I går.Jeg vet ikke hvordan jeg kom til å tenke på det,hadde tenkt noe og assosierte litt rundt det,så husket jeg en god følelse.Jeg var liten,jeg satt i en badestamp,slik stor sinkbalje,på hytta,det var sommer.Husker at mor vasket meg på ryggen.Hun hadde en myk klut og gode rolige bevegelser.Kjente på det,så tenkte jeg:hva med forsiden?Prøvde iherdig,men kjente at allt fløt ut i hodet,forsvant til siden,helt umulig å gripe og følte i brøkdelen av et sekund:angst.Mor gjorde nok ingenting unormalt,men jeg hadde/har ingen fremside.Fortalte B.om det i dag.Er det den samme følelsen når du skal vaske deg? "Ja" du blir borte har du sakt? "Mm" Hvordan forhold har du til kroppen? "Har ingen front"(ingen armer,ingen ben heller)
Våger ikke si mer.Taus som en østers.Tomrommet fyller meg helt.
I går,i dag
(17 innlegg) (5 deltakere)-
Litol
MedlemSkrevet for 1 år siden # -
Synnemor
MedlemPsyken din har hvisket ut fronten. Det har vært så vanskelig det som skjedde at det er bedre å ikke ha noen front. Jeg har også hatt slike rare følelser. Bare hodet som "er der" liksom. Eller at skrittet mitt har vært rart, det nærmeste jeg kan beskrive det er at underlivet mitt er som en svær flyplass. Flatt, svært, uoversiktelig og uendelig. Så stort at jeg ikke har kontroll og oversikt. Det er sånne rare tanker og følelser som fyller oss når det som virkelig har skjedd er for vanskelig å forholde seg til.
Det er rart og vanskelig ja, men helt normalt for oss. Håper hodet ditt kan fylles med noen andre og bedre tanker også i dag. Legg deg i gresset, plukk noen blomster, se på himmelen og kjenn om du klarer å få noen gode tanker.
<3
Skrevet for 1 år siden # -
Jeg har også problemer med dette her, Litol.. Tror jeg har skrevet noen innlegg om det før også, dette med å føle sin egen kropp, merke at den er der. Vite det med fornuften kontra det å kjenne den følelsesmessig.
Hun på SMI hadde spurt meg mange ganger om dette her, om jeg kunne kjenne kroppen min, eller om jeg var "spaltet." Jeg benektet det hver gang, så ille var det da ikke!!
Men.. Jeg husker en gang, hvor jeg gikk ute. Det var vår og ganske varmt, så jeg hadde bare en tynn genser på meg. Dette var i Danmark og der blåser det mye, som dere sikkert vet. Så vinden kom bakfra, noe som ikke brydde meg. Men så plutselig kjente jeg en kald vind blåse opp under genseren min, opp på ryggen.. Det var så skremmende og vanvittig vondt. Jeg begynte å gråte og måtte sette meg ned, bena bar meg ikke. Plutselig kjente jeg ryggen min!!! Da skjønte jeg at jeg ikke hadde gjort det før!!
En annen episode, jeg var innlagt. Dette stedet var veldig fint, personalet var trygt og møtte meg på en fin måte. De kunne også endel om problematikken. Så min kontaktsykepleier ba meg om å legge meg i sengen og få en kuledyne over meg. En dyne med fyll av sånne små luftballer, sånne som finnes i ballbasseng vet du? bare i miniatyr. Jeg gjorde som hun sa, for jeg var trygg på henne. Så hun la dynen over meg. Jeg kjente ingen ting.. Jo, jeg kjente den over skuldrene, armene og over bena, nedenfor kværne. Men resten av kroppen var helt borte. Jeg sa det til henne, så hun spurte meg om hun kunne få trykke på dynen, om jeg kunne kjenne den da, jeg sa ja, men det hjalp ikke. Jeg kjente ingen verdens ting. Til slutt ble det hele for mye og overveldende, så vi avsluttet, men da visste jeg ihvertfall..
Nå har jeg kommet litt lenger, kroppen er ikke alltid like avslått, men jeg kan ikke kontrollere det selv, den slår seg av og på som den selv vil. Og noen ganger er det helt fryketelig ekkelt og fryktelig vondt å kjenne at man har en kropp... Mange ganger kan jeg legge hånden på låret, jeg merker det ikke, mens andre ganger når jeg gjør det da blir jeg kvalm og uvel, hater kroppen intens og det hele er blæææ..
Men på et vis er det fremskritt å faktisk kunne føle den. Og det tror jeg du også vil kunne, etterhvert, når du er klar for det. Jeg tror det er en grunn for at du ikke klarer å føle den og når du har jobbet med historien din en del, da vil dette komme..
