Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   frozen
   Medlem

   Jeg hadde egentlig skrevet ned min historie, men valgte å ta den bort da jeg ikke er klar for å dele den enda.

   Jeg kjenner mye på følelsene om dagen, og sliter mye med angsten.

   Jeg finner ikke meg selv, og føler at jeg sklir bort ifra den jenta jeg en gang var. Sorgen er en tung bør å bære, hvorfor kan man ikke heller bli sint?

   Jeg kjenner at aggresjonen min bygger seg opp, jeg så lyst til å slå rundt meg, knuse ting og rope høyt. Hvorfor får jeg det ikke til?

   Noen mennesker har tatt ifra meg livet og all den livsgleden jeg en gang følte. Jeg er så utrolig tom innvendig, og føler at livet går i en form for transe.. Jeg klarer ikke lenger å oppeholde den fasaden som viser at alt er greit.

   Jeg føler ofte at jeg ikke er berettiget til å kalle meg selv et offer for misbruk og voldtekt, er det alvorlig nok?

   Jeg ser tilbake på 9 år som har bestått av ei jente som ikke ønkser å leve. Jeg er blitt redd for livet og redd for andre mennesker, men jeg er også redd for døden.

   Skrevet for 1 år siden #
2. 

   verdifull
   Medlem

   Kjære deg Frozen.

   Så vondt at du har de slik. Så grusomt de er at barna skal oppleve så mye vondt.. Kjenner meg veldig igjen i de du skriver. Kjenner på sinne og sorg, men kanskje mest at jeg bare har lyst å rømme- bare være likegyldig, apatisk.

   For min del trur eg det er slik at det er for farlig å bli sint. Hadde ikkje lov å protestere, hadde ikkje lov å sei i fra. Og vist eg gjorde de- da venta alvorlig straff, og trusler. Kanskje du har opplevd noe av de samme. I så fall er de ikkje rart om du føler det er vanskelig å bli sint. Men det er lov, det er sååå veldig lov. Har ofte kjent på trangen til å slå, kast osv. Men eg våger ikkje, tørr ikkje, ikkje enda. Men ein dag....

   Du har opplevd mye vondt , Frozen. Og den vesle jenta inni deg treng trøst. Håper du får hjelp fra psyk e.l.

   klem

   lyset er sterkere enn mørket!

   Skrevet for 1 år siden #
3. 

   Janne-Helen
   Medlem

   Klem til deg frozen <3

   Av å til kan jeg kjenne meg slik også. Veldig frustrerende. Kjenner sinnet dypt inne i meg ja. Vil gjerne prøve få det ut, men det er ikke enkelt. Gå en sint tur med raske harde skritt.

   Man skulle at noe eller noen kunne ta bort den smerten du kjenner på, men det må man bare lære leve med tiden. Er her om du trenger noen å snakke med <3 Håper også at du får hjelp fra psykitarien for det trenger du og det har du rett til etter slike opplevelser.

   Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag

   Skrevet for 1 år siden #
4. 

   wild-child
   Medlem

   Jeg finner heller ikke meg selv.
   Hvem er jeg? Hvem er dette jeg`et jeg møter i speilet hver dag?
   Har jeg noen gang vært meg selv, egentlig?

   I dag har sinnet rast i meg. Jeg har hatt lyst til å hyle, skrike. Det snur igjen, tårene renner. Det snur om og jeg er ikke tilstede, bare fjern, borte og utenfor meg selv.

   Er det slik du kjenner det også tro? Virker det kjent?

   Skrevet for 1 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.