Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   wild-child
   Medlem

   Hei alle!
   Hvordan har dere det?

   Jeg har hatt krevende dager og uker, tungt som bare det å holde seg selv i live i all smerten. Men jeg har klart det til nå, da klarer jeg det gjennom dette også!

   Jeg har som nevnt tidligere ikke blitt hørt eller fått hjelp fra psykiatrien da jeg ba om det. Jeg følte jeg tryglet om hjelp, om at noen måtte orke å høre hva jeg hadde å si og fortelle. Men nei, det ble aldri tatt tak i, jeg måtte sitte med det selv.
   Hun som er min behandler ved Dps`et (distrikts psykiatrisk senter) jeg hører ti,l sa at siden jeg hadde sluttet i min behandling hos en annen terapeut var det nå hun jeg skulle snakke med meg om dette, ikke de i psykiatritjenesten eller andre. Dette sa hun for mange, mange uker siden, måneder har det blitt. Jeg har ikke hørt noe fra henne siden, og ærlig talt, hva forventer hun? At jeg har det greit i ventetiden? At jeg syns det er okei å ikke få noe informasjon om hvordan dette skal tas opp med henne? At jeg takler å stå i det alene uten å kunne snakke med noen om det i mellomtiden? Og til slutt, hvordan kan hun tro at jeg egentlig ønsker å snakke med henne som stoppet meg i å kunne snakke om det i utgangspunktet, skjønner hun ikke at det er snakk om å knekke tillit?
   Jeg stiller meg undrende til måten hun har tatt tak, eller ikke tatt tak i dette på!

   Men nå, nå er det annerledes.
   Jeg knakk sammen på en fest for litt siden, begynte å gråte og fortalte to venninner hvorfor. Hun ene har snakket litt med meg om det, hun andre har nok med seg selv foreløpig og praten vi burde hatt venter derfor litt.
   Enden på visa for festen var at venninnene mine ringte mine huseiere fordi de var redd for meg da jeg dro hjem alene. Huseierene tok meg i mot da jeg kom hjem, snakket med meg, pakket dyna over meg og satt på sengekanten min til jeg sovnet. TrYgGhEt!

   I dag har jeg og huseierkona hatt en lang prat om dette. Hos henne finnes ikke tabuer. Ingen ord er forbudte eller flaue, ingen temaer er for drøye å ta opp. Hun er åpen, så ærlig i sitt. Tenk å kunne ha sånne mennesker så nært. Jeg er heldig!
   Vi snakket om hvordan jeg føler jeg er blitt møtt i dette opp gjennom årene, om hvordan det føles at ingen orker å "ta i det" med meg og om hvordan jeg kan få den hjelpen jeg trenger for å leve greit, eller greiere med dette.
   Vi ble enige om at jeg skal prøve å sende en mail til Smi i morra der jeg ber om en samtale med de. Hun foreslo at hun kunne kjøre meg til og fra, vente på meg utenfor eller bli med inn. På den måten kommer jeg meg dit uten at andre får vite hvor jeg skal.

   En stor, varm kopp te, et stearinlys, en sovende hund og et menneske som har åpne ører og våkne øyer. Et menneske som orker meg, tåler å høre og ønsker å hjelpe meg.

   Jeg har en stor ro inne i meg.
   Jeg er vant til å leve med konstant angst og uro inne i meg og den indre smerten som tar plass i det meste, men nå er jeg nokså rolig. Hvorfor? Fordi jeg har fått snakket, fordi jeg har opplevd at det var rom og tid til meg og mitt. Og fordi jeg opplevde det at et annet menneske la til sides både tabuer og "regler" fra psykiatrien og gikk inn i rollen som medmenneske til det fulle. [i]Takknemlighet

   Nå gjenstår det bare å tørre å sende mail til Smi i morgen. Jeg vet liksom ikke riktig hvordan jeg skal ordlegge meg. Jeg har mailet med en fra senteret før, men nå er det liksom litt annerledes siden jeg ønsker å møte de, å sette i gang med å bearbeide, finne ut av og lære og leve med dette. Jeg er redd kjenner jeg. Dessuten er jeg så rolig i forhold til dette med mine opplevelser nå at jeg tenker at jeg kanskje ikke trenger hjelp likevel. Men det er kanskje mest fordi jeg har fått roen i kveld over å bli tatt på alvor og føler en stor lettelse på grunn av det. Kanskje?