Og jeg tror også det er mulig å jobbe seg bort ifra den følelsen man kan få når man begynner å kjenne kroppen, at alt er ekkelt, kvalmende, skitten og stygt. Som det jeg fortalte om, når jeg prøvde ut berøring med kontakten min ved SMI. Da var det ikke ubehagelig, ikke vondt og ekkelt, (det var ikke godt heller, jeg var litt tom) men jeg følte berøringen!! Fremskritt!!
Skrevet for 1 år siden # -
Litol
MedlemTakk til begge for svar.Nifst dette,hvordan hjernen fungerer,alle disse reaksjonene selvom man jo vet man har en hel kropp.Må jo være interessant å være "psykeforsker" eller hjerneforsker.Sier bare Mm,jeg.
*Kan jo nevne i samme slengen en annen av mine "greier" Jeg har nemmelig ikke luktesans,dvs av og til har jeg det,jeg kan noen ganger lukte mat jeg skjærer opp.I fjor sommer luktet jeg syrinen utenfor inngangsdøra for 1.gang i mitt liv,da jeg gikk forbi litt senere luktet jeg den IKKE(selvom jeg stakk nesa helt oppi blomstene).For mange herrans år siden luktet jeg typen min:helt enormt sterkt!Jeg fikk helt "hetta"ble satt ut og vips var det borte som om en bryter ble slått av.Husker det veldig godt,ble skremt og det undrer meg,hvilke prosesser er det mon tro?(har jo mine "hemmelige" teorier om dette...)
Lukter aldri våt jord,vår,snø,regn nyslått gress,roser,:ingen godlukter:ikke hestemøkk,gjødsel,råtten tang,bederva mat..vonde lukter,kansje snev av og til,ikke brann eller gasser(kan jo være farlig!)Skrevet for 1 år siden # -
carmen
MedlemKroppen kobles ut av og til, jeg har det sånn med benet mitt og tærne, blir borte for meg. Er det dette som kalles dissosiasjon eller avspaltning? Det må jo være forsvaret som trår til, kobler vekk det som minner om et eller annet. Kroppen glemmer ikke, dette er noe jeg tror mer og mer på.
Skrevet for 1 år siden # -
Dissosiasjon og avspalting er egentlig det samme. Det handler om at hodet kobler ut kroppen og deler opp minnet i biter. at man i situasjoner man ikke takler kan "rømme" og at det som skjer med kroppen ikke lagres på samme måte som "normalt."
Så det med foten din er nok helt sikkert det her, Carmen!
Det samme gjelder jo det Litol snakker om, dette med luktesansen, som jeg forøvrig også kan gjenkjenne tildels. Du skremte meg litt her, Litol med det du skrev. Hadde ikke tenkt at min merkelige luktesans, som av og til virker (og at jeg kanskje lukter rare lukter, også dem som ikke engang finnes) mens andre vanlige og normale lukter, i dagligdagen ikke er der. Men hos meg er det ikke sånn hele tiden, bare innimellom.
Skrevet for 1 år siden # -
som jeg skrev over, så har jeg jo merket at jeg blir mer hel etterhvert. For 3 år siden var alt borte, det ser jeg jo nå. Men nå er det der innimellom. Problemet mitt er mest de følelsene jeg får i forhold til kroppen når den slår seg på.. ekkelt, ekkelt, ekkelt!!! hater å ha en kropp!
masse merkelige biter her og, masse bilder og minner, men ikke noe særlig sammenheng i dem. Aner ikke i hvilken rekkefølge eller hva som skjedde hvor tid..
Skrevet for 1 år siden # -
Litol
MedlemPrøver å reflektere litt rundt alt dette,tenker på dere,på meg,ikke mulig,smetter fort unna.B.sa jeg skulle legge merke til...så ble jeg døv,hørte ikke et ord,bare at han fortsatte å lage lyd.Denne gangen sa han:du er virkelig sta.Endelig en riktig observasjon!Sta som et esel.Våger jeg,våger jeg virkelig dette?Joda,humor og stahet får mobiliseres.Og samarbeid,klarer det ikke uten ham.Om jeg skal vente til jeg blir trygg,får tillit,kan stole på ham,må jeg vente i evigheter,nytter ikke,får ta det uansett.Hva som er tilrådelig aner jeg ikke,får følge min anelse om rett valg.
Og Mayalille,unnskyld at jeg vekket nye tanker hos deg:faren ved å skrive her inne er jo nettopp det at nye vinklinger får en til å oppdage ubevisste reaksjoner hos en selv,men du tåler det,gjør du ikke?Litolklem.Skrevet for 1 år siden #
Svar »
Du må være innlogget for å skrive.