Hei
Er det flere som synes det er vanskelig å være voksen med alt det medfører av ansvar osv. Jeg har alltid tatt mye ansvar, også for andre mennesker rundt meg. Men nå når jeg bearbeider barndommen min, føler jeg at jeg ikke har mer å gi, har gitt opp litt. Har mest lyst til å sove, forsvinne. Kanskje det er fordi jeg er midt oppe i en bearbeidelsesprosess, men prøver så hardt å ta meg sammen, ikke minst for barna mine, men føler meg så uendelig trist og tom. Skulle ønske at noen kunne plukke meg opp og trøste meg, si at alt skal bli bra. Men jeg er jo ikke barn lenger, men alle disse savnene river meg i stykker. Hvor henter dere påfyll og ork til å fortsette. Voksenlivet innebærer jo en masse ansvar og plikter, sånn er det jo for alle. Jeg lider plutselig av en vegring for alle praktiske oppgaver, orker ikke mer, dette gjør jo livet ganske komplisert. Føler meg fanget i denne barnslige vegringen. Noen som kjenner seg igjen?
Hvordan fortsette livet
(10 innlegg) (6 deltakere)-
carmen
MedlemSkrevet for 1 år siden # -
Hei Carmen.
Kjenner meg veldig igjen i det du beskriver, selv om jeg ikke har barn selv. Man blir fryktelig sliten av dette her, fordi man jobber jo med det 24 timer i døgnet..Selv henter jeg styrke og krefter i min kontakt med SMI, enten når jeg snakker med kontakten min i telefonen, eller når jeg er nede på støttesenteret. Der nede får man lov å bare sitte stille i sofaen uten at noen forventer noen verdens ting av deg. Man trenger ikke engang snakke med noen, hvis man ikke vil. Jeg tror det er viktig å ta seg små pauser i hverdagen, pauser hvor man kan slappe av, trene på å puste, kjenne på det vonde og få lov å være seg selv, uten forventningspress fra folk rundt seg. Da får jeg litt mer styrke og krefter til å gå på igjen.
Det er veldig lov å føle seg barnslig også. Når man har opplevd slike vonde ting som barn, da har man som regel et lite barn inni seg enda, som ikke har vokst opp enda. Viktig å annerkjenne dette lille barnet også. Det hjelper ikke å gjemme det vekk, ihvertfall synes ikke jeg det.
Skrevet for 1 år siden # -
Lillejenta
MedlemCarmen, for meg kan det virke som at du er i en depresjon, og det bør du få profesjonell hjelp for hvis du ikke allerede har det. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det å ikke orke, vil bare sove, vegring for praktiske oppgaver osv. Personlig får jeg hjelp via medisiner og samtaleterapi, og det hjelper meg.
Som mor føler jeg ansvaret for mine barn utrolig sterkt. En normal følelse for foreldre det. Men det er tøft å være mor midt i en bearbeidelsesprosess. En vil jo sine barn det beste, og når man ikke klarer å stille opp slik en ønsker, så tærer det veldig på ens selvfølelse. Jeg tar meg også veldig sammen til tider, og det er forferdelig vanskelig og ikke minst slitsomt. Men jeg har lært meg til å la meg selv få lov til å være nede i depresjonen for en liten periode. Lar meg selv få lov til å kjenne på det triste og vanskelige, og lar plikter og ansvar til dels være. Men, nå har jeg en far til barna som kan ta over de nødvendigste pliktene og ansvaret for barna i slike perioder, og det er selvfølgelig alfa og omega for at jeg kunne gjøre det på denne måten. Og ved å la meg selv få sørge og være deprimert, henter jeg også styrke til å klare hverdagen bedre etterpå. Virker det rart? Det fungerer i allefall for meg.
Jeg har alltid følt at jeg ikke har vært helt voksen. Høres nok rart ut at jeg sier, for jeg har vært mor, husmor og kone i mange år allerede. Men det ligger et sårbart barn i meg, og som er veldig fremtredende i meg selv. Et barn som er sulten på omsorg og kjærlighet, på det å slippe å ta all ansvar. Jeg er sliten av å ta så mye ansvar for mitt eget og andres liv som jeg har gjort siden jeg var liten jente. Og jeg kjenner hvor godt det er å endelig få hjelp og føle en omsorgen fra andre. Jeg får hjelp til å legge ansvaret for andres følelser bort og på rett plass. Hm...virker kanskje vanskelig å forstå denne, men jeg tror at den som har det litt likt, vil forstå hva jeg mener.
Du er ikke alene om å føle hverdagen med plikter og ansvar vanskelig Carmen. Og jeg tenker at det også er lov og ikke minst riktig å kjenne på behovet for å være et barn som vil ha omsorg og kjærlighet, som vil bli plukket opp, trøstet og tatt vare på. Det er ikke noe galt i det.
Lykke til videre Carmen.
Skrevet for 1 år siden # -
verdifull
MedlemTakk Carmen, at du tar opp dette. jeg kjenner meg så igjen.Er så sliten for tiden. Har jobbet med "mitt" siden sept. Før de var jeg utslitt av å være sliten og kvalm, uten å vite hvorfor.Så kom bildene, og minnene. Og det har vert utrolig intens. Nå kjenner jeg på de samme som deg. Orker ikke være "stor". Ønsker å være et lite barn som blir stullet og stelt med. Men slik er de ikke.Jeg er voksen.Jeg er mor. Jeg er kone, har hus og hjem og forpliktelser.. Jeg har etter hvert store barn. Men også di trenger omsorg og oppfølging. Likevell her jeg mer frihet til å ta vare på meg selv. Jeg får ny styrke av å gå turer på fjellet. Frisk luft, og trening er medisin for meg. Men de er ofte tungt å komme seg ut. Derfor prøver jeg å bestemme meg dagen før, og gå om formiddagen. Det passer best for meg. Har beg å jobbe litt igjen. Føler de som et slit.Okrer ikke forventningene. Orker ikke engasjere meg i andre ting enn mitt eget. Får så dårlig samvittighet for de..
lyset er sterkere enn mørket!Skrevet for 1 år siden # -
Takk selv Carmen, håper du fortsetter å skrive her inne. Tror det er godt for oss alle!
