Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Janne-Helen
   Medlem

   Hode doktoren sa noe fornuftig i går. Hvordan skal jeg hjelpe deg da? Kansje les det brevet jeg skrev om de som står utenfor å vite kansje? Spørr ikke så mange spørsmål til å bli klok av... Kansje dere er redde for hva jeg skal si... men hallo, jeg trenger det for å hjelpe denne dritten UT av meg, det er jo PÅTRENGT utenfra, vil IKKE HA DET DER! ARRRGGGG!!!! Har ikke bedt om hjelp hvisst jeg ikke trengte det... ... Skulle kansje ha sagt der direkte til ho, men så er det ikke alt som vil komme UT av meg heller på rette tidspunktet kansje så jeg går i en runddans med meg selv også...

   Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag

   Skrevet for 1 år siden #
2. 

   lykke
   Medlem

   Høre du er frustert....har hørt akurat de ordene jeg også.og kjenner meg godt igjen i runddansen.for meg har probleme vært å klare å forandre følelsene...for fornuften har jeg.men uanset hvor mange timer jeg har snakket med terapauter så har jeg aldri klart å forandre følelsene mine.såååå frustrert.klarte selv å finne frem til en behandlig som kalles EMDR.det har vært kraftfullt,overaskende og smertefult.men for en efekt.kanskje du har hørt om denne behandlingen???kan jo være verd å lese om.....klem

   Skrevet for 1 år siden #
3. 

   Mayalille
   Medlem

   Har også hørt mye bra om EMDR, er det jeg selv har som mål, å få den terapien etterhvert, tror på det å klare å forandre følelsene. For følelsene står ofte i veien for fornuften.

   Det er ikke så lett å vite hva man trenger.. Heller ikke så lett å si det, selv om man vet det. Sliter ofte med det der.. Tror bare man må snakke, snakke, snakke. og våge å kjenne på følelsene, alle følelsene, tørre å være sårbar.. Og så jobbe med å forandre tankegangen, forandre på følelsene knyttet opp mot det vonde. Jeg snakker IKKE om å tilgi nå, heller ikke å godta, men å akseptere og forsone seg med at det og det har skjedd.

   Men det er bare mine tanker.. Håper du klarer å formidle til psykologen hva du trenger, Janne- Helen.

   vvidere@gmail.com

   Skrevet for 1 år siden #
4. 

   pernille
   Medlem

   Ja hvordan skal de hjelpe oss....med å være sterk nok til å tåle å høre på oss....

   Taushet er overgriperens beste venn....

   Skrevet for 1 år siden #
5. 

   lykke
   Medlem

   Ja Pernillemor...hvordan skal de hjelpe oss????Har møtt mange forskjellige terapauter de siste 10 -12 årene.noen flinke,noen latterlige(he he...herreegud må bare le av noen)og noen sprøe.den aller beste jeg har møtt er den minst profisjonelle av dem alle.hun som gråt med meg,fik meg til å skjønne at jeg ikke burde bagatelisere overgrepene,og hun blir rørt etter at vi sammen har jobbet intenst for å nå mål...og gjør det.det at hun noen ganger viser følelser har gjort at jeg tror på at min historie er viktig,er verd å oppta ventelistene,og verd å gråte for.noen terapauter er ufordragelige...noen er bare medmennesker også.men synes ingen skal gå fra en time og føle at det de vil fortelle ikke kan sies eller høres....

   Skrevet for 1 år siden #
6. 

   Janne-Helen
   Medlem

   Takk for alle svar

   Har prøvd EMDR ett par ganger, men som alltids så flykter jeg... Det merker hode doktoren min også jeg selv gjør det... For det gjør så vondt at jeg nesten ikke klarer puste, da må e bare gå bort fra det igjen. Men jeg vet jeg må, også prøver hun å hjelpe meg. Kanjse dette er den prossessen jeg må igjenom legge merke til alt som jeg flykter fra og hvorfor og hvordan etc... Hjelp til selvhjelp. Har bare gjort dette i forhold til den første gangen eksen la seg oppå meg om natten, på samme måte som overgriper pleide gjøre... Det var sykt å måtte gå igjennom det! Det er ikke eksen som er største problemet, det er den syke tankeløse utenkende "broren" min som har lært meg at det er normalt at menn er sånn!

   Har også møtte ett par forskjellige terapeuter opp gjennom årene... En skulle ikke vært det, en annen var bare opptatt å komme videre i livet, ikke bearbeide og den jeg har nå, er jeg litt usikker på, men det er jeg på alt å alle likevel så...

   Får prøve bygge opp igjen alt det som ligger i knas... Er som den ildkulen som fortsatt svirrrer i luften enda etter bomben falt og det er ett krater, den vil liksom ikke bare bli til aske, den svirrer som ild der i luften... Den gjør meg så sliten...

   Skrevet for 1 år siden #
7. 