   Og så kommer alle de spørsmålene som er der så mye:
   Er dette egentlig så alvorlig at jeg skal gå videre med det?
   Var det som skjedde egentlig i kategorien for overgrep?
   Hva om jeg dikter opp alt?
   Tenk om det jeg tror og føler ikke er sant?
   Hva om jeg har funnet opp bildene i sinnet mitt?
   Jeg tror ikke alltid på det selv, hvordan skal andre kunne tro da?
   Er jeg en klagete drittsekk som bare skal ha oppmerksomhet?
   Siden ingen ville høre på meg, kanskje er det ikke noe å høre på?

   Jeg tenker på menneskene her inne titt og ofte selv om jeg ikke skriver så mye, vit det

   Skrevet for 1 år siden #
2. 

   peanoett
   Medlem

   DET er det beste jeg har hørt i hele dag! Fantastisk at det finnes sånne mennesker! Og så godt å få føle seg trygg en stund

   Og du tør å sende e-post til Smi nå. Hvordan du sier det er ikke viktig, det er viktigere AT du sier det. Og du har sikkert hørt dette før, og tenkt det før, men jeg sier det likevel:
   Det ER alvorlig nok.
   Det ER sant.
   Du har IKKE diktet det opp.
   De kommer til å TRO deg.
   Du er IKKE klagete, og i hvertfall IKKE en drittsekk!
   Din historie er viktig, og ordene dine verdt å ta på alvor. Derfor kommer du til å bli hørt.

   Du har alt å vinne på dette, husk det! Jeg skjønner godt at du er redd, og jeg skal tenke på deg i morgen. Masse lykke til

   Skrevet for 1 år siden #
3. 

   Janne-Helen
   Medlem

   Så bra å høre at du har blitt hørt og sett SÅ viktig i denne prossessen <3

   Alt det som Peanott sier er jeg enig i <3

   Også SÅ bra at du skal ta kontakt med SMI også endelig få komme dit å snakke emd noen <3 Lykke til også håper jeg at du får snakke med noen du kan få tillit til og muligheten til å dra til SMI så ofte du kan <3

   Klem fra, Janne Helen <3

   Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag

   Skrevet for 1 år siden #
4. 

   wild-child
   Medlem

   Tusen takk for svar, Peanott og Janne-Helen! Det var oppmuntrende ord å få med seg på morgenen

   Jeg sendte mail, en ganske lang mail der jeg forklarte litt om hvordan ting var nå, og til slutt spurte jeg om det var tid og plass til at jeg kunne komme til senteret for en samtale. Jeg hadde vondt i magen da jeg sendte den, men så føltes det også som om jeg tok et steg i en mer riktig retning.
   Jeg sendte sms til huseierkona og sa at mailen nå var sendt avgårde, det syns hun var bra jobbet

   Jeg ser hva du skriver Peanott, og jeg ser at du er enig i det Janne-Helen, likevel klarer jeg liksom ikke å se at dette er noe som gjelder meg, at det jeg sitter med og har opplevd er alvorlig nok. Jeg føler at mitt er så mye mildere enn andres, og at det egentlig ikke er noe å bry seg om, i alle fall ikke søke hjelp for.
   Jeg har skrevet det før, at mitt gjelder to barn. Ingen voksen overgriper som lurte meg til hverken det ene eller andre eller misbrukte min barnlige tillit. Det var to barn som gjorde noe flere ganger over lang tid som ble veldig galt i ettertid for det andre barnet, meg. Og hvordan kan jeg på noen som helst måte skulle skrive at det var gjort i den hensikt at han ville gjøre meg vondt? Jeg syns jeg er grusom som i det hele tatt har tatt dette opp med noen utenfra, som har satt han i et sånt lys.
   Jeg er ikke sint på han, jeg har ikke vonde følelser ift. han, jeg skylder ikke på han. Jeg bryr meg fortsatt om han og har de gode jeg-er-glad-i-deg følelsene for han, på et vennskapelig vis. Jeg føler ikke at det er riktig å skulle plassere noen skyld hos han, og jeg klarer på ingen måte å tenke stygt eller hatsk om han.
   Jeg er på en måte glad at jeg føler og tenker som jeg gjør om han, da slipper jeg å forholde meg til sinne og bitterhet i tillegg til alt annet. Bare så det er sagt, det finnes ingen kontakt overhodet oss i mellom lenger, det er også ganske uproblematisk.

