Kjenner meg så godt igjen i mye av det dere skriver. Husker jeg ble så redd når dette kom opp, for jeg var ikke forberedt på at disse tingene kunne ha skjedd. Fikk enorme problemer med å spise, var innlagt da og de ansatte skjønte ikke bæret av hvorfor jeg plutselig ikke ville ha mat, men ingen som turde å snakke med meg om det. De tilbød meg yougurt og energidrikk(drikkeyougurt med ekstra proteiner) men jeg taklet ikke det heller. Gikk ned ti kilo på to uker.
Min kjære kusine/venninne ble bekymret hver gang vi var sammen, for jeg spiste ikke godterier engang. Jeg klarte ikke å forklare at alt som var inni munnen ble til noe ekkelt og vemmelig gusj.
Til slutt klarte jeg å snakke med hun fra SMI om det. Hun gjentok gang på gang at jeg måtte minne meg om at idag, nå, i året 2010, da var jeg voksen, trygg og at der faktisk ikke var noe ekkelt i munnen min, det var bare mat. Og mat er ikke farlig. Jeg skrev opp lapper og hang rundt på rommet mitt i avdelingen, der sto det enkle ting som 2010, mat er ufarlig, der er ingen ting i munnen din nå, osv.. Og sakte men sikkert gikk det nesten helt bort. Skal ikke lyve å si at alt er bra, men det er mye bedre.
Tror det er viktig å snakke om det, mye!! Til noen som forstår.. Jeg håper dere har en sånn person, jeg hadde ikke klart det uten hun fra SMI, selv om jeg faktisk var innlagt, de på avdelingen tok ikke tak i det, brydde seg ikke. Emnet ble for skummelt.
