Klarer ikke kjærlighet..
(5 innlegg) (4 deltakere)-
pia
MedlemJeg vet at det er mange ting som er felles for oss som har blitt utsatt for overgrep. Nærhet og tillit er vel det som går igjen veldig ofte. Jeg har gått til psykolog i snart 5 år nå, en utrolig flink mann som jeg nå klarer å stole på, i hvertfall til en viss grad. Men det har tatt lang tid og det har vært perioder der jeg har avlyst timer ved å si at jeg er syk, bare fordi jeg ikke har orket å snakke. Men ofte føler jeg at han er det eneste lyspunktet som holder meg oppe i tøffe tider. Men jeg begynner å bli litt utoldmodig, jeg føler at jeg har fått en mye bedre selvinnsikt, men der stopper det liksom. Jeg vet at jeg må finne veien selv, at min psykolog bare skal følge meg et stykke på vei. Men jeg føler jeg er så langt fra den veien, jeg finner den ikke. Og jeg vet heller ikke hvor jeg skal begynne å lete.. Er det flere som har følt det på samme måte under behandling? Jeg føler meg mer usikker på meg selv nå enn det jeg var, jeg har liksom blitt verre, bare på en annen måte. Og jeg vet at jeg snart må finne denne "nøkkelen" som åpner opp for et liv der jeg kan klare å leve med kjærlighet og nærhet, uten at det skal føles ekkelt. For i forhold har jeg aldri fungert bra, det går ett år, så begynner problemene for fullt. Da har sikkert ting blitt så trygt og godt at det skremmer meg. Og da er det akkurat som om hjernen min lager ett annet bilde og tilslutt tror på det. For da blir min kjære forvandlet til stygg og ekkel over natten, men han er jo i vikeligheten ikke det. Det er bare hjernen min som begynner å vrenge på virkeligheten. Og det har den nok en gang gjort, og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å bryte disse negative mønsterene. Noen der ute som har noen erfaringer eller tanker og dele? Jeg klarer ikke mere ulykkelighet, jeg vil ikke ødelegge livet mitt mer enn jeg allerede har gjort. Jeg har en mann som virkelig elsker meg, men jeg klarer ikke å elske han slik jeg vil. Det er akkurat som om jeg er to personer noen ganger. Den ene dagen er jeg lykkelig og tenker at jeg er verdens heldigste, og ser på han som en nydelig mann med så utrolig masse godt å gi, men neste dag kan han virkelig skremme meg med sitt utseende. For da er alt ved han bare ekkelt, ting han sier og ting han gjør blir bare dumt... Uff, hvorfor er jeg slik? Skrevet for 2 år siden # -
StoreLille
MedlemHei Pia.. Det er første gang jeg "snakker" med deg her inne tror jeg...? men jeg har jo lest mye av det du har skrevet. Jeg kan på en måte kjenne igjen noe av det du skriver tror jeg. Men det er ikke så tydelig for meg. Mer sånn at noen ganger blir følelsene helt annerledes, og jeg reagerer utrolig mye mer på ting som jeg vanligvis ville vært mer raus i forhold til. Noen ganger tenker jeg at det er en del av veien mot å våge å være mer sammensatt og "vanskelig". Andre ganger lurer jeg på om jeg bare er psykelig ute av balanse og følsom. Det du skriver om terapien din og at du føler deg som to personer på en måte, får meg til å lure på om du og terapeuten din kjenner til de ulike formene for dissosiasjon som ofte kan oppstå som en del av det å mestre gjentatte overgrep? Jeg har en terapeut som kan mye om dette og som underveis i terapien har hatt gode verktøy for å få både seg selv og meg til å skjønne mer av hvordan dette har blitt for meg...og gjennom det så har det faktisk blitt veldig mye bedre å være meg sånn i hverdagen. Jeg kan på en måte romme mye mer av meg selv nå, og følelsene av å bli "overmannet" eller fyllt av noe annet enn jeg vanligvis er/føler kommer ikke på samme måten. Og hvis de av og til gjør det, så skjønner jeg mer av det og kan takle det bedre... Har du jobbet noe i terapien i forhold til dissossiasjon? Sender deg varme tanker oppi alt strevet i alle fall!Skrevet for 2 år siden # -
