Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   ni
   Medlem

   Ja, så venter jeg mitt første barn. Er det noen av dere som har noen erfaringer fra graviditeten og det å få barn som dere vil dele her inne? Jeg nyter nok ikke denne graviditeten så mye som jeg kunne gjort tror jeg. På en måte føler jeg at jeg mister kontrollen over kroppen min igjen, at den ikke bare er min. Og jeg tenker så mange ting, på at jeg må holde faren min unna barnet mitt og at de aldri, aldri skal ha noe med hverandre å gjøre, og at det krever at jeg må være så overmenneskelig sterk. Og selv om jeg har en helt fantastisk samboer som er så tvers igjennom god kan jeg plutselig tenke: hva om han er som faren min, hva om alle menn er som ham? Det er den verste tanken, helt forferderlig. Vel... Jeg gleder meg også. Til å bli kjent med ungen min! Til å gjøre alt godt for den, ting som mine egne foreldre kanskje forsømte.

   Skrevet for 3 år siden #
2. 

   pia
   Medlem

   Hei Ni Jeg kjenner meg igjen så utrolig godt. Jeg ble mor da var 20 år, til en nydelig sønn. Svangerskapet mitt var tøft og vondt. Tanken på å få ett barn var ikke tøft, men det var alle forandringene som skjedde med kroppen min. Og alle humørsvingningene som jeg fikk i tillegg til alle andre vonde tanker som jeg hadde fra før. Det skal også sies at jeg og barnefaren ikke hadde det bra også, men nå i ettertid, 6 år sener så har jeg klart å skille de tingene. Jeg klarte ikke å ha sex da jeg gikk gravid... bare tanken på nærhet gjorde meg sint. Jeg dyttet alle unna meg, ville beskytte meg selv på en måte. Da det nærmet seg fødsel var jeg helt ødelagt. Jeg hatet tanken på at jeg måtte vise kropp, ligge med bena høyt oppe og bli undersøkt av leger og jordmødre. Det gikk så langt at jeg utviklet en voldsom fødselsangst og begynte til samtale hos jordmor pgs av dette. Der fikk jeg skrive et ønskebrev om hvordan jeg ville fødselen skulle være. Og på bakgrunn av min barndom fikk jeg veldig bra oppfølging da den store dagen kom. Jeg husker jeg ikke taklet det så bra, alle følelser som blusset opp igjen da. Men hadde jeg ikke gått til samtale og fått så mye støtte som jeg gjorde, så hadde opplevelsen min blitt ille. Jeg råder deg til å ta kontakt med jordmor tjenesten der du bor, eventuelt at fastlegen din kan hjelpe deg. For oss som er utsatt for slike ting, kan det å vente barn sette igang en del som ikke oppleves så bra. Klem fra pia

   Skrevet for 3 år siden #
3. 

   Synnemor
   Medlem

   Hei. Jeg har erfaring fra flere svangerskap som gikk ganske ok. Jeg klarte riktignok ikke å føle den store gleden gjennom svangerskapene, men fødslene og opplevelsene rundt dem gikk bedre enn forventet. Heldigvis ser barna mine ut til å ha blitt veltilpasset og at de ikke har tatt skade av alle nedturene mine og problemene mine som følge av det seksuelle misbruket. Nå venter jeg mitt siste barn, og det som er annerledes nå er at jeg har turt å være åpen om det som har skjedd meg. Nå er jeg midt i den vanskelige bearbeidelsesprosessen. Det føles vondere enn i de svangerskapene da jeg fortrengte det, men likevel føles det bedre. Nå føler jeg at jeg virkelig lever, og at jeg er mer ekte og hel. Jeg tror det er viktig at man forsøker å være åpen om de seksuelle overgrepene overfor svangerskaps- og fødselshjelperne, om man klarer det. Man trenger ikke å brette ut i det vide og brede, men de kan vite at den gravide er seksuelt misbrukt. Gynekologiske undersøkelser og andre situasjoner som kan føles ydmykende kan da bli litt mindre ydmykende ved at hjelperen gir den gravide mulighet til å styre det litt selv. Jeg har i alle fall blitt flink til å be dem vente med å kjenne på livmor og alt det andre de må gjøre, til jeg sier fra at det er greit. Selv om det ikke er en god opplevelse, så føler man i alle fall da at man selv bestemmer når de skal ta på kroppen eller foreta undersøkelser innvendig. Selv har jeg også bestemt at jeg ikke vil veie meg hos lege eller jordmor. Fordi jeg har spiseforstyrrelser har dette føltes ydmykende for meg før. Under selve fødselsopplevelsen er jo det vonde å føle at man mister kontrollen over kroppen, igjen, som den gangen for så lenge siden. Men selv prøver jeg å tenke at det ikke er en person som tar kontrollen over kroppen denne gangen, men naturen. Naturen går sin gang og hjelper deg å føde. Og det er du og naturen som gjør det sammen. Jeg har gode erfaringer med å tenke slik, og å konsentrere meg om pust og det å prøve å ta kontroll slik at det er jeg som presser barnet ut, og ikke kroppen min alene. Ved neste fødsel nå aner jeg likevel ikke hvordan det vil bli. Jeg har i alle fall oppskriften klar, og håper at den funker greit denne gangen også. Ønsker deg lykke til med svangerskap og fødsel, Ni!

   Skrevet for 3 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.