Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Reddhare
   Medlem

   Jeg ønsker å vite hvilken fremgangsmåte for å takle disse vonde følelser har hjulpet deg . jeg har ca i 6 mnd gått til psykolog, men avsluttet dette da jeg følte at jeg ikke hadde noe å snakke om lengre... i alle falll ikke noe jeg ønsket å snakke om. Jeg er en veldig effektiv person av meg, og følte jeg bare kastet bort psykologens tid og at hun kunne bruke den timen på noen som hadde det verre enn meg. MEN nå har det seg sånn at jeg føler jeg begynner å bli verre. jeg kan ha det helt vidunderlig i en periode også plopper de vonde minnene og de onde tankene opp igjen. Nå begynner jeg å bli redd fordi jeg går på 10 mg cipralex som skal hjelpe meg mot disse følelsene, men jeg har i det siste vært så langt nede at jeg har begynt å kutte meg. Det skjer helt impulsivt! Jeg tar det jeg har til rådighet der og da av redskaper. Det er så deilig å føle blodet sakte falle ned langs huden og ta litt i såret for å føle den fysiske smerten i motsettning til den psykiske. Ved å kjenne den fysiske smerten føler jeg at jeg får samlet meg igjen og har kontrollen. Når det så går noen timer begynner jeg å hate meg selv for at jeg har kuttet meg opp, og at jeg er en forferdelig syk person, men neste gang skjer det samme igjen. Jeg kommer fra en veeeldig følelseskald familie. Vi har aldri snakket om følelser, og ingen av mine foreldre eller bror vet om disse overgrepene. Jeg har noen få venninner som vet om problemet da de har overvært slike følelsemessige "overkok" og en kjæreste som prøver å forstå. Jeg liker ikke å prate om "Det" da jeg aller helst vil bare tilbake til det å glemme alt. Jeg klarte det i ca 10 år (med litt perioder hvor jeg nådde bunnen, men aldri kuttet meg selv og klarte alltid å få kontoll over kroppen min igjen innen noen oppdaget meg), mens nå føler jeg etter overgriperens død at jeg blir hjemsøkt av barndommen. Det jeg prøver på fungerer tydeligvis ikke, så jeg trenger tips. Hva hjelper deg? -Reddharen-

   Skrevet for 3 år siden #
2. 

   farmor47
   Medlem

   Hei Reddhare! For det første så er du ingen reddhare. Og du er ikke en syk person i den forstand. Du er en person som har psykiske problemer fordi du ble misbrukt som barn. Har aldri kuttet meg selv, så eg har ingen erfaring med det, men eg har hatt mye fysiske smerter og når de var på det verste, så tenkte eg aldri på det onde som hadd ehndt før. Eg vet at mange ville si at du må få proffesjonell hjelp og det bør du kanskje/sikkert, men du kan gjøre mye selv også. Vet ikke om du har vore inne å lest noe av deg eg har skreve før, så eg gjentar meg selv. Eg begynte å skrive det første eg overhode kunn ehuske fra barndommen. Det var ett posetivt minne. Skrev mer og mer av det eg kom på. Det vart ikkje bare kjekt etterkvart. Eg skrev og skrev i uke etter uke(jobbet ikke noe på den tiden). Min mann leste det når han kom fra jobb og så sendte eg det på mail til min bror. Han kommentert av og til på mail og av og til på tlf. Det gjorde at eg fikk det ut, ned på papiret, lest det att og så sendt det fra meg. det var det første skrittet til selvhjelp. Skriv ned problem er veldig lurt, for da ser en det fra en annen side når du les det att. En må også ha noen å snakke med om det. Der er eg verdensheldigste som har mannen min. Han har hele tiden støttet meg fult ut. Familien min også, det de har fått vite. Det er kun min mor som ikkje vil høre noe mer om det. Vet ikke om dette var til noe hjelp for deg, men ha troa på at du kan klare det og får det ut. Ikkje hold det inni deg, for det går ikkje. Det kjem ut til slutt. hilsen ei som har ett godt liv i dag

   Skrevet for 3 år siden #
3. 

