jeg klarer ikke skjønne hvordan jeg skal komme meg vidre?
klarer ikke se noen fremtid, klarer ikke se hvordan jeg noen gang skal kunne bli sammen med noen, bli lykkelig, ha det godt.. eller være åpen med denne personen om hva jeg har opplevd..
jeg har gått i terapi i noen måneder nå, og jeg føler at jeg bare graver meg lengre og lengre ned i dritten.. og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg opp?
vil det noen gang bli bedre? enklere? vil det gå over?
vil jeg noen gang klare å se meg selv som hel og ren og verdifull? eller i det minste verdt noe? og hva skal til? det virker som at jo mer jeg prater om det, og innrømmer både ovenfor meg og behandleren min jo værre blir det.. jeg sover nesten ikke lenger, jeg spiser ikke, jeg føler bare at alt blir for tungt, og jeg vil ikke være en del av det, jeg vil ikke at det som har skjedd skal være en del av meg. jeg vil ikke huske det, føle det eller tenke på det.. vil bare at det skal bli borte, at det skal forsvinne. og det å skal snakke om det å føle på det gjør det bare mer virkelig..
samtidig, så kjenner jeg at jeg ikke klarer å la være å snakke om det, det må ut, og det må bort, men det virker ikke som at det blir borte, eller at det blir tomt, det er hele tiden mer som må ut, og mye som sitter fast..