Hei alle!
Jeg er lite aktiv her inne for tiden. Det beklager jeg, men jeg klarer rett og slett ikke å finne hverken ord eller bokstaver til å delta noe særlig i forumet.
Jeg har sagt hva jeg tror har skjedd meg til to venninner. Jeg har enda ikke fått snakket med venninne nr 2 og det er uroende for meg. Jeg vil så gjerne høre hva hun tenker og har og si. Men når hun har tiden så snakkes vi, da får jeg nok roet meg ned.
Jeg får fortsatt ikke noe hjelp for mitt, og jeg har sluttet å be om hjelp.
Behandler jeg har på Dps sa i sist samtale at det var hun som skulle ta denne delen siden jeg sluttet i den behandlingen jeg var i frem til i høst. Da var det nemlig behandler der som skulle ta det.
Jeg har ikke hørt noe fra behandler på Dps, og jeg orker ikke spørre og be. Jeg har en stolthet jeg også, og akkurat nå sier den meg at jeg har bedt og tryglet nok.
Det er to voksenpersonen som ikke er hverken helsepersonell eller familie som vet om dette. De har sagt at de vil hjelpe meg om jeg vil. Jeg har ikke snakket noe særlig mer med de, fordi jeg ikke vet hva jeg skal si.
De nevnte Modum Bad, jeg sa jeg ikke var så sikker på om det ville være rett siden jeg ikke vil at familien min skal vite noe. Og legges jeg inn der vil familien komme til å få vite hvor jeg er, så tett på hverandre er vi.
Jeg kjenner jeg er veldig redd for at de to venninnene som vet, skal det videre. Jeg stoler på de, men når det kommer til dette stoler jeg nok ikke helt på noen. Det er så lett å si det til bare en til og så har ballen begynt å rulle, og plutselig er det kommet ut og familien får vite det. Det er ikke noe jeg ønsker at andre skal vite om. Dette er ikke alle manns eie, det min innerste, største og mest private hemmelighet som jeg for en hver pris vil ha kontroll over hvem som deler med meg!
Jeg hadde noe kontakt med Smi via mail en stund. De ønsket at jeg skulle komme til en samtale hos de når jeg var klar. Egentlig vil jeg, men jeg er redd også.
Jeg liker dårlig å ta buss, men skal jeg dit må jeg busse, for jeg kan ikke be noen i familien kjøre meg, og de to venninnene som vet har ikke mulighet med tanke på jobb og barn, så de har jeg ikke spurt.
[/b]Det[b] dukker opp i hodet titt og ofte, men det er ikke så ekstremt som det var en periode. Jeg kan ofte tenke meg å dra dit hvor jeg er trygg, å legge meg inn når det står på som værst, men jeg føler heller ikke at det er noen trygg plass å være lenger. Jeg føler ikke at de forstår eller tør å ta i dette. Det er så taust. Alt er så taust.
