Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Mayalille
   Medlem

   Nå er det visst kveld igjen. Det har blitt mørkt ute. Alle har gått og lagt seg. Er visst bare meg som sitter oppe. Er så utrolig lei av å sitte slik, kveld etter kveld, uke etter uke.

   Jeg vet at jeg bør legge meg, kanskje får jeg sove i natt? Jeg vet bare at jeg er livredd.. For jeg vet at med en gang jeg slukker lyset og snur meg over på siden for å sove, da kommer det.. angsten.. bildene.. minnene.. følelsene..

   Jeg er livredd for å høre skritt fra gangen, selv om jeg bor alene i leiligheten min, uten noen slik gang. Livredd for å høre dørhåndtaket bli presset ned og knirkingen fra døren. Jeg vet at det ikke vil skje, for leiligheten min er ganske liten, jeg har ikke et skikkelig soverom engang, bare en alkove, med en gardin foran. Men angsten er der fordet. Livredd for ordene "hysj, det er bare meg, kom så skal vi leke litt"
   Jeg er redd for å sovne, for å våkne med følelsen av å bli holdt fast, føle meg hjelpeløs, bli tatt på.
   Jeg kan våkne i angst fordi jeg kjenner min egen pust mot armen, jeg kan våkne av at jeg ikke får puste fordi der er noe i munnen min eller at jeg kjenner fingre ellere en munn på meg, der jeg absolutt ikke vil ha dem.

   Iblant er hendene mine det verste, de lukter, jeg prøver å vaske dem, men det går ikke bort. Og om natten må jeg gjemme dem under en pute for at de kanskje ikke blir funnet. Jeg husker jo hva jeg måtte gjøre med dem. Og selv om jeg vet at jeg aldri trenger å gjøre slikt igjen, så er det fortsatt nødvendig å gjemme dem.

   Den største angsten er allikevel at DET blidet skal dukke opp igjen. Jeg har snakket om det med hun fra SMI, flere ganger, men innimellom dukker det allikevel opp og gjør ting fryktelig vanskelig. Det verste med dette minnet er skyldfølelsen, jeg sa ikke nei, jeg kunne jo bare gjort det? Jeg kunne jo bare løpt min vei, nektet? Hun fra SMI sier at jeg ikke kunne det, men inni meg er jeg fortsatt i veldig tvil.

   Jeg står i ett rom, det er lyst ute tror jeg, ihvertfall lyst i rommet. Hun ligger på sengen, en bred seng. Jeg står ved døråpningen, døren bak meg er lukket, men sikkert ikke låst. I hånden holder jeg en liten lekehammer i plast. Den er opp ned, jeg holder ikke i håndtaket, skal ikke slå med den. Jeg vet hva det er hun vil jeg skal gjøre. Hun ligger der på sengen, avkledd, med opptrukne sprikende ben. Jeg kjenner lukten av henne i nesen fortsatt.

   Hun sier ingen ting, men jeg vet hva som er forventet, så jeg går nærmere og løfter armen med hammeren.
   Så hopper plutselig bildet. Hun har reist seg opp, er visst fornøyd med min innsats.
   Bildet hopper igjen. Jeg har ikke lenger klær på heller. Og nå er det visst min tur til å prøve. Jeg husker smerten, det gjør veldig vondt. Og jeg tror det stopper der, for den gangen. Jeg kan ikke ha vært mer enn 4 år den gangen. hun må ha vært 16.

   Jeg håper jeg får sove i natt..

   vvidere@gmail.com

   Skrevet for 1 år siden #
2. 

