Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du sliter med. Jeg fikk det også vanskelig da jeg var gravid, og for meg ble redningen en veldig forståelsesfull og støttende jordmor. Hun informerte helsestasjonen og fødeavdelingen om situasjonen min, med mitt samtykke, slik at de var obs på det og kunne ta hensyn til det. Jeg gikk til henne på svangerskapskontrollene, og hun sendte meg videre til en psykolog som arbeider på et småbarnsteam på sykehuset. Jeg ble godt fulgt opp, og det ble sjekket at jeg ikke fikk svangerskapsdepresjon etterpå. Nå, som jenta mi er 3 måneder gammel, er det ordnet med en omsorgsarbeider som tar seg av henne mens jeg er til behandlingene hos psykologen. Jeg får en traumebehandling som kalles EMDR. Metoden skal på en måte omprogrammere hjernen slik at de vonde minnene ikke skal bli så framtredende. Man glemmer ikke minnene, men de trigger ikke sorgen og smerten på samme måte som før. Jeg har bare fått fire behandlingstimer til nå, og synes allerede at det hjelper litt. Jeg kan fortelle mer om hvordan det går etter noen måneder.
Når du er gravid, blir følelsene mye sterkere. Spiseforstyrrelsene, kroppsbildet, de vonde minnene, alt blir forsterket. Det kan være at man ikke klarer å glede seg over babyen og knytte bånd til den i magen. Det kan hende at alt blir så overveldende at det kjennes ut som om man ikke orker det. Og samtidig forventes det av alle rundt at det skal være den lykkeligste tiden i livet. Alt dette kan være vanskelig å takle alene.
Prøv å få kontakt med en dyktig jordmor. Hun kan hjelpe deg videre slik at du får den støtten og det hjelpeapparatet du trenger. Hvis dere ønsker det kan mannen din også bli med på kontrollene, eller få samtaler med jordmor alene. Da kan han kanskje lettere forstå hvordan du har det og få råd om hva han kan gjøre for å støtte deg nå. Det er ikke så lett for mannen heller å vite hva han skal gjøre. Det må være vanskelig når kona trekker seg unna, ikke tåler å bli tatt på, ikke tåler å bli sett på, er irritabel og sårbar og kanskje trenger å være litt alene. Hvis du oppsøker hjelp så hjelper du hele familien din.
Til slutt vil jeg nevne det med porno/stripping. Jeg har også kjempeproblemer med at mannen min skal se på det. Så du er ikke alene. Da han hadde tillatt at en stripper ga han en "lap-dance" i utdrikkingslaget hans, ble jeg så såret at jeg nesten avlyste hele bryllupet. Vi har jobbet med dette temaet i mange år nå, og mannen min har kommet fram til han han ikke skal se mer porno for min skyld, i alle fall ikke uten at jeg vet om det. Han har også lovet at han ikke skal gå mer på strippebar. Jeg synes han strekker seg langt for min skyld, når han snur i døra på strippebaren når han og kollegaene har tatt en pubrunde og de andre vil dit. Jeg krever det ikke av han, men han sier at han vil det selv, fordi han har forstått hvor mye det sårer meg. Snakk grundig med mannen din om det, så finner dere en løsning som begge kan leve med.
overgrepene har alltid ødelagt mye for meg i di forholdene jeg har vært i, og noen av måtene det har ødelagt på er:
Jeg klarer ikke å se meg selv naken.
Jeg sliter periodevis med spiseforstyrrelser.
Jeg sliter periodevis med dårlig søvn og blir da fort irritabel og sint.
jeg klarer ikke å være naken sammen med partneren min.
jeg orker ikke at noen tar på magen min (stviner helt til da)
jeg klarer ikke å se på filmer hvor det er mye nakenhet eller sex scener og spesielt ikke porno filmer eller blader ( da stivner jeg til, får hjerte klapp, blir urolig, får lysst til å gråte og får skikkelig angst fornemmelse)
Jeg orker heller ikke å se på stripping og jeg takkler heller ikke at partneren min se på strippere... 
det føles godt å vite at jeg ikke er alene om å føle det slik...
Hva er EMDR og hva gjøres under behandlingen? skal bli spennende å høre hvordan det går