Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   binders
   Medlem

   Hei.
   Jeg lovte meg selv at jeg skulle fortelle det jeg husker, ikke bare snakke rundt det. Skriver for min egen del, forventer ikke svar.
   Det jeg husker er at han sto over senga mi. Jeg var redd. Klarte ikke bevege meg og sleit med å puste. Øynene mine var vidåpne og tørre. Jeg klarte ikke å lukke dem. Jeg husker jeg krølla meg sammen til en liten ball når han prøvde å ta av meg dyna. Jeg husker en smerte i ryggen. Jeg vet ikke hva det var, jeg husker ikke mer etter det. Jeg våkner av og til midt på natta av den samme smerten midt i ryggen. Føles ut som at noen har sparket meg skikkelig hardt. Jeg er helt våt av svette når jeg våkner, av og til ligger jeg inni dynetrekket og lakenet er sparket av.
   Jeg har andre minner også, men de føles ikke ut som mine. Det er de som har dukket opp når jeg er drita. Fæle ting. Jeg har ikke lyst til å si hva de er, jeg vet ikke om de er sanne. Jeg vet ikke hva som har skjedd. Jeg vet at jeg er preget av det, kjenner det hver dag. Vet ikke hvordan jeg skal komme videre. Frustrende å ikke huske noe!!!!

   You can be as mad as a mad dog at the way things went.
   You could swear, curse the fates, but when it comes to the end, you have to let go.

   Skrevet for 1 år siden #
2. 

   pernille
   Medlem

   Jeg tror kroppen husker overgrepene, å at det er det som gir deg følelsene...de samme du antagelig hadde da det skjedde. men jeg tror og at du blir å huskeresten når du er klar til det. der er sinnet vårt unikt, venter til vi er trygge i herdagen, og med de rundt oss før man husker ..(om man har fortrengt deler eller alt) når man er trygg er man bedre istand til å takkle det som kommer.
   du er tøff å modig binders !!

   Taushet er overgriperens beste venn....

   Skrevet for 1 år siden #
3. 

   verdifull
   Medlem

   Rart de der med ka ein huske. Eg las i ei bok eg har skrive litt notater i. For 10 år sidan beg eg å jobbe med kva som gjorde meg så sliten, kvalm, deppa osv. Og no 10 år etter var de som om gardinene vart trekt til side og eg såg. Rart. Trur de er veldig sant de som Pernille skriv. Vi må være klar, trygg, så kjem minnene. overhrepa hende far eg var baby til ca 13, no er eg 40.Eg har forterngt dei i alle desse åra. Rart..

   lyset er sterkere enn mørket!

   Skrevet for 1 år siden #
4. 

   Mayalille
   Medlem

   Vondt å lese Binders.. Barn skal ikke oppleve slikt..

   Sier som Pernille, er nok kroppen som husker, mens hodet sikkert har "glemt," ihvertfall foreløpig. Det er jo det som ofte skjer når man dissosierer vekk overgrep. Og da blir ting vanskelig å huske som voksen. Men det kommer nok, når du er klar til å huske det.

   Jeg syns også det er veldig frustrerende å ikke huske ting, for da vet man jo heller ikke hva som faktisk skjedde. Det man vet kan man lettere forholde seg til. Det ukjente er skremmende og skummelt.

   Har det ofte slik selv, veldig mange minner som jeg blir usikker på om er sann fordi de ikke føles helt som mine. Det føles uvirkelig og ikke som om det hendte med meg. Kanskje det hele bare var en drøm?

   vvidere@gmail.com

   Skrevet for 1 år siden #
5. 

   Lillejenta
   Medlem

   Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, annet enn at jeg vet hvor frustrerende det er å ikke huske. Jeg husker ingen ting, bare ser en jente i ei seng sammen med en voksen, og vet inni meg at det skjer ting som ikke er normalt mellom en jente og en voksen. Men eksakt hva som skjer? Aner ikke. Og det er så forferdelig vondt å ikke vite. Jeg klarer ikke å tro at det virkelig har skjedd noe alltid, tror det er jeg selv som fantaserer. Men, hvorfor da alle disse følelsene som gir meg tanker om at overgrep har skjedd?
   Ja, det er vanskelig å komme seg videre, for jeg vet liksom ikke hva jeg skal bearbeide for å gå videre.

   Skrevet for 1 år siden #
6. 