   Litol
   Medlem

   Takk til deg Mayalille som deler dette med andre.Det svir langt inn i hjerterota det du forteller.Kom skal vi leke...jeg vil leke litt med deg...Jotakk,det var det de sa til meg og,og tok fra meg hele gleden ved å leke,fikk redsel for å leke:har det ennå!(Han banka meg og..."banka skitten ut av meg")Gikk i fella gang etter gang,helt dum i hodet.
   Jeg er så delt:jeg ser at bestemor og far var/er dypt ulykkelige mennesker og har slik sorg ovenfor det.Terapauten sier det er vanlig at offere føler slik:føler større sympati overfor overgripere enn for seg selv.Da føler jeg meg helt dustete når han sier dette og jeg makter ikke finne en "bro"over kløften,føler at han ikke forstår...at han tetter igjen.
   Så lurer jeg på:Er det noen her inne på siden som har flere stemmer inniseg,som ikke har en egen kjerne,som ikke har et sikkert jeg?Jeg er ingen,bare mye forskjellig.
   Jeg er helt jojo for tiden.Fra det ene øyeblikket til å tro jeg har funnet en plattform at alt har falt på plass i rett perspektiv til det andre å føle seg helt revet bort fra livet veldig desillusjonert.Følelsen å ikke ha noe som kan hjelpe meg i meg selv.Det er veldig slitsomt.Jeg baler med følelsen,fortvilelsen over at underkastelse ikke var nok,at det overhode ikke ble registrert og hva gjør et barn da?Desverre for meg gikk jeg "tvers igjennom hodet mitt"-og er der inne ennå-på den andre siden-"det var en naturlig konsekvens, lett å gå inn,men helt umulig å finne ut igjen.ER det noen andre som har denne erfaringen?Det er en forstyrrelse,men det er vel ikke helt umulig for jeg fungerer "godt"utad.
   Jeg beundrer dere som har klart å skape dere et voksen tilværelse med mann og barn.Jeg har aldri klart det:har aldri klart å definere meg selv som hverken kvinne eller mann-vært skikkelig kjønnsforvirret(før)!Menn eksisterer ikke som individer(satt litt på spissen...)og har problemer å finne meg til rette i et kvinnefellesskap,er veldig forvirra,har veldig få likhetspungter.Helt i ingenmannsland.
   Så når jeg går inn i dette må jeg tåle den vanvittige redselen som ligger i bunn,dødsangsten.Jeg føler at det rakner og revner igjen og ennå,mer enn et år siden jeg begynte hos ham,klarer jeg ikke stole på ham,jentungen i meg er sånn på vakt,vettskremt er hun.Men jeg må trosse det...Dette ble mye rot!Ha en fin dag!Fra Litol(som er i sjokk over skrivinga mi...)

   Skrevet for 1 år siden #
3. 

   Mayalille
   Medlem

   Kjære Litol.
   Takk for svaret ditt.
   Du IKKE alene om å ha det slik som du har det, tro meg. Dissosiasjon er en senvirkning som veldig, veldig mange overgrepsutsatte sliter med i større og mindre grad. Noen har også utviklet flere personligheter, for å kunne flykte bort fra virkeligheten. Jeg vet ikke om du har hørt om Inger Eggen? Hun har gitt ut en bok om dette. Og hun har en egen hjemmeside, hvor hun forteller hvordan det er å leve og jobbe med denne problematikken. Nå tror jeg ikke du har flere personligheter, men det høres veldig ut som om du plages med dissosiasjon. Jeg skriver opp web adr, så kan du jo lese om en som virkelig er plaget med dette. Jeg kunne kjenne meg igjen i mye av det hun forteller her, selv om jeg heldigvis ikke har flere personligheter, men jeg, som du og veldig mange andre dissosierer og har problemer med å finne min identitet.

   http://www.barejeg.com/

   Og gi deg selv rom og tid, det tar desverre laaang tid dette her. Det tok meg nesten et helt år før jeg klarte å sette et eneste ord på mine overgrep og da pr mail ikke ansikt til ansikt, det er noe jeg ikke takler særlig godt enda..

   To små tips, hvis du ikke har det, så ta kontakt med et støttesenter mot incest. Der vil du møte en annen forståelse enn hos en terapaut. Og du trenger ikke ta kontakt med det nærmeste, mange fra hele landet som bruker de i Oslo. Er de jeg bruker. Der kan man skrive mail og snakke på telefon også, blir ikke tvunget til å dra ned.
   En annen ting, hvis det er for vanskelig å snakke høyt om disse tingene, vanskelig å finne ordene, skriv det ned til terapauten din, send det eller gi det til ham i timene. Har gjort det selv ofte, hos terapauter, leger og med kontakten min hos SMI, er ofte mye lettere!

   Fortsett å skrive, du skriver masse bra!!!

   Skrevet for 1 år siden #
4. 