   Jeg er spent på om jeg får svar, og spent på hvordan utfallet blir.

   "Hva har skjedd med deg tro" sa mamma`n min en gang jeg var i dårlig form. Jeg spurte og hun sa i hvilken retning hun tenkte. "Du har jo alle symptomer" sa hun så. En del av meg ville gråte og si hvordan jeg hadde det, den andre delen trakk bare på skuldrene og sa at jeg ikke visste, uten en mine og uten en tåre.
   Jeg har ikke sagt noe til familien enda, jeg vil rett og slett ikke at de skal vite. Jeg føler det vil bli for sårbart om jeg skulle fortalt de noe om mitt.

   Det er en god morgen for meg. Kroppen er rolig, hjertet er rolig. Angsten tok ikke tak i meg så fort jeg sto opp. Lei-meg følelsen og den altoppslukende fortvilelsen er heller ikke her. Det er uvant, jeg har langt flere vonde dager/timer enn gode dager/timer.
   Jeg har en rolig hund i hus som skal være her noen dager. Han tusler stille og fornøyd rundt. Snart er det på med klær for dagen og ut i snøværet for å lufte både meg og hunden, det blir godt
   Det er rart, siden jeg snakket med huseierkona om mitt har det vært så mye roligere inne i meg. Den kvelden vi snakket spurte hun meg da jeg skulle hjem om hvordan jeg hadde det nå, om jeg var veldig urolig og den slags. Jeg svarte som sant var at jeg var helt rolig inne i meg, roligere enn på lenge. Resten av kvelden alene var jeg også det, en slags fred på innsiden som pleier å være i en desperat krig om å tilintetgjøre smerten.

   Jeg håper resten av dagen også blir så god som den startet

   Er det bra med dere?

   Skrevet for 1 år siden #
5. 

   peanoett
   Medlem

   Jeg synes du skal være veldig stolt av deg selv som har sendt den e-posten! Kjempebra! Og veldig godt å høre at det går an å få gode dager også Har ikke så mange av dem for tiden selv, men hver gang jeg kjenner at jeg har gode stunder, så prøver jeg å kjenne skikkelig etter. For da kan jeg, når ting går dårlig igjen, huske at jeg faktisk kan ha det bedre. Og hvis jeg noen gang har vært glad og hatt det godt, så er det faktisk mulig at jeg kan få det til igjen!

   Kan jeg få lov til å spørre deg om noe? Du sier at du ikke har noen vonde følelser for den andre personen som var involvert i dette. Det er en ærlig sak. Men! Hvis dere var to barn, som begge gjorde noe som ikke var bra, hvorfor er det bare en av dere som skal ha skylden for det? Hvis du ikke er sint på ham, hvorfor skal du da være så sint på deg selv? Hvorfor skal du straffe deg selv for noe som du ikke kunne ha oversikt over og forstå da du var liten? Du vil ikke anklage ham for noe; hvorfor er det da greit at du anklager deg selv? Du fordeler ikke ansvaret akkurat, men har tatt alt ansvaret og skylden selv. Det er ikke rettferdig.

   Hvis du har vondt på grunn av dette, så synes jeg du skylder deg selv å ta det på alvor. For uansett hva andre har opplevd, så er ikke det noen grunn til at DU ikke skal ta vare på deg selv. Det går ikke an å måle smerte eller konsekvenser av overgrep. Hvis vi alle skal gå rundt og tenke at vi ikke kan ha det vondt fordi det finnes andre som har det verre, så får ingen av oss gjort noe som helst med det som ligger der og gjør livene våre vanskelige.

   En overgriper får kanskje noen år i fengsel, hvis vedkommende i det hele tatt får straff (og spør du meg er strafferammene skandaløst lave!). Så er de ferdig sonet. De har, ifølge domstol og lov, gjort opp for seg. Hvor mange år har du straffet deg selv for noe du ikke engang har noen skyld i? Sannsynligvis mye lenger og mye mer enn en gjennomsnittlig fengselsstraff for en overgriper. Spør du meg, så er det ikke særlig rettferdig overfor deg. Du fortjener å komme deg ut av det nå.

