Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Sukkebit
   Medlem

   Når jeg tenker tilbake på barndommen kommer det blandet følelser. Mye bra, men mye vondt. Mamma har alltid hatt et stort temprament og pratet med høy stemme. Når vi barna gjorde noe som ikke stod til forventningene så fikk vi kjeft og/evt straff. Dvs. hun tok tak i overarmene klemte til og ristet hardt. En gang når jeg var ca 5år ble hun så sinna at hun lugget meg slik at jeg fikk en hårløsflekk på hodet. Ellers har det vært mye skriking av nedverdigene ord som " Du er dum du", "klarer du ingenting eller", "Har du ikke gjort det jeg ba deg om, nei nå er jeg skuffet over deg" og så videre.. En gang klappet hun til meg når jeg var 13. Men hun sa unnskyld. Det gjorde hun faktisk noen ganger når hun hadde roet seg ned. Mamma og pappa ble aldri gift og de gikk fra hverandre like etter at jeg ble født. Når jeg var 4 år var jeg og min fire år eldre søster brudepike i mammas bryllup. Vi fikk en stefar og en lillebror på vei. Min biologiske pappa flyttet tilbake til sine foreldre og har bodd der siden pga, uføre. Vi var hos han annenhver helg og hver tirsdag, men bare hvis pappa hentet oss. Mamma gadd ikke å kjøre 45 minutter for at vi skulle få kommet til pappa. Som dere skjønner har det ikke vært noen god tone mellom mamma og pappa. Men det skal sies at mamma snakket aldri dritt om pappa foran oss ungene slik som pappa gjorde med henne. At mamma jobber på eldrehjem har gjort at hun snakker høyt til vanlig, akkurat som om hun ikke klarer og legge igjen jobbstemmen på jobben. Etter mye skriking og krangling hjemme hos mor og stefar så hater jeg krangling og jeg får hver dag kommentarer om at jeg snakker så lavt. (noe de selvfølgelig ikke vet er fordi jeg er redd for å bli som mamma, og etter 21 år er gammel vane vond og vende) Jeg styrer unna krangling og havner jeg i det så trekker jeg meg tilbake og gråter.. Noe jeg har gjort en del for å si det sånn. Mamma har også hatt en del problemer i forholdet med min stefar. At jeg og søsteren min ikke liker han er en ting, men det er fordi han ikke har folkeskikk og vi ser at han ikke behandler mamma bra. For hos oss har det vært at mamma har tre barn, mens han har kun en sønn. Dette resulterte i at jeg hele barndommen har gått på tå hev for å unngå konflikter (noe jeg også gjør enda), fordi at mamma har hatt mye å stri med. Jeg har også slitet med vekten (akkurat som mamma) Jeg var tynn frem til jeg begynte på skolen, så este jeg ut. Og det hjalp ikke akkurat at mamma tok meg med til legen for å ta tester etter tester for å finne ut hva som feilte meg og sa: Jeg vet snart ikke mine arme råd jeg, det blir vanskeligere å finne klær til henne. Hun spiller jo håndball, men ser ikke ut til at det hjelper stort.. Unnskyld meg, men hvem sier slik foran sitt eget barn???? Jeg spilte jo håndball fordi det var gøy! Det var jo i bunn og grunn hennes skyld, barn tar jo etter foreldrene. Og jeg begynte trøstespise, drakk brus og fikk voksenporsjon til måltider..helt feil! Alt dette gjorde iallefall ikke tenårene noe bedre; for jeg turte jo ikke å fortelle mamma noen ting i fare for at hun skulle bli sint og jeg skulle få kjeft. Siste året på ungdomskolen begynte jeg å jogge og bare spise knekkebrød, og jeg gikk ned 18kg. Jeg slet litt med bulimi første året på videregående da jeg hadde tatt en pause fra treningen den sommeren og det var vanskelig å begynne igjen. Det var en del konflikter innad i vennegjengen husker jeg og en søndag jeg hadde fyllenerver skjedde noe jeg ikke kan skjønne kunne elller skulle skje... Det var vinterdag hvor mamma spør om jeg ikke kan gå bort til naboen og sette på litt lys i stua, fordi stebestefaren min var alene hjemme og lå på sofaen og hadde vanskeligheter med å få gjort det selv. Jeg sa selvfølgelig ja ettersom han var den eneste i min stefars familie som jeg hadde tillitt til og stolte på. Jeg kom inn i den mørke stuen og slo på lysene. Stebestefaren min sier jeg skal gå til kommoden for å finne lommeboka hans, han vil nemlig betale meg fordi at jeg var så snill og kom bort. Jeg svarte som sant var at jeg skulle ikke ha noen penger for det, bare hyggelig å hjelpe. Han lurte på om han kunne få en klem da, isteden, og jeg sa ja, selvfølgelig kan du det. Jeg gikk bort og bøyde meg ned og gav han en klem. Han sa, å det var godt, få en til, mens han drar meg mot seg tar han sin venstre hånd og beføler den høyre puppen min (riktignok utenpå jakka mi da men) og så prøver han å kysse meg. Jeg klarer akkurat å oppfatte situasjonen og styre unna sånn at han snidder munnen min og treffer ved siden av. Jeg skvatt, tok et skritt tibake og sa med en gang at nå måtte jeg gå og forlat huset. Og siden har jeg hverken sett han eller vært inne i det huset mens han levde. Det gikk to uker før jeg turte og si noe som helst til noen. Søsteren min var den første jeg snakket med om det og hun sa vi måtte si det til mamma. Jeg nølte men ble med på det og når vi fortalte det til mamma så sa hun bare: du har sikkert bare misforstått! Og så var vi liksom ferdig med det. Vi har aldri snakket om det siden faktisk..Vet ikke helt hva jeg skal kalle episoden heller, var det et slags overgrep? Det gikk noen måneder og jeg begynte med selvskading og ble veldig deprimert over situasjonen hjemme. Fikk heldigvis hjelp av ei venninne og moren hennes sånn at jeg kom meg til lege og fikk medisiner. Jeg hadde mange samtaleterapi med legen, og etterhvert så inviterte vi mamma med på en time og jeg klarte endelig å fortelle hva jeg følte over situasjonen som var hjemme mellom henne og stefaren min, og den forskjellsbehandlingen mellom oss jentene og lillebroren min. Vi gråt begge to og det var godt å få rensket opp i luften. Jeg og mamma har nå et bedre forhold, men jeg er mange ganger usikker på ting og angsten ligger som oftest på lur. Jeg gikk opp mye da jeg begynte med lykkepiller, mye mer enn jeg noen gang hadde veid..gikk på de fra jeg var 17 1/2 - 19 år. Men så klarte jeg å slutte på egenhånd når jeg flyttet hejemmefra. Og siden dengang har jeg nå gått ned 29kg, 15kg ved trening på egenhånd og 14kg ved hjelp av reductil, trening og veiing hver måned hos legen.. Jeg har ca 20 kg igjen før jeg når idealvekta mi, og det sliter jeg selfølgelig med. Har tatt en pause nå fra reduktil (skal begynne igjen etter eksamen) fordi jeg har ikke tid til å trene så mye akkurat nå pga. skole, jobb og flytting inn til kjæresten. Og det er her nå jeg sliter litt kan du si..Kjæresten min vet ikke noe om denne siden av meg, burde jeg fortelle han dette? Har tenkt mye på barndommen i det siste da jeg studerer 3skb denne våren (et fag som går inn på barnemishandling, pysykiske lidelser o.l.) Alle vennene mine bor så spredt og jeg synes det er vanskelig å snakke med de om disse problemene. Føler til tider at mamma og jeg har et litt overfldisk forhold, selv om jeg vet at vi er glade i hverandre. Hun har ikke nevnt noen ting om vekta mi nå for å si det sånn, iallefall ikke utenatt det blir negativt, men det er sikkert fordi hun sliter med vekta selv og ikke er noe flink med komplimenter, - akkurat som meg. ikke er jeg flink til å ta i mot komplimenter heller, føler meg til tider apatisk, og vurdere å begynne hos psykolog. Har ikke fortalt det til legen min da, at jeg er redd for et tilbakefall. Og det er jo så utrolig dumt av meg å få dette nå siden jeg er sammen med verdens herligste gutt som jeg elsker over alt på jord og som jeg vet elsker meg! Vil også legge til at jeg var ikke lei meg da jeg fikk vite at stebestefaren min var død og at jeg ikke dro i begravelsen, noe mamma selvfølgelig var skuffet over. Og at pappa vet ikke så mye om dette her. Jeg har i det siste fått høre at pappa kanskje sliter noe psykisk (kanskje ikke så rart etter å ha bodd så mye hjemme!). Jeg kjenner iallefall jeg blir sliten av at jeg nå må gå å bekymre meg over han også.. Noen her som kan hjelpe meg med veien videre?

