Hvor lang tid tar det å få det bedre?
(6 innlegg) (3 deltakere)-
Synnemor
MedlemI høst postet jeg et innlegg hvor jeg spurte etter erfaringer hos folk som har konfrontert overgriper med problemene. Vel, nå har jeg fått tatt hull på byllen og har snakket med noen venninner og slektninger om dette. Jeg fikk også konfrontert overgriper, som altså er en 6 år eldre bror. Har nok aldri vært så nervøs som da, men jeg klarte å ta mot til meg og snakke med han om det. Hans reaksjon var at han "ikke husker det". I mine øyne er det det samme som å nekte for at det har skjedd. Søsteren min var sterk og støttende da jeg tok det opp med henne, men samtidig ville hun at færrest mulig skulle få vite om dette. Og hun vil ikke gjøre noe for å beskytte barna sine mot å ligge over hos han som forgrep seg på meg. Hun sier hun ikke kan tenke seg at broren vår gjør noe slikt mot noen nå. Så jeg føler at hun tror meg, men samtidig tror hun på broren min, som altså sier han ikke husker dette. Tenk, at etter 30 år har jeg endelig klart å få hull på denne byllen! På senter mot Incest har jeg fått støtte og skryt fordi jeg har klart å få til dette i løpet av noen måneder. De sier at enkelte bruker flere år på den samme prosessen. Jeg har følt enorm mye gjennom dette. Jeg har vært lei meg, lettet, sint og alt man kan føle. Følelsene har gått opp og ned, men de er stort sett tunge og tøffe å være i. Det jeg nå lurer på er om noen av dere andre med erfaring fra dette kan fortelle meg om hvor lang tid det tar for å få det bedre? Akkurat nå føles livet veldig tungt å bære. Jeg følte meg lettet, og på en måte veldig beskyttet, et par dager etter at konfrontasjonen med overgriper var unnagjort. Men nå er det bare tungt og trist igjen. Jeg har fortsatt igjen å snakke med min mor om dette. Jeg må også snakke med svigerinnen min (kona til overgriperen), og jeg er redd for hennes reaksjon og konsekvenser av dette. Så jeg har en stor jobb igjen. Dere som har opplevd å konfrontere overgriper og fortelle om hemmeligheten til dem rundt dere: hvordan opplevdes det, og når ble situasjonen eventuelt lettere å bære?Skrevet for 3 år siden # -
farmor47
MedlemHei. Eg er egentlig ikkje kvalifisert for å svare på dette innlegget. For eg fikk det helt frem etter at min overgriper var død. Eg har "tatt" dertopp med han i mange samtaler, men det blir da ikkje på ordentlig. Har fortalt dettil familie da. Bortsett fra at eg ikkje kunne snakke med overgriper, har eg vore igjennom prosessen. Fra eg startet til eg kunne sei at eg hadde det godt med emg sjølv heile tida. Tok det 4 år. Men, den verste perioden var ca ett halvt år. Så kom det og gikk og etter ca 4 år kunne eg sei at nå levde eg eit godt liv. Syns du har vore tøff hittil og når du har fått sagt det til dei to siste, så vil du kunne begynne på prosessen med å gå videre. Lykke tilSkrevet for 3 år siden # -
evelina
MedlemHei. Jeg har barn som er blitt utsatt for overgrep. Når barna fortalte om overgrepet fra egen far ble det selvfølgelig en konfrontasjon med han. Jeg og min nye mann støtter barna 200 %, min famileie og min nye manns familie er alle støttende, beskyttende og oppmuntrende overfor barna. Men barnas far/overgriper er ikke en del av livet til barna lenger. Dels for at han selv stakk av, og mye for at vi ikke ønsker at barna skal møte han. Han er mine barns største mareritt og verste fiende (som de selv sier) - og da er det jo ikke noe annet å gjøre. Barna skal beskyttes! I tillegg så mistet barna all slekt på fars siden, ingen har tatt kontakt med barna, ikke bursdagsgaver, ikke julegaver - total stillhet. Og det synes jeg er synd, at barna skal miste så mange andre de er glad i, bare fordi de forteller at pappa gjøre ekle ting med de. Men slik er det, og vi har innrettet oss etter det. Det sier egentlig mye mere om de voksne som snudde ryggen til små barn utsatt for forferdelige ting. Og slike voksne trenger vi ikke å ha rundt oss - barna trenger ikke det - de trenger sterke og støttende voksne. Jeg kan bare snakke for meg selv, og jeg er stolt over mine barn som torte å fortelle, som torte å avsløre ekle hemligheter - og hvis de tør å fortelle, så skal jeg tørre å ta de grep som trengs for at de skal være trygge i ettertid. Men det er ingen enkel jobb.......en strever mot strømmen.....og mange dager har jeg tenkt at det her, det her orker jeg ikke lenger....særlig når jeg hører rykter om meg som barnas far har spredd, eller når jeg leser på nett hva han skriver om meg.....men så hever jeg meg over det - fordi det er ikke jeg som har ødelagt barndomen til mine barn - det er han - barna mine kan ikke lyge om slike detaljer, de burde ikke ha en slik erfaring som de har. Så derfor - jeg om min mann driter i om vi mister kontakten med mange voksne vi va gla i, fordi barna er viktigere enn noe annet i hele verden. Så får de som snudde oss ryggen bare leve videre med lukkede øyner. Vi skal i hvert fall gjøre det vi kan for at barnas liv fremover blir bra.Skrevet for 3 år siden # -
evelina
MedlemTakk og klem til deg:) En lurer jo alltid på om en gjør rett eller feil og om det kommer noe godt eller vondt ut av ting en velger å gjøre. Her er vi sikker på at vi har gjort rett og at det ikke kan bli vondere - det kan bare bli bedre! Og hvis en dag er vond, så må vi tenke på at i morgen blir det en bedre dag.....Skrevet for 3 år siden # -
farmor47
MedlemMå berre sei at det er apsolutt rette innstillinga. Det gjeld i apsolutt alt. alle kan ha dårlige dager, men da gjeld det berre å tenke på at dagen i morra er heilt ubrukt og kan brukes til masse godt. du kan bruke den til det du vil. Ha en fin søndag alle som les detteSkrevet for 3 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.