Nå er det visst kveld igjen. Det har blitt mørkt ute. Alle har gått og lagt seg. Er visst bare meg som sitter oppe. Er så utrolig lei av å sitte slik, kveld etter kveld, uke etter uke.
Jeg vet at jeg bør legge meg, kanskje får jeg sove i natt? Jeg vet bare at jeg er livredd.. For jeg vet at med en gang jeg slukker lyset og snur meg over på siden for å sove, da kommer det.. angsten.. bildene.. minnene.. følelsene..
Jeg er livredd for å høre skritt fra gangen, selv om jeg bor alene i leiligheten min, uten noen slik gang. Livredd for å høre dørhåndtaket bli presset ned og knirkingen fra døren. Jeg vet at det ikke vil skje, for leiligheten min er ganske liten, jeg har ikke et skikkelig soverom engang, bare en alkove, med en gardin foran. Men angsten er der fordet. Livredd for ordene "hysj, det er bare meg, kom så skal vi leke litt"
Jeg er redd for å sovne, for å våkne med følelsen av å bli holdt fast, føle meg hjelpeløs, bli tatt på.
Jeg kan våkne i angst fordi jeg kjenner min egen pust mot armen, jeg kan våkne av at jeg ikke får puste fordi der er noe i munnen min eller at jeg kjenner fingre ellere en munn på meg, der jeg absolutt ikke vil ha dem.
Iblant er hendene mine det verste, de lukter, jeg prøver å vaske dem, men det går ikke bort. Og om natten må jeg gjemme dem under en pute for at de kanskje ikke blir funnet. Jeg husker jo hva jeg måtte gjøre med dem. Og selv om jeg vet at jeg aldri trenger å gjøre slikt igjen, så er det fortsatt nødvendig å gjemme dem.
Den største angsten er allikevel at DET blidet skal dukke opp igjen. Jeg har snakket om det med hun fra SMI, flere ganger, men innimellom dukker det allikevel opp og gjør ting fryktelig vanskelig. Det verste med dette minnet er skyldfølelsen, jeg sa ikke nei, jeg kunne jo bare gjort det? Jeg kunne jo bare løpt min vei, nektet? Hun fra SMI sier at jeg ikke kunne det, men inni meg er jeg fortsatt i veldig tvil.
Jeg står i ett rom, det er lyst ute tror jeg, ihvertfall lyst i rommet. Hun ligger på sengen, en bred seng. Jeg står ved døråpningen, døren bak meg er lukket, men sikkert ikke låst. I hånden holder jeg en liten lekehammer i plast. Den er opp ned, jeg holder ikke i håndtaket, skal ikke slå med den. Jeg vet hva det er hun vil jeg skal gjøre. Hun ligger der på sengen, avkledd, med opptrukne sprikende ben. Jeg kjenner lukten av henne i nesen fortsatt.
Hun sier ingen ting, men jeg vet hva som er forventet, så jeg går nærmere og løfter armen med hammeren.
Så hopper plutselig bildet. Hun har reist seg opp, er visst fornøyd med min innsats.
Bildet hopper igjen. Jeg har ikke lenger klær på heller. Og nå er det visst min tur til å prøve. Jeg husker smerten, det gjør veldig vondt. Og jeg tror det stopper der, for den gangen. Jeg kan ikke ha vært mer enn 4 år den gangen. hun må ha vært 16.
Jeg håper jeg får sove i natt..