønte ikke det da). jeg prøvde å si det et par ganger,men jeg greide ikke, jeg knakk i gråt og skyldte på noe helt annet. Og jeg hadde 6 usynlige venner som hjalp meg, som jeg lekte med og som jeg kjeftet på og slikt. Disse usynlige vennene så jeg helt klart for meg og mamma og de jeg var trygge på visste om disse.For å spare penger så ble jeg og stebroren min tatt ut av barnehagen siste året jeg skulle gå der, og faren til stefaren min og kona hans skulle passe oss,dermed fikk faren god tilgang til meg, og stefaren min hadde jo god tilgang fra før av. Om noe skjedde med stebroren min vet jeg ikke, det kan jeg ikke huske. Overgrepene varte frem til det ble slutt mellom mamma og stefaren min og vi flyttet for oss selv, da jeg gikk noen av de første årene på barneskolen. Det er vanskelig for meg å huske helt akkurat når, for mye av den tida er veldig diffus. Og jeg har ikke fortalt mamma eller noen andre i familien min om de to siste overgriperne, jeg makter ikke pga at jeg så hvor tøft det ble for familien min da de fikk vite om bestefar. Kanskje forteller jeg det en gang,men ikke akkurat nå. Jeg har behov for å få bearbeidet det selv mer og komme meg mer psykisk før jeg kanskje kan fortelle det en dag. Jeg har slitt psykisk siden barndommen,angsten har jeg alltid hatt. Mamma ble bedre av sin angst da jeg var rundt 10 år, det var vel litt etter vi flyttet for oss selv. Men min angst ble verre, jeg var alltid redd for å bli forlatt av mamma og jeg klenget meg til henne hele tiden. Jeg hadde et dårlig forhold til kroppen min og jeg utviklet spiseforstyrrelser på slutten av barneskolen,men de ble mer synlig på ungdomsskolen. Og jeg ble veldig deprimert og begynte å selvskade. Jeg søkte til slutt hjelp hos helsesøsteren på ungdomsskolen,etter at jeg begynte å få selvmordstanker. Og hun tok godt i mot meg,og jeg begynte å gå til samtaler hos henne og hun viderehenviste meg til BUP og jeg begynte ukentlig hos psykolog der. Men jeg sa aldri noe om overgrepene,de var veldig fortrengte,innerst inne visste jeg om dem. Min første kjæreste utsatte meg også for et overgrep,jeg ble helt lammet og følelsene jeg opplevde som barn kom veltende over meg,jeg var så redd.Men det satte nok i gang en del,men jeg var ikke klar for å avsløre hemmeligheten fra barndommen ennå da. I 2003 da jeg ble 18 år begynte jeg hos en ny psykolog i voksenpsykiatrien, men det var ikke før i 2006 når jeg var 21 år at jeg begynte å fortelle om overgrepene, da hadde jeg vært innlagt på psyk.senter et par ganger og det ble en del innleggelser etter det. Jeg fikk fortalt familien min og samboeren min om hemmeligheten min, dvs bare om bestefar da. Samboeren min vet at det var to overgripere til,men ikke hvem. Jeg går fremdeles til psykologen min, og jeg har vært innlagt ganske mye siden 2005. og jeg sliter veldig mye psykisk. Men jeg har innsett at det vil ta lang tid å bearbeide det. Det er tøft,men jeg jobber med det! det var "litt" fra min historie. Jeg vil avslutte innlegget med noe positivt,og det er at jeg er veldig heldig som har en fantastisk samboer som støtter meg og mamma (som er gift med en fantastisk mann nå) og familien på den siden er gode støttespillere, har ikke så godt forhol til pappa og den familien,men det har jeg aldri hatt,men det har mye med at jeg aldri trivdes sammen med dem pga bestefar/farfar. Og jeg har fantastiske støttespillere i hjelpeapparatet. -Zhaina-Skrevet for 3 år siden # -
Lillejenta
MedlemKjære Zhaina Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal skrive nå. Jeg er helt rystet over historien din. Fy flata hva du har vært igjennom. Jeg syns du er helt utrolig flink som har klart å åpnet deg og snakke om overgrepene. Du er en stor fighter. Og så flott at du har flere gode støttespillere rundt deg. Ønsker deg lykke til videre i bearbeidingen. Og husk at du er verdifull.Skrevet for 3 år siden # -
pia
MedlemHei Zhania. Tårene trillet da jeg leste historien din. Fy søren hvor tøff du er, som fortsatt er rak i ryggen og klarer å se fremover. Du er nok også et "løvetannbarn" Slik jeg har hørt i alle år. Det er et barn som vokser opp, uansett levevilkår. Uavhengi om de må vokse gjennom gress eller asfalt, så klarer de å trenge igjennom
Jeg tror jeg kjente meg veldig igjen i mye av det du skrev. Overgriperen min var også en stefar, og senere i ungdomsårene var det en ny stefar som stod for det siste overgrepet.