   Liiz
   Medlem

   Har prøvd endel forskjellige psykologer oppgjennom.. er veldig stor forskjell.. den beste er heldigvis den eg har nå da.. selv om eg ikkje er der så ofte som eg føler at eg burde..og tør si i fra om.. bare nå der eg får behandlig nå eg har klart å snakke litt om de tingene som gjelder overgrep.. har nevnt det til flere psykologer.. har jo snakket om masse annet som eg har slitt med.. når eg har nevnt det så har flere spurte noe slikt som om eg ville snakke om det ol.. eg sa nei ikkje nå, -ok det er ikkje alle som har behov for det.. -HJELP tenkte eg men sa ingenitng.. burde vel ikkje snakke om det da!! noe helt annet enn den psykologen eg har nå. En psykolog eg skulle begynne å gå til og va påførste samtale med..fikk meg til å føle meg som en dritt egentlig.. eg sa eg hadde kuttet over pulsåren for ikkje så lenge siden...det virket som ho ikkje trudde mneg og spurte om ho kunne se..virket skeptisk..når eg prøvde å fortelle at eg hadde blitt voldtatt..sa ho liksom at -ja følte du deg krenket?-ja sa eg.-ja men eg har snakket med noen som er blitt gruppevoldtatt og eg måtte tenke på kor krenket de følte seg.JA VET jo det at det skjer mye fryktelig og mye verre ting enn eg har opplevd!! følte meg berre dum og at eg klaget! så skulle eg vel ikkje sagt noe da ...men det verste var vel da, ho sa at ho ville eg skulle prøve gruppeterapi,( og det er jo flott men funket ikkje for meg på den tiden..) men ho sa at -ja du har jo prøvd før samtaleterapi og det har tydligvis ikkje hjelpt!! DA følte eg meg som eg bortkommen dritt, alt håp ute liksom? og sluttet alt..
   er nok stor forskjell på terapauter.. håper alle kan finne en psykolog som passer for seg.. er nok smak og behag også! Det viktigste er at man føler man blir ssett og tatt på alvor. og kan føle seg trygg,selv om det er veldig vanskelig.. det er viktig at både psykologen og du selv er tolmodig med deg selv!! Ønsker alle det beste!

   Skrevet for 1 år siden #
8. 

   Janne-Helen
   Medlem

   Hva slags terapauter er det som finnest der ute? HALLOEN! Begynne med å still spørsmålstegn med det du sier er sant, skal ikke være synd på etc... Skal være der å lytte hjelpe snakkke gjennom det som har VIRKELIG skjedd DEG ikke skjedd med ANDRE... Noen feil i prossessen her...

   Man må selv også være sterk for å klare gå til psykolog, også sterk for å klare få psykologen til å hjelpe deg, gjennom å snakke og kjenne på følelsene. Alt det vi flykter fra, som bare står der i veien, aldri flytter på seg, bare ER der... De gale handlingene fra andre mennesker som en har måttet møte på veien og satt sine dype spor i kropp og sjel.

   Skrevet for 1 år siden #
9. 

   Litol
   Medlem

   Det er min skyld og.Jeg VET han kan hjelpe meg:jeg har en intuisjon der:sterk.Jeg visste jeg kunne klare det med ham fra 1.gang jeg traff ham.(det var før alle"personene"mine dukket frem,alt"bråket"jeg har med dem!)Men det er jeg som ikke klarer å samarbeide med ham,det er jeg som holder ham på armlengdes avstand.Det er jeg som er dødsredd.Det er jeg som føler meg underlegen,underutviklet.Tenker jeg er som en kjøter som glefser etter de som vil hjelpe,vise omsorg.Jeg aner ikke hvordan jeg skal gi slipp heller.Det er ikke lett!JEG vil jo våge,men"jentungen"tør ikke.
   Desverre har jeg vanskelig med samtale,har aldri kunnet det.Tror(vet)jeg har blitt lurt i fortrolig samtale,lurt til å være trygg,lurt til å tro jeg ble verdsatt.Dissosierer i samtale,desverre.Vondt og vanskelig.Enda vanskligere blir det jo når samtaleområdet er så skjult i meg,ikke har mitt språk,eller språk overhode...ja,dere skjønner jo dere hva jeg prøver å si.Sukk!!!!!!!!!Hvor lang tid vil gå før jeg finner en åpning!Kaver rundt i ingenmannsland:iallafall nå.

   Skrevet for 1 år siden #
10. 

    Janne-Helen
    Medlem

    Åhhh Litol, klem til deg! Forstår hvor redd du er. Dette er ikke lett, man trenger stor dose tålmodighet og styrke, men du skal klare det! Få hjelp, klare stole på klare leve igjen. Du SKAL klare det si det til deg selv. Det handler å snu det til å stole på seg selv også tro på sin egen sannhet. Vanskelig, jeg strever, har strevd lenge, men jeg skal klare det! Mitt liv og jeg skal føle hvordan det er å leve og ikke bare er lenger!

    Lykke til med bearbeidelsen allesammen, du SKAL klare det!