   Skrevet for 4 år siden #
2. 

   farmor47
   Medlem

   Kjære sukkerbit. Av det du skriver, kan eg godt skjønne at du har hatt en vanskelig oppvekst. Du har kommet ett godt stykke på vei til å ordne opp i det, fordi du har skreve det ned. Du har satt ord på tanker, og fått minner frem i dagen. Det var ett overgrep, klart det. Viss du ikke hadde vært så kjapp og skjønt situasjonen, så hadde han klart å fornerma deg mer. Far til min overgriper(farfar) prøvde seg også på meg da eg var 12-13 år. Han kom intilmeg bakfra la hendene på brystene min(var tidlig utviklet) og sa"Du har jo blitt ei dame, jo. Få kjenne på de fine brystene dine." Eg stod helt paralysert. Kroppen husket vel at nar noen tok slik på meg , skulle eg ikkje gjøe motstand. Vi stod på kjøkkenet hans . Far min og bror min var ute i tuenet og ordnet med ved. Far min kom inn og såg oss. Da slepte han taket og eg stakk ut. Det vart ikkje nevnt med ett ord av far min. Da vi kom heim til mamma om kvelden, fortalde eg det til henne. For ingen hadde sagt at eg ikkje skulle si det. Da fikk eg kjeft. Kjeft fordi eg ikkje hadde stukke derfra med en gong. Ho mistenkte meg for å like det. Vekta har eg også alltid slitt med, men eg har ikkje tenkt på at det kan ha sammenheng med misbruket, men det kan det jo. For jeg er ikke arvelig belasta. Dette ble ett sidesprang til min egen historie. Du vil ha hjelp til veien videre. Har du en lege som du stoler på og har tiltro til, syns eg du skal nevne det til han/henne. Du bør ha noen du kan snakke med som du stoler på. Etter min erfaring er det viktigst for å gå videre, å sette ord på det som har skjedd. Få frem mye av gromset. For å kunne bearbeide det og få lagt skylda for alt som har skjedd, der det hører hjemme. Men duå/bør ikke sitte å gruble på det alene. Den beste medisinen er å få pratet om det. Pratet og skrevet ned. Kanskje skulle du fortelle kjæresten din det. Han elsker deg sider du, og da vilhan nok hjelpe deg på veien videre også. Eg er ingen ekspert , har bare egne erfaringer å komme med. Deler dem mer enn gjerne. I håp om at noe av det jeg har gjort, kan hjelpe andre også. lykke til videre!!

   Skrevet for 4 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.