Du skriver du hadde store vansker i lange perioder og vært innlagt. Jeg hadde også perioder der jeg var innlagt pga overdose av tabletter, jeg orket rett og slett ikke mer.
Hjalp oppholdene noe for deg? Var det da du fikk så god selvinnsikt og ville få orden på problemene?
Grunnen til at jeg spør, er fordi ting har blitt verre for meg nå. Det er 10 år siden siste gang jeg var innlagt, og mye har skjedd. Jeg har blitt mor til en nydelig gutt og har en enestående samboer.
Men det er nå jeg har det som verst, mye fordi at jeg kanskje ikke takler å ha det bra, at jeg ikke er vant til å ha det bra..... ikke vet jeg.
Jeg har nylig også fått kopier av alle dokumenter som er skrevet fra barnevern og politi, fra jeg var 2 år gammel. Mye tøffe ting å lese, mange sår som blir revet opp igjen og ikke minst minner som kommer, minner som jeg ikke har husket før.
En ting jeg har lyst til å spørre deg om. Husker du veldig mange detaljer fra de første overgrepene?
Jeg har begynt å huske mere nå etter at jeg har satt meg inn i alle papirene og har jobbet mye sammen med min psykolog.
Bare for noe dager siden, kom det fram at de merkeligste drømmene og bildene jeg har hatt lenge, ikke var drømmer alikevel. Jeg visste og husket at jeg satt mye på fanget til min stefar mens han så på pornografiske filmer. Men jeg klarte ikke tidligere å huske at det var episoder der han satt og spiste mat, mens jeg satt på fanget hans. Der han brukte endene på gaffelen sin og ellers annet bestikk inn i meg.... jeg var kanskje fylt 7 år.
Jeg blir kvalm bare av å tenke på det.... jeg merker at jeg har lyst til å rive av meg håret og klype meg hardere enn det jeg pleier å gjøre, bare for å få fokuset på noe annet.
Jeg har tatt noen beroligende tabletter i noen dager nå, bare for å slippe å tenke på det. Men det innhenter meg hele tiden.
Jeg beundrer deg for den styrke du har Zhania. Skulle ønske jeg var like sterk som deg
Varm klem fra piaSkrevet for 3 år siden # -
Zhaina
Medlemtakk pia *klemmepå* jeg har hatt mye hjelp av innleggelsene jeg har hatt, innsikten i mine problemer og det ejeg har opplevd har jeg fått både gjennom samtaler med psykologen min, i gruppa jeg går i,i samtaler med andre behandlere under innleggelser og i samtaler med både personal og pasienter under innleggelse og så klart på Senter mot incest og seksuelle overgrep da som jeg også har gått en del på. Kort sagt så har jeg fått innsikt i og mer oversikt over problemene mine og det jeg gikk igjennom som barn gjennom både behandlingen jeg går i og sammen med mennesker jeg møter gjennom det og venner fra SMISO. De første overgrepene er ikke de jeg husker mest detaljer fra,men det tror jeg handler om at jeg både var veldig lita og at jeg allerede var vant til overgrepene fra før jeg kan huske. (utifra mine reaksjoner som lita og det andre har fortalt så er det veldig sannsynlig). Når det gjelder innleggelser så har jeg gode erfaringer med det og jeg vil nok ennå ha behov for innleggelser innimellom, for jeg er langt fra frisk psykisk og jeg er langt i fra ferdig med bearbeidingen av overgrepene. Men når jeg til tider føler at jeg "sitter fast" så prøver jeg å tenke tilbake til 2006 når jeg begynte å prate om overgrepene, og da ser jeg jo at jeg er kommet fremover, for i begynnelsen så greide jeg ikke en gang å si ordet overgrep. Så da hjalp det meg veldig mye å skrive dagbok og dikt som jeg tok med til psykologen min, og som jeg brukte når jeg har vært innlagt og hadde samtaler der,samt at jeg også har brukt en del tegning og maling. Man må finne andre uttrykksmuligheter når man ikke greier å si ordene. Leit å høre at du sliter ekstra igjen, går du i terapi? isåfall vil jeg anbefale deg å ta opp med behandleren ang, innleggelse,hvs ikke så kan du gjøre det med fastlegen din. En innleggelse kan være godt når man sliter ekstra,man kan få hvilt ut og ha noen man kan prate med til alle døgnets tider. Jeg håper du finner ut av hva som er rett for deg fremover. Sender deg masse gode tanker og en god klem *klems*Skrevet for 3 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.