Jeg hater deg, kjære søster!!
(7 innlegg) (5 deltakere)-
Nå prøver jeg igjen. Jeg har startet flere ganger, men så kommer jeg til et visst punkt også klarer jeg ikke skrive mer. Det hele blir bare for vondt og vanskelig. Jeg skammer meg så ufattelig mye, føler meg så utrolig annerledes og alene, selv her inne, for det er ikke mange som har blitt utsatt for dette av sin egen søster. Og i mange år har jeg også innbildt meg selv at det hele bare var en drøm, det hendte ikke. For noe slikt kan man da ikke gjøre?? Ihvertfall ikke hun, mot sin egen lillesøster?? Og det er det som gjør det så vondt, for jeg er jo så utrolig glad i henne, selv om jeg hater henne samtidig! Alle disse følelsene som er så vanskelige og fullstendig malplasserte. Spesielt siden følelser og jeg ikke er særlig gode venner fra før. Det er mye lettere å gjøre seg kald og utilnærmelig. Og så kommer alle unnskyldningene, forsvaret. Hun ble selv misbrukt av sin far, fra hun var 7 til hun var 13. I tillegg til at vår felles mor er alkoholiker og gjorde barndommen vår til et h.... Jeg får ta fakta, jeg er minstejente i en søskenflokk på fem, attpåklatten. Det var min eldste søster som gjorde dette, hun er 13 år eldre enn meg. Jeg vet ikke hvor mange ganger det skjedde, jeg husker ikke så mye, bare glimt her og der. Imidlertid kommer det frem mer og mer, og jeg er livredd for hvor mye som vil komme frem til slutt.. Min mor var gift med en konemishandler og fikk mine fire søsken som perler på en snor. Dermed begynte hun å drikke. Når min yngste søster var 7 klarte hun å skille seg fra ham og ble kjent med min far. To år senere ble jeg født. Og min barndom var ikke det man kan kalle idyllisk, selv om alt virket på grensen til å være perfekt sett utenfra. Ingen måtte vite om hva som skjedde innenfor husets fire vegger, selv om mange visste allikevel. For hele familien og alle som jobbet med mamma visste at hun drakk. Men bare de slapp for å se henne ligge døddrukken på sofaen om kvelden eller måtte høre på hennes raseriutbrudd dagen-der-på så kunne de gå rundt med hvit samvittighet. Og snart flyttet jo mine eldre søsken hjemmefra, så var det bare meg, mamma og pappa igjen. Og pappa gikk alltid og la seg når hun begynte å drikke... Men det er allikevel ikke det verste. Det verste er alle de forferdelige minnene som nå begynner å komme tilbake, de jeg ikke lenger klarer å gjemme langt, langt vekk, eller late som at bare var en drøm. Den forferdelige drømmen hvor min kjære, snille storesøster gjør ting mot meg og lokker meg/ tvinger meg til å gjøre ting med henne. Og det gjør så vondt, det gjør meg fysisk dårlig.. Jeg begynner å sette sammen et puslespill.. et puslespill over livet mitt, et puslespill med brikker som ikke helt passer sammen, eller kanskje de gjør det bedre nå enn de gjorde det før? Kanskje jeg nå har fått svaret på hvorfor jeg hater meg selv, hater kroppen min, hvorfor jeg til tider bare har lyst å si takk og farvel, fordi jeg ikke ser lyspunkter eller grunner til å leve. Jeg vet ikke.. Jeg vet heller ikke om det vil hjelpe å få skrevet det ned her inne, men jeg håper det.. For det er ingen i min familie som vet om dette, heller ikke noen av mine venner. Jeg har klart å ta kontakt med SMI og har fått kontakt med en utrolig dame der som har hjulpet meg mye. Jeg har også klart å åpne meg (litt ihvertfall) for min lege, som er utrolig forståelsesfull, men det er tungt dette her..fryktelig tungt.. Jaja, det var ihvertfall min historie.. Så nå er det ingen hemmelighet lenger..Skrevet for 4 år siden #
-
Undercover
MedlemHei Mayalille! Nå er det ingen hemmelighet lenger! Du har klart å sette ord på det og ikke minst klart å sende det fra deg. Et veldig viktig skritt!
