Jeg hadde egentlig skrevet ned min historie, men valgte å ta den bort da jeg ikke er klar for å dele den enda.
Jeg kjenner mye på følelsene om dagen, og sliter mye med angsten.
Jeg finner ikke meg selv, og føler at jeg sklir bort ifra den jenta jeg en gang var. Sorgen er en tung bør å bære, hvorfor kan man ikke heller bli sint?
Jeg kjenner at aggresjonen min bygger seg opp, jeg så lyst til å slå rundt meg, knuse ting og rope høyt. Hvorfor får jeg det ikke til?
Noen mennesker har tatt ifra meg livet og all den livsgleden jeg en gang følte. Jeg er så utrolig tom innvendig, og føler at livet går i en form for transe.. Jeg klarer ikke lenger å oppeholde den fasaden som viser at alt er greit.
Jeg føler ofte at jeg ikke er berettiget til å kalle meg selv et offer for misbruk og voldtekt, er det alvorlig nok?
Jeg ser tilbake på 9 år som har bestått av ei jente som ikke ønkser å leve. Jeg er blitt redd for livet og redd for andre mennesker, men jeg er også redd for døden.