pia
MedlemHei storelille.. Takk for svar
Jeg har mange ganger lurt på om han er så dyktig som han virker som, ikke misforstå, han er utrolig flink. Men han sier at hans framgangsmåte er toldmodighet og kjærlighet, men jeg syns nesten fem år er lang tid. Og særlig da når jeg ikke merker noe forbedring på de tingene jeg sliter med. Nei, jeg tror ikke vi har jobbet noe med det, jeg vet ikke så mye om dissossiasjon.Skrevet for 2 år siden # -
ni
MedlemHei Pia, Det er tøft, og litt kjenner jeg igjen fra mitt eget liv. Flere sterke og fine forhold jeg har hatt til snille menn har gått dukken fordi jeg har hatt problemer med å overgi meg til mennesker og alltid har "holdt" noe igjen, at jeg aldri gir mennesker "alt" av meg selv. Det tærer på og til slutt blir man fremmede for hverandre. Er det sånn du også opplever det? Men for min egen del har terapi vært en stor hjelp. Har kjent stor tillit til terapeuten min, og hun har vært veldig opptatt av at jeg skal ha kontrollen hele veien. At jeg skal komme fram til ting selv, at hun ikke trekker noen konklusjoner for meg. Og det har gjort at jeg er blitt kjent meg selv på en ganske effektiv måte, som jeg tror også har hjulpet i kjærligheten. At jeg vet mer om meg selv, hvorfor reaksjonene mine er sånn og sånn og at jeg dermed kan snakke om det med kjæresten min. Men et problem syns jeg er spørsmålet om hvor stor plass man egentlig ønsker at de vonde tingene fra fortida skal ta i et forhold. Har du noen tanker om det? Vanskelig å vite, syns jeg. Jeg tror det er veldig viktig at man opplever at man alltid kan være ærlig på den ene siden, på den annen side at man ikke lar det overskygge og ta for stor plass i forholdet, det som nettopp tilhører fortida og som av og til ikke er til å bære. Og akkurat den balansegangen er så vanskelig. Ikke minst vanskelig å ha kontroll på det, å oppleve at det er noe man kan styre, ikke noe som bare "er som det er". Det kommer jo også veldig an på kjæresten. Min nåværende kjæreste er en person som det er veldig lett å være ærlig mot, vanskelig å forklare, han er veldig naturlig og ekte, og det er nok også en stor gave. Men jeg merker at samtaleemnet likevel tynger ham og at han kjenner mye raseri på mine vegne, noe som kan gjøre det litt tungt. Det er klart, "nøkkelen" til intimitet og nærhet vet jeg ikke om jeg har funnet, selv om jeg syns jeg lever i et godt forhold. Tror alltid det vil være vanskelig å leve med sånne som oss, som har overgrepshistorier. På den ene eller den andre måten lever det i oss og produserer vegger og vanskeligheter. Men å møte motgangen ved å formulere den i ord er vel alltid noe. Det at du skrev dette innlegget gjør kanskje at du er klar over mekanismene, at du skjønner at han nødvendigvis ikke ER stygg og ekkel, at det er et bilde som bor i deg som har med opplevelser du er blitt påført å gjøre... Ikke nødvendigvis med virkeligheten. Eller hva tror du? Har du prøvd å snakke med ham om det? Alt godt til deg! niSkrevet for 2 år siden # -
Janne-Helen
MedlemJeg må få si at jeg beundrer motet ditt iallefall! Jeg har ikke klart å bruke en mann til terapaut. Jeg må få lov å si det som det er, men jeg takler ikke menn så nært innpå. Har hatt 2 kvinnelige psykologer, den siste skremte meg bort... Stoler ikke på noen så jeg sluttet å gå til psykolog. Nå håper jeg at jeg får hjelp på Betania Malvik. Jeg forstår deg veldig godt. Kjærlighet og det å elske noen å bli elsket.. Det er noe som mangler. Alt for mange svik, alt for vanskelig å stole på, alt for vanskelig å få fred å føle seg fri og trygg. Jeg lurer også...Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag Skrevet for 2 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.