Synes det er en sterk historie du har, og jeg gjenkjenner så mye av det du forteller...selv om min historie er annerledes (er utsatt av min far), så blir det så mange kompliserte følelser når det skjer overgrep innen den aller nærmeste familie. Følelse av skam og forsøk på å forstå/unnskylde fordi man også er så utrolig glad i den som har gjort en vondt...og det hele er så ubegripelig, en orker ikke helt å ta det innover seg, men likevel vet man at at det vonde innhenter en igjen og igjen.... og ikke minst den enorme ensomheten og belastningen det er å bære på det helt aleine. Derfor er det så utrolig bra at du har klart å sette ord på det!! Og at du har kontakt med SMI og har begynt den, til til tider, tunge veien til å skape deg et bedre liv! Det var ikke din skyld det som skjedde! Du skal ikke bære på dette aleine lenger! Du gjør helt rett i å ta deg selv på alvor, sette ord på det som skjedde og hvor vondt du har det. Ta et skritt om gangen i ditt tempo...det er din prosess og ditt liv! Og det vil etterhvert bli lettere...og puslespillbitene vil komme bedre på plass. Lykke til!!!
Undercover Skrevet for 4 år siden # -
farmor47
MedlemHei Mayalille! Har ikkje så mykje å tilfylle mer enn undercover. Vil berre si at utifra egen erfaring, er det største skirittet tatt. Du har klart å begynne å skrive det ned og å sende det fra deg. Da er du på vei. Veien er lang og komplisert, men du er på vei mot målet. Stå på jente. Støtter deg!!Skrevet for 4 år siden # -
Zina
MedlemMayalille, søteste... Allerførst vil jeg få lov til å si at jeg beundrer deg. Jeg beundrer deg for beslutningen du har tatt om å ikke bære dette alene lenger; beundrer deg for motet du viser ved å blottlegge deg; for styrken som ligger i ordene dine - i handlingen dine. Du har bestemt deg for å fortelle en grusom hemmelighet; en hemmelighet som er så vanskelig å skrive om at du har sluttet flere ganger - det har gjort for vondt. Jeg kjenner meg så altfor godt igjen; den gode nyheten er at det blir lettere - du har forsert en av de største barriærene. Jeg sier ikke at det blir lett å jobbe seg gjennom, men det vil gradvis føles lettende. Noe av det viktigste i denne prosessen tror jeg er å alltid huske på å ha følelsene med seg - dette innebærer både å ikke ta skritt som man ikke er klar for, men aller viktigst: finne troen på sin egen evne til å mestre det. Det er noe i ordene dine som forteller meg at du er en kriger - du vil fremover i livet; du vil ha det godt og du ønsker å minimere skadevirkningene av disse forferdelige hendelsene som du gir oss glimt av i din sterke fortelling. Om det hjelper å grave i det vonde? Jeg velger ett entydig: Ja! Fordi det hjelper å vite at man ikke er alene. Fordi man kan lære seg å like sin egen kropp igjen. Fordi man skal leve seg gjennom livet - ikke bare eksistere... Gode tanker til deg .-) "Yesterday is but today's memory, tomorrow is today's dream." Out of suffering have emerged the strongest souls; the most massive characters are seared with scars. - Kahlil GibranSkrevet for 4 år siden # -
Takker for gode ord og tanker, Zina. Sender mange tilbake! Det gjør godt å vite at man ikke er alene, at andre har noen av de samme problemene man selv sliter med. Og som så mange andre kjemper jeg(prøver ihvertfall) for retten til å leve mitt liv, og nettopp som du sier, å leve det, ikke bare eksistere.. For selv om hun gjorde det mot meg da jeg var liten, så skal hun ikke få lov å ta fra meg hele resten av mitt liv! Og det gir et lysglimt å høre om alle her innpå som har klart å skaffe seg et "normalt" liv, med mann og barn, hvor man kan glede seg over å være i live, ikke bare være.. Jeg håper jeg også kan komme dit en gang! Stort
til alle dere her innpå som gir råd og lys i hverdagen!!Skrevet for 4 år siden #
Må si meg enig med "farmor47"; det største skrittet er tatt. Det å sette ord på opplevelsene er vanskelig, men det letter litt på skuldrene når det er gjort 
Svar
Du må være innlogget for å skrive.