    Skrevet for 1 år siden #
11. 

    Litol
    Medlem

    Takk til deg,Janne-Helen.Joda jeg sier til meg selv at jeg skal klare det,men aner egentlig ikke hva jeg skal klare,for jeg klarer faktisk umenneskelige ting.Nå de siste dagene f.eks,jeg har vært sammen med far i 3 dager.Han fylte 75 år og i den anledning inviterte han sine døtre med på"guidet"tur til slektsområdet:gårder,by,landsted+++Bodde på et nydelig sted i et vakkert,spesiellt landskap.Så sånn sett var det minnerikt.Torsdag kveld tom.søndag.Jeg klarte å holde stridsøksen begravet sånn noenlunde,men det holdt hardt!Tåler hverandre ikke!
    Stor middag med flere innbudte:søstrene mine ville vi skulle holde felles tale,ikke talom,sa jeg,hold den dere,jeg sier ikke et ord allernådigst så skåler vi for far...Men hva vil de andre si?Blås på det!Måtte desverre ta bilde av ham med døtre og da la han hånden forsiktig rundt livet mitt,hjelpeste:det stakk som nåler i hele meg.
    I morgen skal jeg til terapitime og vet han kommer til å spørre hvordan det gikk...Har jo overlevd:men det river i meg...og en uvirkelighetsfølelse...Glad det er overstått!!!

    Skrevet for 1 år siden #
12. 

    Mayalille
    Medlem

    Oi, Litol.. hvordan er det med deg i etterkant av en sånn tur? (du velger jo selv om du vil svare)

    Jeg hadde ikke taklet en slik tur, med så mange møter, i så et tett program. Ingen mulighet til å slippe unna. Jeg håper det var ditt valg å dra, at du ikke ble presset til det.. Bra at du klarte å sette noen grenser, at du sa nei til å holde tale. Hvorfor skulle du det? Hva skylder du ham?

    Jeg har ikke sett mine overgripere på litt over fire år. Og jeg har unngått ALLE situasjoner hvor jeg MULIGENS kunne bli konfrontert med dem. Det er mer enn nok å se bilder av dem på facebook f.eks. (er venner med den ene overgriper, men ikke den andre) og det hender den ene overgriperen ringer meg, men da svarer jeg aldri. Jeg kan svare kort på en sms, men det er nok! De har etterhvert skjønt at jeg ikke vil ha kontakt, så dermed tar de ikke kontakt så mye lenger, men i forbinnelse med høytid o.l. kan det komme noe, og det setter meg helt ut, i lang tid etterpå..

    Syns du er modig og sterk som har klart å overleve et slikt møte. Håper bare du ikke får det vanskelig i etterkant.. Håper du fikk snakket med terapauten din om det også!
    Klem til deg!

    Skrevet for 1 år siden #
13. 

    Janne-Helen
    Medlem

    Klem til deg Litol! Utrolig sterkt å nervepirrende. Revner nesten av å lese det du skriver. At du klarte å holde ut så mange dager med ham og at han også fikk komme så nærme deg igjen! Du er virkelig sterk! Det klarer ikke jeg! ... men han må sitte der i samme rom under rettsaken en gang, DET ser jeg ikke frem til, noe annet enn å få det fort overstått!

    Håper at det går bra med deg nå etterpå? mange klemmer og gode tanker! Unngå å se ham igjen for alt det er verdt sier nå jeg!

    Skrevet for 1 år siden #
14. 

    Litol
    Medlem

    Jeg har vært usikker på om jeg skal skrive noe mer om møtet,men siden du skrev dette J-H kjenner jeg det koke igjen.
    Kjenner i ettertid at det har kosta,men da jeg var midt i krigen funka det.Fikk ut endel sinne.Dere er som før:som hund og katt.joda,de hadde rett i det,søstrene mine."Pokker heller far,kan du oppføre deg bedre mot meg?"
    Samboeren hans sa i sin tale:"han kan irritere vettet av meg,men når jeg ser inn i de snille øynene..."SNILLE!Han har hundeøyne har han,veike øyne.Når jeg glor ham inn i øynene er det som de sprekker,flyter ut,blir unvikende,fylt av dårlig selvbilde.Det er det det er:en person som trenger å utøve makt mot de svake for selv å føle seg verdt noe.Og det er det ingen voksne som trenger å frykte for han kryper,er underdanig "så følsom"FYYYSJ,BLÆÆÆÆÆÆ.(((det værste er og som jeg er smertelig klar over,er at jeg er så lik ham på mange måter,det grunnleggende i ham:derfor tåler han ikke meg,tror jeg...)))

    Skrevet for 1 år siden #
15. 

    Janne-Helen
    Medlem

    Klem til deg Litol <3 Beklager jeg vakte minner i deg igjen. Håper at du klarer ta det bedre fremover igjen og at du får bearbeidet mer det som har skjedd deg. Har det vondt med deg Litol, forstår deg virkelig! Kjenner på følelsene...

    Skrevet for 1 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.