   Men vit at jeg skjønner så godt hvordan du har det. Jeg tenker akkurat det samme. Jeg var der, jeg burde ikke vært der, jeg burde ha unngått det, det er ikke alvorlig nok, ingen kommer til å tro meg, og så videre... Angsten og depresjonen er der likevel, og minner meg på at det har hatt konsekvenser for meg. Selv om andre har opplevd verre.

   Nå skriver jeg mye og rotete, men det er litt sånn det er oppe i hodet mitt om dagen. Håper det ga noen mening for deg i det hele tatt. Hvis ikke så får du bare overse det Jeg er uansett veldig glad på dine vegne, og jeg synes du er sterk og tøff som tar tak i dette. Og jeg unner deg virkelig de gode, rolige dagene, og jeg håper du får mange av dem framover

   Skrevet for 1 år siden #
6. 

   wild-child
   Medlem

   Peanoett, du skriver reflektert og klokt. Du setter tankene mine i gang og jeg blir sittende på andre siden av skjermen med det undrende utrykket. For her er det spørsmål jeg ikke har tenkt på før.
   Straff. Jeg kjenner oppriktig talt ikke noen vonde følelser ift. han. De finnes ikke og jeg kan heller lete de frem, det ønsker jeg heller ikke å gjøre. Men ift. meg selv er det en hel rekke vonde følelser, og ja, jeg har nok straffet meg selv hardt gjennom mange, mange år. Jeg har kuttet og kutte i egen hud, sultet meg, brent meg, gjort meg selv stum så jeg ikke får meddelt noe til noen. Jeg har vært dømmende og streng mot og med meg selv, men jeg har aldri riktig klart å skjønner hvorfor. Det gjør jeg enda ikke, ikke helt. Det eneste jeg tenker er at det er mange faktorer som spiller inn på det endelige, nåværende resultatet, meg`et. Jeg har opplevd mye vondt, kanskje var det lettere å angripe meg selv enn de andre? Kanskje hadde jeg ikke ordene og skrev de i blod i stedet? Kanskje er jeg født slik, at jeg er dømmende og streng med meg selv og dermed havner i straffereaksjoner gang på gang? Kanskje har jeg ingen anelse.

   Nei, jeg fordeler kanskje ikke ansvaret. Jeg tror ikke jeg har noen snøring på hvor ansvaret skal fordeles heller, jeg er for forvirret, tror jeg. Men bare det at du nevner det gjør jo at jeg setter et spørsmåltegn ved det hele!

   Du skriver at jeg har grunn til å ta meg selv på alvor siden dette er vondt for meg. Jeg er av den oppfatning at enhver følelse er ekte for den som opplevder følelsen. Det er da jeg undrer meg over hvorfor jeg skal gi faen i mine egne følelser, ikke ta de på alvor, eller ikke tenke at de er der for en grunn. Jeg skjønner med fornuften, men ikke med følelsene. Det er som oftest en stor krig de i mellom. Fornuft og følelser henger ikke sammen. Men jeg kjenner jo disse følelsene, jeg tenker disse tankene, hvorfor skal det hele bare være småtterier som man slenger til sides da? Jeg ville ikke gjort det mot andre. Igjen, fornuft og følelser. Forferdelig vanskelig å samkjøre!

   Du skirver i alle fall ikke rotete Du skriver ryddig og reflektert, og den slags refleksjoner trenger nok jeg nå. Så, takk for ordene dine!

   Jeg skulle ønske jeg kunne snakket med venninnene mine snart, at de ville hatt tid og ork til å ta en time med litt snakk om dette. Slik at jeg kunne fått vekk den store, rosa elefanten som følger ved siden av meg, som alle ser men som ingen snakker om. Jeg har jo sagt litt til de, og så er resten usagt. Jeg vil ikke fortelle de så mye, men litt, bare for å få renset lufta rundt oss og slik at jeg kan finne tilbake til det å kunne oppføre meg normalt med de. Jeg vet dette er vanskelig for mange å snakke om, men det er vanskelig for meg også! Jeg vet de sliter med sitt på dette tidspunktet, men jeg har alltid tid til deres ting og tanker selv om jeg har det vondt selv. Jeg skulle nok ønske at de viet det tid, at de turte å ta det opp, at de turte å undre seg med meg og kunne gi meg de gode klemmene som vi gir hverandre når noe er vanskelig. Jeg skulle ønske dette ikke var sånt man ikke orker å ta i....

   Skrevet for 1 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.