Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   <3
   Medlem

   Som barn er man liten, svak og sårbar. Foreldrene er det viktigste barnet har. Man er avhengig av å bli sett, hørt og forstått av sin mor og far, for å bygge opp en god selvfølelse og føle seg verdsatt. Det er foreldrene som skal oppdra, ta vare på og hjelpe barnet gjennom det vanskelige i livet. Som liten fikk man alltid høre at det var foreldrene som visste best. Jeg vet at det er mange, inkludert meg selv, som har blitt motbevist akkurat dette. Hvordan er deres erfaring med forståelse og støtte fra foreldre når det gjelder incest?

   Skrevet for 4 år siden #
2. 

   blomsten
   Medlem

   Det var min far og bestefar som utsatte meg for incest. Min mor lukket øyne og ører, aldri har vi snakket om det. I min familie er det snakk om omsorgsvikt på alle plan, desverre. Forståelse og støtte har jeg fått gjennom barnevernet, til en viss grad, venner og en veldig god psykolog og lege. Ovenfor mine egne to barn tenker jeg at jeg absolutt ikke hva som er best for dem. Men jeg vet noe om å gi dem trygghet og omsorg nok til å ville det de synes kan være best for dem selv. Jeg tar vare på dem, noe som for meg er en selfølge og prøver så godt jeg kan å beskytte dem mot vonde erfaringer.

   Skrevet for 4 år siden #
3. 

   Lilo
   Medlem

   Jeg fortalte til mamma hva som hadde skjedd med meg, at min fetter hadde gjort ting med meg. Jeg vet hun snakket m ham og moren hans om det som hadde skjedd. Men jeg vet ikke hva han sa, og jeg vet ikke om hun egentlig trodde meg. For han fortsatte å få komme på besøk, og fortsatte å forgripe seg. Jeg tenkte vel at det var ikke vits å si det flere ganger til min mor, hun trodde meg ikke likevel. Ikke før jeg var rundt 20 innså jeg hvor mor hadde sviktet meg. Jeg konfronterte henne. Hun svarte med "Åå jeg trodde det var et engangstilfelle", " Jeg kunne jo ikke gjort noe, da måtte jeg jo brutt kontakten med min søster!!" Også kom det mange andre "unskyldninger" som jeg ikke husker.... Nei, det er jo så mye bedre å late som ingenting, og bare fortsette å la barnet sitt bli misbrukt....!!!:grr: Av og til lurer jeg på om jeg er mer bitter på henne enn min fetter... Er det andre som har hatt det slik? Kanskje vi kan dele litt? Sliten i dag jeg.... Ligger våken i mange timer hver natt, tankene tar helt overhånd... Klarer ikke stoppe dem.... Trøtt og sliten, vil bare sove, men får det ikke til....:yawn:

   "Ta tilbake makta!!"

   Skrevet for 3 år siden #
4. 

   farmor47
   Medlem

   Hei! Jeg fortalde min mor kva som skjedde med meg som barn. At min far foregrep seg på meg. At eg hadde begynt å huske det nå. dette skjedde for 3 år siden. Eg er nå 48. Eg sa berre litt førstog ho ville vite mer. Ba meg skrive det i en mail, da var det lettere. Eg vart så gald, kanskje endelig nå kunne vi to få ett ordentlig forhold til vkarandre, for det hadde ikkje vore gått på amnge mange år. Eg skrev en amil og fortalde litt av det eg husket og kva eg ahdde følt for ho. At eg hadde vore lei meg og sint på ho, men at eg ikkje var det no. fikk til svar at det var fole de eg hadde opplevd, men at det i vertfall ikkje var hennar skyld. At ho ikkje orket å høre mer om dette nå, ho var gammel og ville ha fred. Med andre ord eg lot meg lure litt en gang til. det var den siste. Nå har vi ett veldig sprsomt forhold. Veit ikkje kossen ho tror det er, men eg har den kontaktetn eg må for å ha kontakt med min søster i tilleg. Min mor og søster har alltid vore eit team. På godt og vondt. Eg har det bra nå og har min egen familie. Men innerst inne har ein vel alltid eit håp om at sin egen mor skal støtte en, sjølv om ho er 71 og eg er 48. Men kvifor skulle ho begynne med det nå, når ho ikkje har gjort det før. Savnet og bitterheten kan sette seg fast og gnage like mye som sårene etter overgriper. Skjønner godt at det tærer på deg at ikkje mor di tro og støtter deg, men du må ikkje la det ødelegge deg. Du fortjener å komme videre og utifra det eg har lest i det siste her inne, så er du på vei. Eg brukte å kommentere mye her før, men ser at det er flere unge nå som kommenterer til vkarandre og det er bra. Eg holder meg litt på avstand. Livet går videre og jobber og du greier å jobbe deg opp att, det tar bare litt tid, og krefter og mye vilje.Men belønningen er ett goedt liv, tenk på det

   Skrevet for 3 år siden #
5. 

   Lilo
   Medlem

   Hei Farmor47:) Tusen takk for svar:) Jeg går også med et håp om at min mor skal støtte meg og ikke minst forstå mitt sinne og min sorg over tapt barndom.... Syntes ikke du skal ligge lavt bare fordi det er mange unge her. Vi har alle opplevd "det samme". 48 år er da ingen alder;) Jeg har venninner opp i 60 jeg da:) Alder har ingen betydning her. Det som betyr noe her inne, er at vi kan støtte hverandre, og dele våre erfaringer:) Jeg stter stor pris på alle svar, om det går på å støtte andre eller meg selv. Å kunne lese og skrive her inne fungerer som terapi for meg. Syntes det er godt at vi kan ta vare på hverandre... Ønsker alle her inne en fin uke.... Klem

   Skrevet for 3 år siden #
6. 

   Lillejenta
   Medlem

   [quote=farmor47]Eg brukte å kommentere mye her før, men ser at det er flere unge nå som kommenterer til vkarandre og det er bra. Eg holder meg litt på avstand.[/quote] Jeg må bare kommentere denne. Vær så snill farmor47 og ikke hold deg på avstand pga alderen. Etter å ha lest her inne en del, ser jeg at du er en ressurs for siden her, du har masse livserfaring og kunnskap å komme med. Men selvfølgelig, dette må du kjenne på selv. :):)

   Skrevet for 3 år siden #
7. 

   farmor47
   Medlem

   Så hyggelig sagt av dere både Lillejanta og Lito. Eg føler meg ikkje gammel, det er ikkje det. Tenkte nå bare at det var kjekkere for dere som var på samme alder og eg har jo gjentatt meg sjølv mange ganger. Men, eg tar dere på ordet jeg. Viss dere vil høre fra meg, så klarer eg nok ikkje å holde kjeft. Har jo tid nok. Har problem med ett knee og er for øyeblikket stort sett i godstolen. Der eg strikker og strikker og surfer på nettet. Viss noen vil sende mail direkte til emg, så er det fritt føre. Nå skal eg ikkje bli for pågåande det er ikkje slik ment. Men, eg er her om noen tror jeg kan være til noe hjelp. Klem til den som vil ha den

   Skrevet for 3 år siden #
8. 

   Lillejenta
   Medlem

   Flott farmor47 Og jeg tar imot den klemmen, og gir en tilbake. *klem* Kanskje kommer det en mail fra meg en dag også...:)

   Skrevet for 3 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.