Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   aia
   Medlem

   Jeg skal være der for deg når stormene stormer
   Jeg kan komme så ofte du vil
   Ring meg, jeg er her!
   Vær så snill, vit at jeg er her.

   Avhøret kommer
   Oj jeg er blitt syk. Men jeg er her for deg når avhøret pågår.Avhøret er slutt, vi tar oss en kaffi kopp og snakker litt.
   Oj jeg må springe hjem å lage middag nå. Vi snakkes om en uke, ring om det er noe!

   Hvem har jeg nå?
   Bare meg selv og resten av byen. Jeg har lang vei å gå til bilen. Svimler og sjangler. Tårene renner, folk de snur seg og tenker nok sitt.
   Endelig er jeg i bilen. Hva nå?
   Skal jeg starte bilen mens det blåser orkan innvendig? Skal jeg sette mitt eget og andres liv i fare ved å måtte kjøre hjem? Men jeg vet jeg er nødt til å hente i barnehagen, så jeg kjører de fire-fem milene det er hjem. Må vist klare meg selv likevel.

   Hvem kan love å skulle gå sammen med et annet menneske?
   Hvem kan man stole på?
   Jo, man har kun seg selv, man må vite man er sterk nok når man legger ut på tur.
   Innimellom så lurer jeg veldig på ; er jeg virkelig sterk nok til dette? Samtidig må jeg overhøre de overbevisende stemmene som sier jeg kan stole på de. For de kan da umulig være der til en hver tid? Jeg har lært nok en gang at jeg kan ikke stole på andre.

   Skrevet for 2 år siden #
2. 

   Litlin
   Medlem

   Hjertens takk for at du deler dine tanker, jeg trengte å se at noen andre har det som meg. Det er ofte vanskelig å se det, men vi er sterke og holder ut mye. Synes det er vanskelig å like meg selv, så hvordan kan andre klare det... Men i dag er det en tøff dag for meg. I morgen kan det bli bedre.

   Skrevet for 2 år siden #
3. 

   aia
   Medlem

   Ja i morgen kan det heldigvis være bedre å være deg også. Jeg har det bedre nå enn da jeg skrev dette. Vi er sterke. Vi må stole på at vi klarer å bære oss selv, men samtidig må vi tørre å be om hjelp. Er nok der mye av mitt problem ligger. Jeg klarer ikke å si at jeg har behov for mennesker rundt meg. Så når sykepleieren sier at jeg må ringe om det er noe, vet jeg jo at jeg ikke kommer til å gjøre det. Jeg går i grunn bare å venter på at de skal se meg og være her for meg uten at jeg skal si noe... Tror det henger igjenn fra barndommen at jeg turde ikke si ting med ord, men ville så innderlig at noen skulle se meg og forstå meg.

   Tenker på deg i kveld, og håper du kan få det litt bedre.

   klem

   Skrevet for 2 år siden #
4. 

   Lillejenta
   Medlem

   Aia...det var så gjenkjennende det siste du nå skrev, og jeg vil vel egentlig bare si at jeg forstår deg veldig godt. For noen dager siden, satt jeg og skrev om jenta i meg, og skrev følgende:

   Jenta trenger å bli holdt rundt. Hun trenger å gråte og bli trøstet. Hun trenger forståelse og omsorg, støtte og respekt. Men hun vil ikke kreve. Hun vil ikke bry andre. Hun klarer ikke å ytre sine behov. Hun trenger en indre trygghet og tro da. Hun håper at andre ser, selv om hun ikke viser frem. Hun håper andre vil forstå, selv om hun ikke sier noe. Men ingen ser eller forstår. Eller er det at de ikke tørr? Uansett, jenta føler seg alene og ensom.

   Ta vare på deg selv, og prøv å tenk på at sykepleieren din virkelig mener det h*n har sagt om å ta kontakt. H*n er der for deg og vil hjelpe deg, så kanskje en dag tørr du å ta sjansen på å ringe....men jeg vet hvor vanskelig det er å komme dit.

   Skrevet for 2 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.