   Mayalille
   Medlem

   Hei reddhare..(sier meg enig med farmor47 og tror ikke du er en reddhare!) Det her temaet er jo bare sånn at vi alle kanskje helst har lyst å glemme det, legge det vekk, ønske at det aldri skjedde. Desverre går det bare ikke, da kommer det igjen og igjen. Man må få det ut, på en eller annen måte, noen metoder fungerer for noen, for andre ikke. Jeg går også på cipralex 10 mg.. Og når ting er som verst, ja da renner det også blod nedover armene. Det fjerner den intense vonde følelsen, som sitter et sted man ikke helt vet hvor er. Og da er den fysiske smerten mye bedre, da kan man få en slags kontroll. Også hater man seg selv etterpå, skammer seg fryktelig.. Jeg har hatt kontakt med SMI over et år nå. Jeg skriver på mail, med en fantastisk dame som støtter, kommer med råd, trøstende ord eller rett og slett bare hører på det jeg har å si. Noen ganger bare uvesentligheter, andre ganger, vonde minner som er for vanskelig å dele med andre. Jeg vet at hun tåler det jeg har å si, jeg vet at hun ikke blir skremt, eller at hun har forventninger til meg som jeg allikevel ikke kan oppfylle. Noen perioder lager vi avtaler om at jeg ikke skal skade meg selv, men hun blir aldri skuffet eller sint dersom jeg ikke klarer å holde løftet. Tvert imot, det er jeg som er sint på meg selv, hun sier jeg ikke skal være det, for noen ganger blir ting for vondt og selvskading er en fluktvei, en nødutgang, istedet for å gjøre andre mer omfattende ting. Det synes jeg alle skal huske på, som skader seg selv! (prøver å gjøre det selv) Jeg har skrevet før innpå her, at jeg håper alle som er klar for det og føler de har behov for det, tar kontakt med SMI. Der finnes stort sett et senter i alle fylker. Men, det er jo ikke sikkert det er dette du trenger, det må du finne ut selv. Bare du som vet hva du har behov for. Masse lykke til iallefall!!

   vvidere@gmail.com

   Skrevet for 3 år siden #
4. 

   kristin
   Medlem

   Hei.. tøffa Reddhare? Næææh. Fremgangsmåte, spør du etter...? Hmmmm.. tja, hva skal jeg svare da? Jeg kan igrunn bare svare for meg selv, og alle har jo ulike måter å takle livet på. Det som avgjorde "å leve eller dø" for meg, var vel det at jeg bestemte meg for å komme meg videre. Ta hevn i form av å overleve, å komme meg videre... å komme meg LANGT, faktisk Jeg skulle vise han - og alle andre!! (Nå har jeg hørt rykter om at jeg er noe av det staeste man kan spore opp, så det har nok hjulpet meg litt på veien.) Jeg har hele tiden bestemt styrt unna medisiner, selv om jeg har stått der med resepten i handa, etter en time hos atter en lege som mer enn gjerne deler ut drugs for å slippe å høre mer mas og tjas fra den der sutregurien som hverken sover eller spiser... Helsevesenet i Norge, alltså!!!! Jeg forstår at mange faktisk trenger medisiner, det er ikke det at jeg er imot det. Jeg synes bare det er altfor lettvindt å ty til piller når noe gjør vondt. Har hatt noen runder der jeg har valgt å døyve smerten ved hjelp av andre ting, så jeg vet at det er enkelt...men samtidig bare midlertidig..for smerten sitter jo der etterpå også. Og gjerne sterkere. Tatoveringer er igrunn en fin form for "selvskading", synes jeg. Ser bra ut også Å snakke er igrunn den beste "fremgangsmåten" for å få ut all gørra. Snakk til alle som gidder å høre, og når de ikke gidder å høre mer, så snakk til deg selv! Skriv, hvis du føler for det. Mange av oss som har gjort det, og funnet en form for terapi der. Det er tøft å gå til psykolog, og jeg kjenner igjen noe av det du beskriver i forhold til det. Men jeg tror jeg vil anbefale deg å "holde kontakten" med denne psykologen din. For selv om du ikke synes at du trenger samtalen nå, at du ikke kommer noe videre, kaster bort tid, osv.. Så kan det komme en dag der du vil trenge den samtalen. Den dagen. Ikke om 2 mnd, når legen din har henvist deg til en ny psykolog. Håper livet vil smile til deg fremover

   Skrevet for 3 år siden #
5. 

   kari
   Medlem

   Kjære "Reddhare! Når jeg leser din histore, har den en del felles trekk med min historie. Jeg levde i ca. 50 år, før jeg ble klar over hva som var årsak til mine problemer. Har gått i en eller annen form forbehandling mesteparten av livet fram til jeg var 55. Gjennom psykodrama ble jeg klar over at jeg hadde vært utsatt for seksuelle overgrep som liten, men det hadde jeg fortrengt. Da det kom opp første gangen, var det så skummelt at kroppen min "la det bort". Den orket ikke starte den lange og smertefulle prosessen det er å jobbe med en slik problematikk. Jeg levde "normalt" i enda 5 år, for så å bli dårlig igjen. Da bestemte jeg meg for at dette orket jeg ikke lenger, jeg måtte søke hjelp. Den fikk jeg på Senter mot incest i Sør-Trøndelag. Det som har fått meg på bena igjen er psykodrama. Det passer selvsagt ikke for alle, men for meg har det gjort underverker. Så til deg vil jeg si, ikke gi opp, søk hjelp for dette må du før eller siden få bearbeidet. Tøft er det, men du verden hvor fint du vil få det i ettertid. Til orientering: Utenfor Trondheim, i Malvik kommune, finnes det en egen traumeavdeling hvor man jobber kun med overgrep. Stå på videre og lykke til!:):)

   Skrevet for 3 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.