På slutten av ungdomsskolen skjedde det noe som jeg synes var veldig rart den gangen. Jeg passet ikke inn i den "kule" jentegjengen som jeg alltid hadde vert medlem av lenger. Jeg gled bare lenger og lenger fra dem, til slutt var jeg ganske ensom på skolen. Følte meg så annerledes, skjønnte ikke hva som gjorde at det hadde blitt sånn. Det var så vondt å se at de gamle vennene mine hadde det akkurat som før, bare uten meg, jeg var alene. I steden for kom jeg inn i et voksnere miljø på fritiden, pga en hobby jeg drev med. Det var jo godt, at jeg i det minste hadde noen, og her var jeg i det minste ikke ensom. Siden har det vert slik, på videregående har jeg heller aldri funnet min plass, gått på flere skoler. Men, nei... Jeg har ikke noe i mot noen, men det er noe som ikke stemmer, jeg passer rett og slett ikke inn. Men på jobben min derimot, hvor folkene er alt fra 18-60 år er det null stress!! Jeg glir rett inn i det voksne miljøet... Men det blir som et stort tomt hull, hvor jeg plutselig ble voksen lenge før jeg skulle.. Jeg føler at jeg har gått glipp av så mye, som om de siste årene av livet mitt liksom ikke har hatt noen betydning, som om jeg like gidt kunne visket de ut, uten at det gjorde noe.
Jaja, dette var bare noen tanker som jeg ønsket å dele med dere. Jeg er mye sterkere nå, og ser frem til å virkelig få startet et "nytt" liv. Man kan jo uansett ikke forandre fortiden, selv om man ønsker. Men fremtiden er det fullt mulig å gjøre noe med. Håper bare jeg er sterk nok til å fortsette i den kursen jeg har kommet inn i. Livet mitt funker faktisk, og med tro og planer for fremtiden tror jeg at det finnes håp for meg 
