Hei alle!
Hvordan har dere det?
Jeg har hatt krevende dager og uker, tungt som bare det å holde seg selv i live i all smerten. Men jeg har klart det til nå, da klarer jeg det gjennom dette også!
Jeg har som nevnt tidligere ikke blitt hørt eller fått hjelp fra psykiatrien da jeg ba om det. Jeg følte jeg tryglet om hjelp, om at noen måtte orke å høre hva jeg hadde å si og fortelle. Men nei, det ble aldri tatt tak i, jeg måtte sitte med det selv.
Hun som er min behandler ved Dps`et (distrikts psykiatrisk senter) jeg hører ti,l sa at siden jeg hadde sluttet i min behandling hos en annen terapeut var det nå hun jeg skulle snakke med meg om dette, ikke de i psykiatritjenesten eller andre. Dette sa hun for mange, mange uker siden, måneder har det blitt. Jeg har ikke hørt noe fra henne siden, og ærlig talt, hva forventer hun? At jeg har det greit i ventetiden? At jeg syns det er okei å ikke få noe informasjon om hvordan dette skal tas opp med henne? At jeg takler å stå i det alene uten å kunne snakke med noen om det i mellomtiden? Og til slutt, hvordan kan hun tro at jeg egentlig ønsker å snakke med henne som stoppet meg i å kunne snakke om det i utgangspunktet, skjønner hun ikke at det er snakk om å knekke tillit?
Jeg stiller meg undrende til måten hun har tatt tak, eller ikke tatt tak i dette på!
Men nå, nå er det annerledes.
Jeg knakk sammen på en fest for litt siden, begynte å gråte og fortalte to venninner hvorfor. Hun ene har snakket litt med meg om det, hun andre har nok med seg selv foreløpig og praten vi burde hatt venter derfor litt.
Enden på visa for festen var at venninnene mine ringte mine huseiere fordi de var redd for meg da jeg dro hjem alene. Huseierene tok meg i mot da jeg kom hjem, snakket med meg, pakket dyna over meg og satt på sengekanten min til jeg sovnet. TrYgGhEt!
I dag har jeg og huseierkona hatt en lang prat om dette. Hos henne finnes ikke tabuer. Ingen ord er forbudte eller flaue, ingen temaer er for drøye å ta opp. Hun er åpen, så ærlig i sitt. Tenk å kunne ha sånne mennesker så nært. Jeg er heldig!
Vi snakket om hvordan jeg føler jeg er blitt møtt i dette opp gjennom årene, om hvordan det føles at ingen orker å "ta i det" med meg og om hvordan jeg kan få den hjelpen jeg trenger for å leve greit, eller greiere med dette.
Vi ble enige om at jeg skal prøve å sende en mail til Smi i morra der jeg ber om en samtale med de. Hun foreslo at hun kunne kjøre meg til og fra, vente på meg utenfor eller bli med inn. På den måten kommer jeg meg dit uten at andre får vite hvor jeg skal.
En stor, varm kopp te, et stearinlys, en sovende hund og et menneske som har åpne ører og våkne øyer. Et menneske som orker meg, tåler å høre og ønsker å hjelpe meg.
Jeg har en stor ro inne i meg.
Jeg er vant til å leve med konstant angst og uro inne i meg og den indre smerten som tar plass i det meste, men nå er jeg nokså rolig. Hvorfor? Fordi jeg har fått snakket, fordi jeg har opplevd at det var rom og tid til meg og mitt. Og fordi jeg opplevde det at et annet menneske la til sides både tabuer og "regler" fra psykiatrien og gikk inn i rollen som medmenneske til det fulle. [i]Takknemlighet
Nå gjenstår det bare å tørre å sende mail til Smi i morgen. Jeg vet liksom ikke riktig hvordan jeg skal ordlegge meg. Jeg har mailet med en fra senteret før, men nå er det liksom litt annerledes siden jeg ønsker å møte de, å sette i gang med å bearbeide, finne ut av og lære og leve med dette. Jeg er redd kjenner jeg. Dessuten er jeg så rolig i forhold til dette med mine opplevelser nå at jeg tenker at jeg kanskje ikke trenger hjelp likevel. Men det er kanskje mest fordi jeg har fått roen i kveld over å bli tatt på alvor og føler en stor lettelse på grunn av det. Kanskje?
Og så kommer alle de spørsmålene som er der så mye:
Er dette egentlig så alvorlig at jeg skal gå videre med det?
Var det som skjedde egentlig i kategorien for overgrep?
Hva om jeg dikter opp alt?
Tenk om det jeg tror og føler ikke er sant?
Hva om jeg har funnet opp bildene i sinnet mitt?
Jeg tror ikke alltid på det selv, hvordan skal andre kunne tro da?
Er jeg en klagete drittsekk som bare skal ha oppmerksomhet?
Siden ingen ville høre på meg, kanskje er det ikke noe å høre på?
Jeg tenker på menneskene her inne titt og ofte selv om jeg ikke skriver så mye, vit det