Lillejenta:
du skrev noe i innlegget ditt som fikk meg til å kveppe. [/quote]Jeg har alltid følt at jeg ikke har vært helt voksen.[quote] Fikk meg til å tenke.. Føler det veldig sånn jeg og, er snart 27 og føler ofte at jeg er veldig liten.. Ikke i oppførselen, for jeg har nok måttet vokse opp for fort, som de fleste her inne, men følelsen, den passer ikke med bilde liksom. Hmm.. Men det henger vel sammen der, at man som liten ble tvunget til å vokse opp over natten og den lille jenta fulgte vel ikke med, ble hengene igjen der og er der sikkert fortsatt. Bare tenker "høyt her, andre som har lignende følelse?Man oppdager visst stadig nye ting.. Må tenke på dette..
Skrevet for 1 år siden # -
carmen
MedlemHei
Trodde lenge det var noe alvorlig galt med meg siden det var sånn mismatch mellom faktisk alder og alle følelsene inne i meg, følelsen av å være liten.Nå er jeg så heldig å ha en klok terapeut som kan forklare litt for meg hva som skjer til tider, det er da terapi virkelig fungerer føler jeg, når man få en litt sånn "a-ha opplevelse"Når jeg bare for lyst til å forsvinne feks, så tror jeg nok det er det lille barnet som er litt fremme igjen,ved å lytte til barnet i en så kan man kanskje blit ett helere menneske med tiden, det er en tøff prosess, men en dag kan man kanskje klare å få alle følelsene til å bli bare en selv, hvis dere skjønner hva jeg mener. Det er godt å kunne dele disse tingene her, ute i livet mitt tør jeg ikke dele sånt, er redd for at folk ikke skjønner hva jeg mener, så blir jo gående mye alene med dette her.Skrevet for 1 år siden # -
Lillejenta
MedlemJeg skjønner veldig godt hva du mener med å "få alle følelsene til å bli bare en selv" Carmen. Personlig klarer jeg nå å kjenne litt av den voksne i meg også, og det er helt nytt for meg. Men av og til, og i perioder ganske ofte, så kjenner jeg den lille jenta i meg selv. Det er en fryktelig sårbar jente som er trist, sint, skuffa, såra, og som av alt i verden kun ønsker at noen skal holde rundt henne, vise henne kjærlighet og omsorg, og være trygg. Dette var noe den lille jenta ikke fikk da hun vokste opp, og er nå utsultet på. Og når jeg er deprimert, har angst, tenker tilbake på barndommen min, kjenner jeg at det er jenta i meg som er fremtredende. Før var det stort sett alltid, men nå har jeg fått bearbeidet en del av det, og jeg kan da kjenne at den voksne i meg er stadig oftere fremme. Det føles veldig godt.
Det at jenta har vært så fremtredende i alle år, har fått meg til å føle meg så lite voksen. Og som du Majalille, betyr ikke det at jeg har vært barnslig utad, snarere tvert i mot tror jeg. Men inni meg har jeg vært og er et lite barn. Husker så godt da jeg gikk på skolen og kom hjem å fortalte at de andre i klassen var så barnslig. Det var kjedelig å leke med dem. Faktumet var jo at de var barn akkuat slik barn skal være på den alderen, men jeg som har måttet trekke min barnlighet inn i meg selv pga de ulike traumene, klarte ikke å være meg selv. Jeg føler derfor at jeg på en måte har blitt frarøvet en barndom der jeg kunne vært meg selv.
Det er så utrolig godt å vite at andre føler noe av det samme. For som sikkert mange andre, har jeg alltid følt meg så veldig annerledes og ensom oppgjennom oppveksten, men også i voksenlivet.
Takk til dere som deler tanker og følelser her inne.
Skrevet for 1 år siden # -
Janne-Helen
MedlemTakk for at du har tatt opp dette temaet Carmen
Denne bearbeidelses prossessen er lang og traumatiserende å måtte gå igjennom, men må til for å gå videre... Kjenner meg så godt igjen med at dere beskriver. Trøtt, sliten lei og vil bare sove bort hele skiten, la meg bare få sovne inn tennker jeg ofte... Er som ett lite barn ja inni meg som bare vil gjemme seg bort. Savnet etter trygge armer som ikke vil meg vondt er stort... Svikene fra de rundt meg som fikk vite, men aldri stoppet marerittet...Jeg ble skilt for 1 og halvt år siden, men gutten og faren flyttet tilbake til england allerede i desember 2007. Jeg kunne ikke ha gutten hos meg for jeg var alt for utslitt.. Den historien nevner jeg ikke her nå, men jeg måtte ta ansvar for meg og sønnen min. Han har ikke hatt godt av å være hos mamma når hun ikke har det bra. Det har tatt meg laang tid og myeee krefter å komme hit jeg er idag... Håper å få se gutten litt oftere med tiden, kansje ha ham hos meg igjen? Tiden får vise... Snakker med han på telefonen en gang i uken.
Kreftene kommer innenfra, der hvor jeg har stort sett gjemmt meg bort, beskyttet meg selv... Husker å spise jevnt, sunt og godt for å bevare kreftene i kroppen også...
Lykke til Carmen og alle dere andre også! Det er tøft å leve, men vi er vinnere allesammen vi som er her
Sterke!
Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag Skrevet for 1 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.