   Janne-Helen
   Medlem

   Det har tatt utrolig lang tid å stikke hull på minnebyllen, de som en har rømmt fra. Vet at noe har skjedd, men sette rette ordene på det, nei det har ikke kommet før de siste 3 årene nå som jeg har måtte jobbe med dette. Husker fortsatt mer å mer, desto nærmere jeg kommer intil følselsene mine da jeg var der, de har vært såå inmari fortrengt. Det tar tid, veeeldig lang tid... Kjenner på sorgene, kjenner på sinnet som vokser... Frustrasjonen av å ikke huske har vært stor... Fra da jeg anmeldte til opp idag har jeg husket utrolig mye! Alt det som skjedde før jeg var 11 år for eksempel, at han begynte da jeg var bare 4 år... Blåst bort da jeg var hos politiet, hvorfor? Kunne fortelle om all slags andre vonde opplevelser, men dette var borte fra minnet da... men ikke nå, nå får jeg nesten ikke sove fordi det største sviket har dukket opp, av mor som fikk vite da jeg var 6 år allerede, kunne ha stoppet dette, men gjorde ingenting... heller svek meg desto større hele veien...

   Du har begynt på den lange veien hjem til deg selv binders. Å finne frem til sannheten om hva som har skjedd, den er lang og hard... Lykke til på veien! Klem til deg og alle andre her som også er på veien og strever

   Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag

   Skrevet for 1 år siden #
7. 

   binders
   Medlem

   Helt sant det, det er rart med minner. Det minnet jeg beskrev ovenfor har jeg alltid hatt, men på en måte aldri brydd meg noe om. Jeg begynte ikke forstå at noe hadde skjedd meg før jeg hadde de episodene på fylla. Akkurat det der er ganske pinlig, men er på en måte glad for at det skjedd. Før jeg fikk de smellene tenkte jeg aldri over de minnene, marerittene eller andre ting jeg føler og gjør som ikke er så normalt. Har prøvd å flykte fra det, men de er med meg uansett hvor langt bort jeg flytter eller hvor mye jeg prøver å fortrenge.
   Det høres riktig ut at minnene kommer når jeg er klar for det. Jeg får bare være tålmodig. Må være rart og vondt for deg Verdifull og plutselig huske alt sammen nå. Men høres befriende ut også, at gardinene er trukket fra.
   Det er vondt å ikke vite. Men er viktig å stole på følelsene sine, de er ikke innbilning. Jeg tror ikke man begynner å fantasere om at det har skjedd overgrep sånn helt uten videre heller.
   Det å begynne å skrive her inn har hjulpet meg mye. For noen uker siden hadde jeg det skikkelig ille, men etter jeg har begynt å skrive med dere har jeg fått det mye bedre med meg selv. Det har hjulpet å øse ut av seg all dritten og dele tanker rundt det. Det har gjort godt å bli hørt, få svar og tilbakemeldinger på det jeg skriver. Tusen takk for at dere er her

   Skrevet for 1 år siden #
8. 

   Liiz
   Medlem

   Hei.. er litt rart å skrive dette her men føler det kanskje er den eneste plassen eg klarer å få det ut.. går i gruppe terapi og er glad for det men sliter sinnsykt med å åpne meg med noe,det irriterer meg.. vertfall så skrev eg et brev til meg sjøl eller til noen,vet ikkje helt kem.. litt flaut kanskje å skrive det her.. men eg gjør det likevel :p

   Har så masse følelser og dritt inni meg! Eg kan ligge å grine, å verke inni meg. Med en gang eg kommer i gruppen eller med andre folk(men er jo der eg har best mulighet å snakke om alt ), så stenger eg det inni meg, den klompen knytter seg sammen og gjemmes og kroppen min lager alltid automatisk et skall rundt meg. Eg må beskytte meg, holde det i sjakk..klarer ikkje få det ut. Blir så frustrert på meg sjøl, hvorfor skal eg holde det så hardt fast? Når eg veit ka som er det beste for meg sjøl.. Har tusen sperrer inni meg, rundt meg. Eg føler eg må skjerpe meg, se det sånn som det er. er ikkje aleine om å ha det som eg har det. Eg er ikkje unormal eller rar eller speaiell i den forstand.. tusen millioner i verden har det sånn og mykje verre.. Eg må være modig å legge fra meg sperrene, og se at eg er normal. Eg er ikkje aå rar som eg tror av og til. eg burde ikkje bli overasket over at eg kjenner meg igjen i ting andre sier, eller når noen sier at de kjenner seg igjen i det eg sier, må få det inn at eg er ikkje unormal, er ikkje alene..er ikkje noe galt med meg. _det er nyttig å høre det, ogfå et mer "normalt" syn på alt.. Det er ingenting som å ha et trygt sted å komme å snakke og la alt komme ut der folk forstår deg. Ha jo det men klarer ikkje å det stedet på best mulig måte.. En dag skal alt slippe taket håper eg. Er ikkje farlig, alt eg har opplevd og tenker og føler har noen kjent på selv. Har ofte et bilde av meg sjøl. Der står eg å holder et tau med en tung og stor stein på. Det er så tungt og slitsomt, men likevel er det noe som stopper meg fra å¨slippe taket. Er jo "berre" å slippe taket. Vet jo alt blir letter da etterhvert og det er ikkje farlig. Men er livredd og føler meg så svak. Snart glipper tauet eg taket og føler ikkje eg er klar for det ,men blir eg noen gang klart for det? Tenk så deilig å berre slippe taket og puste lettere ut, være mer fri fra den tunge byrden.. Kanskej eg er redd for miste kontroll. Kan jo hende eg mister steinen på føtne og får kjempevondt så eg ikje takler det og faller i en grøft eller utfor stupet.. :p Ble jækli langt dette her..blæ.. men håper noen leser det.. Natta!