   Litol
   Medlem

   Takk for svaret ditt,joda dissosierer gjør jeg ,får blackouts og slikt...blir lett stressa i hodet.
   Jeg har hørt om Inger Eggen,kjøpte boka hennes,men har bare bladd i den,foreløpig,det er så skremmende for det er nært mye av det hun skriver.Jeg har 2 jeg vet om:Sanne,som kom i 15-16-årsalderen,men hun var vel mer en trøst:hun var alt det jeg ikke var og jeg har Bera:den er tøff,fikk henne i 10-årsalderen og i henne er mange overgrep gjemt:døtta alt over på henne.Hun svir skikkelig.
   Jeg har tenkt på å oppsøke et støttesenter,men har sånn sosial angst.Desverre leste jeg for mange år siden at de ønsket ikke folk med psykiske problemer,for de kunne ødelegge for brukerne der,og det ramma meg med full kraft:så turte jeg ikke det...Har vel blitt sterkere etterhvert,håper det!Klem til deg Mayalille
   ps.skrive gjør jeg hele tiden,en periode fikk han flere brev i uka:men har sluttet med det,for jeg har skjønt at det går for fort frem:skrivedelen og meg som snakkende er ikke på samme stadiet,så det ble faktisk umulig for meg:enda værre,så nå skriver jeg kun til meg selv.

   Skrevet for 1 år siden #
5. 

   Mayalille
   Medlem

   Jeg syns du er kjempetøff og modig som forteller om dette. Det må være en ekstra byrde. Stor klem til deg. Klarer du å snakke med terapauten din om disse personlighetene?

   Jeg vet 100% sikkert at SMI- Oslo aksepterer folk med psykiske problemer. Jeg har vært bruker der i tre år og har vært VELDIG dårlig i perioder. Jeg ble ikke avvist, heller tvert imot, fikk utrolig masse ekstra oppfølgning. Tlf samtaler flere ganger i uken og kontakten min var/er ofte med meg i møter med psykiatrien, både når jeg nå bor hjemme, men også de gangene jeg har vært innlagt. SMI samarbeider også med terapauter, institusjoner og annet hjelpeapparat i kommunen, både i og utenfor Oslo. Nå kan jeg selvfølgelig ikke snakke for de andre støttesentrene rundt om i Norge, men jeg har fått helt uvurderlig hjelp. Hadde ikke vært her idag uten SMI..

   Du må selvfølgelig velge din vei, er bare du som vet best hva som er best for deg, men hvis det er angst for å bli avvist som stopper deg, da vet du nå at det blir du ikke, tvert imot! Så nå har du fått en liten utfordring..hehe..

   Skrevet for 1 år siden #
6. 

   Litol
   Medlem

   Joda,jeg har nevnt Bera.Jeg kan faktisk sitte å blånekte at ting har skjedd meg,for det var Bera,for Bera er bare dritt.(og av ogtil er voktern fremme og holder ham på armlengdes avstand...fryktelig slitsomt)Han synes det er veldig spennende og interessant,mens det er helt fryktelig for meg når slikt tyter opp,så føler jeg meg som et forskningsprosjekt og ikke det jeg er :et menneske.For jeg er både et oppegående menneske og alt det andre i lag innover.Men nå har det kræsja så og si:og godt er det.
   Føyer til:har vært ute å sådd bondebønner og jeg tenkte hjelpeste meg,nå får alle på siden her lese slike personlige ting som bare terapauten og jeg vet om i "hele verden".Det er skummelt...
   Ang.det med støttesenteret,det er ikke bare frykten for å bli avvist,men det er frykten for omsorg og støtte rett og slett,det er så utrolig vanskelig for meg.Jeg kan ingenting om det,en blindsone hos meg.Tenk at det er slik fatt...Men jeg får ta et skritt av gangen.Takk til deg Mayalille og til andre og:det går an å jobbe med dette å komme helskinnet igjennom,lærer det av dere.

   Skrevet for 1 år siden #
7. 

   Mayalille
   Medlem

   Som jeg sa tidligere, syns du er modig og tøff som deler her inne. Det er skummelt å dele her inne, syns det jeg også. Man er så redd, for alt mulig.. Men jeg tenker ikke noe dårlig om deg, heller tvert imot, syns du er tøff og sterk, ingen ting annet!

