Jeg er så utrolig lei av å leve det livet jeg lever nå. Jeg har bare lyst til å rømme bort, starte et nytt og bedre liv milevis unna. Men alle vonde tanker og følelser vil nok følge med meg, så det er vel nyttesløst. Det er så fortvilende å være slik så lenge. Sjelden kjenne på gleden i livet, aldri smile med godt hjerte. Når jeg ser meg selv i speilet, ser jeg to triste øyne. Syns jeg ser sliten og gammel ut…og stygg. Jeg liker ikke det jeg ser, har aldri gjort det. Jeg forakter meg selv ofte. For at jeg ser slik ut, for at jeg er den jeg er, for at jeg aldri blir frisk, for at jeg ikke klarer å gjøre noe bedre ut av livet mitt. Men det er ikke lett. Jeg kan skylde på depresjonen, kjenner det er en svak unnskyldning når jeg er langt nede. Men samtidig vet jeg hvor hemmende en depresjon er. Kroppen vil bare ikke henge med. Den er tung, men samtidig følelsesløs. Det er som om jeg sitter fem cm over sofaen nå, og hender, overkropp og føtter er borte. Og jeg hater å ha det slik. Det er ubehagelig, det er trist og jeg har det vondt inni meg.
Jeg har lyst til å kjenne fysisk smerte. Husker så godt da jeg var barn og skadet meg selv. Den fysiske smerten var god. Eller, den er bedre enn den psykiske smerten i allefall. Kanskje derfor jeg tenker på den nå også. Den er så mye bedre å forholde seg til. Men jeg vet jo hvor dumt det er for min egen del å skade meg selv. Det vil jo ikke hjelpe meg til å bli bedre uansett. Men det er så innmari vondt når en har det så jævlig med seg selv.
Jeg undrer meg på når jeg skal komme meg ut av denne tilværelsen. For jeg orker ikke å leve slik jeg gjør nå. Alt er så tungt og trist. Jeg er fryktelig ensom, har så lite nettverk, ingen å snakke med. Samtidig er det vanskelig å stole på og finne tryggheten i andre mennesker, nok til å klare å åpne opp. Heldigvis har jeg psykologen min. Takk og pris for at det finnes et hjelpeapparat.
Svik og ensomhet, den røde tråden i mitt liv. Jeg kan nesten ikke nevne et menneske jeg ikke føler meg besveket av. Samtidig vet jeg at jeg er veldig nærtagen, og lett kan tolke andres fraværenhet og stillhet som svik. Og ensomheten blir ikke mindre av å kjenne på det å bli sviktet hele tiden. Familie, kjente, venner….alle føler jeg svikter meg. Og det er ofte min egen skyld. Jeg har prøvd å åpne meg, stole på andre, være meg selv, men folk trekker seg unna meg etter en tid. Hva er galt med meg? Jeg vet jo svaret, innerst inne. Jeg er ”bare” en skadeskutt liten jente.
Helvetes overgripere, jeg hater dere. Det er dere som har skyld for at jeg ikke klarer å kjenne livsgleden. Åååå som jeg hater livet mitt.
Sikkert veldig dumt av meg å skrive dette så rett ut som jeg har gjort. Men jeg driter i om dere som kjenner meg personlig leser dette. Jeg er dritt lei av å sitte med alle tanker og følelser inni meg hele tiden. Jeg vil ha alt ut og bort. Men hvor skal jeg ”tømme søpla”? Denne gangen ble det her.
