Jeg er egentlig litt "perfeksjonistisk" når det kommer til skrivefeil.. Blir sprø av å se ord/setninger jeg har skrevet feil, men jeg har funnet ut at det egentlig ikke spiller særlig stor rolle, tatt i betrakting. Det viktigste er at man får fram budskapet. Kan være en fluktmekanisme det der, å henge seg opp i uvesentligheter, slik at man "rømmer" bort fra det som egentlig betyr noe.
Det å se seg selv på film eller på bilder hater jeg, noe helt vanvittig, vet ikke hvorfor. Har alltid hatt det sånn. Løp og gjemte meg da jeg var liten hver gang noen kom med et kamera.. Handler vel kanskje om at man vil bli usynlig, ihvertfall i mitt tillfelle. Om man ser bra ut på utsiden klarer ikke jeg å tenke på nå. Det får jeg ta når dette er over. Skulle klippet håret, nappet øyebryn, sminket meg, alt det der, men har ikke overskudd!!!
Jeg tror selvhjelp er veldig viktig. Det er jeg/du som må gjøre jobben, terapautene kan bare støtte og gi deg verktøyene. Man kan faktisk gjøre mye selv. Men man har bruk for støttepersoner, som kan være der. Noen man kan snakke med, som er villig til å høre på all dritten, noen som vil lese, hvis man ikke klarer å snakke. Noen som kan bekrefte deg, gi deg tilbakemelding og støtte deg når man bagatelliserer, unnskylder, føler skyld, skam, sinne osv. Og ikke minst, en god støtteperson kan komme med spørsmål, gode spørsmål, slik at man kan tenke videre, forstå seg selv bedre, se historien bedre, se ting i andre lys og få puslespillbrikkene til å passe bedre sammen.
Men dette er jo bare mine tanker da..