   Må være vanskelig å føle seg som et forskningsprosjekt.. Det hadde jeg ikke følt meg vel med, da hadde jeg hatt vanskelig med å åpne meg.

   Det å klare å ta imot omsorg etter å ha opplevd svikt etter svikt er ufattelig vanskelig. Klarer det veldig lite selv. Det er ikke lett å snu en tankegang man har hatt hele livet.. Men jeg jobber med det. Det er imidlertid noe de på slike støttesentre er veldig, veldig vant med..

   Skrevet for 1 år siden #
8. 

   Mayalille
   Medlem

   Huff.. nå nærmer det seg kveld igjen..
   Dagene takler jeg liksom greit. Klarer(stort sett) å fungere "normalt," men så kommer disse kveldene/nettene imellom og ødelegger alt. Noen som har en oppskrift på hvordan man hopper over dem?

   Skrevet for 1 år siden #
9. 

   Litol
   Medlem

   Logget meg inn for å si natta til deg.Hadde en følelse at du gikk og grudde deg for natten.Jeg kan desverre ikke gi deg noen natta-råd for selv har jeg et godt sovehjerte,men jeg sender deg gode støttende tanker.
   Takk for fine ord fra deg i dag!((((((klem))))))Litol.

   Skrevet for 1 år siden #
10. 

    Mayalille
    Medlem

    Takk Litol! Ja, gruer meg til natten.. Men må vel gjennom den enda en gang..

    Stor klem tilbake! Sov godt..

    Skrevet for 1 år siden #
11. 

    Litol
    Medlem

    Tok av litt i går.Jeg overøste deg/dere litt vel mye:unnskyld.Men skrevet er skrevet,får la det stå.Pleier ikke å lesse folk full på denne måten,er lydhør også.
    Det bra er:fikk sendt en e-mail til smi,og etterhvert skal jeg sette meg på sykkelen og tråkke bort på støttesenteret i byen her.
    Puh!
    (Håper det gikk bedre med søvnen i natt,Mayalille!)

    Skrevet for 1 år siden #
12. 

    pernille
    Medlem

    Det går nok bra Litol :o) godt at du fikk styrke til å skrive mailen !! du er tøff :o))

    Taushet er overgriperens beste venn....

    Skrevet for 1 år siden #
13. 

    Mayalille
    Medlem

    Litol, jeg syns du er sterk og tøff som skriver om disse tingene her inne. Man skal ikke gå med alt dette her helt alene. Det gjør ingen verdens ting at du forteller dette til oss/meg. Tror alle de andre her inne er helt enig med meg. Men selvfølgelig skjønner jeg det er skummelt.. Det er vondt og skremmende å dele slike ting. Det er så privat og personlig, og man er så redd for hva andre vil tenke.. (er ihvertfall de tankene jeg selv sitter med etter jeg har sagt litt mer enn det jeg hadde planlagt) Men som regel er det en liten lettelse også.. Jeg håper det..

    Er såååå stolt av deg for at du turde å skrive mail til støttesenteret! Der tror jeg du gjorde et godt valg for deg selv. Vi må (innimellom) prøve å være litt snille med oss selv også, den lille jenta inni oss fortjener det. Fikk du svar? (hvis du vil dele da.. Helt opp til deg!)

    Jeg fikk ihvertfall noen timers søvn i natt, er ikke verst bare det.. Har vært ute med min kusine og kjøpt klær idag. HATER å kjøpe klær.. vil ihvertfall ikke ha fine klær, klær som jeg kan bli mer synlig i.. Men hun syntes visst det var på tide at jeg kjøpte noe fint til meg selv..hehe..

    Skrevet for 1 år siden #
14. 

    Litol
    Medlem

    Takk til deg og Pernille.
    Det var så gode ord,varmet,gjorde meg glad.Dempet litt av angsten.
    Du har skrevet mye åpent om deg selv og med slik fin selvrespekt så det lyser av det.Har vært fint å få del i det.Det gir mot og håp.Litol

    Skrevet for 1 år siden #
15. 

    Mayalille
    Medlem

    Takk selv Litol!
    Er godt å ha noen å dele disse vonde tingene med.. Jeg har jo hun fra SMI å snakke med, men hun kan jo ikke være der hele tiden, så det er godt at dere her på faenheller finnes..

    Skrevet for 1 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.