   Skrevet for 1 år siden #
9. 

   Liiz
   Medlem

   http://www.youtube.com/watch?v=gGiCtQSwGPQ nydelig!!

   Skrevet for 1 år siden #
10. 

    Liiz
    Medlem

    ÅÅÅÅ NEI VAR TENKT Å STARTE ET NYTT TEMA...HERLIGHEGT, VIL IKKJE TA OPPMERKSOMHETEN BORTE FRA DERE OG DETTE TEMAET SHIT!! IKKJE MENINGEN!!!ER ET SURREHODE EG !! UNSKYLD!!

    Skrevet for 1 år siden #
11. 

    Mayalille
    Medlem

    Liiz, tror ikke det gjør noe at du skrev innlegget ditt her, er lett å gjøre feil når man bare må få noe ut.. Tipper Binders tilgir deg..hehe..

    Å jeg kjenner meg sånn igjen i den frustrasjonen du sitter med! Har vært fryktelig frustrert, lei meg og sint på meg selv, fordi jeg ikke har klart å åpne meg og fortelle om de tingene jeg vet jeg burde..

    Som du også skriver, tror jeg mye handler om at vi må ha kontroll, både over oss selv, følelsene og våre omgivelser. Samtidig må vi føle oss trygge, noe som er fryktelig vanskelig og desverre ofte tar lang tid.

    Jeg har mange ganger fått beskjed av hun jeg snakker med om at jeg må nødt å gi meg selv tid, er nødt å ha tålmodighet med meg selv. Hun sier at det jeg har behov for å snakke om, det vil jeg klare å snakke om etterhvert, når jeg er klar for det, men at jeg ikke skal presse meg, for da kan alt bli helt feil, for meg. Da kanskje jeg angrer i ettertid, blir redd, utrygg og kanskje bryter kontakt med hjelpeperson/støttegruppe, fordi de plutselig vet noe om meg som jeg ikke takler tanken på at de vet. Man blir jo så sårbar når man deler slike private ting. Man kan også bli psykisk dårlig hvis man hopper uti noe man ikke er klar for (det vet jeg av erfaring)

    Så jeg håper du klarer å gi deg selv litt tid, ikke vær for streng med deg selv, du har vært igjennom nok, det har vi alle sammen her inne..

    Jeg har ihvertfall tro på at du vil klare å slippe tauet med den altfor tunge steinen (veldig bra sammenligning forresten!) men først når du er klar for det!

    Skrevet for 1 år siden #
12. 

    Litol
    Medlem

    Slenger inn et svar til dere to jeg før jeg får tenkt meg om.(fort og gæli...)
    Åh,dere forklarer så fint!Skulle ha truffet dere!Men vet man er bare slik:ikke uansett,men alltid alene.Gåten må man løse innenfra,desverre.(kansje det er noe VI strever ekstra med,vi som har kvinnelige overgripere:den problematikken?Aner ikke da,men...)
    (Å være alene er noe jeg iallafall har lært meg,fra barnsben av:noe jeg sliter med)
    Men jeg Liiz,jeg leter etter stenen du vil slippe:jeg leter etter et ankerfeste---
    svever fritt omkring---og jeg som har høydeskrekk,attpåtil!!!!

    Skrevet for 1 år siden #
13. 

    Mayalille
    Medlem

    Jeg er veldig glad for at jeg har kommet i kontakt med andre som også ha kvinnelige overgripere, for det er noe annerledes enn de som har mannlige overgripere.. De fleste senvirkningene er nok de samme uansett, men jeg tror man har en ekstra trang til å bagatellisere, unnskylde og fornekte, tror kanskje skyldfølelsen også er veldig intens, (slik har jeg det iallefall)problemer med å plassere skyld. Og ikke minst, føle seg mindre verdig til å ta imot hjelp i forhold til de som har opplevd overgrep fra en mann.

    I tillegg er nok overgrepene litt annerledes utført. De fleste kvinnelige overgripere spiller mer på det psykiske overtaket og manipulasjon, istedetfor ren tvang, trusler og brutalitet. Og dette er vel det som gjør at man sliter med de tingene jeg skrev overfor.

    Jeg har også den alene følelsen som du beskriver, Litol. Slik har jeg hatt det hele livet, allerede fra jeg var veldig liten. Det blir vel slik, når man vokser opp på disse fryktelige premissene. Og da blir det vanskelig å skulle være godt fungerende voksne. Man har opplevd så mange svikt at man ikke stoler på noen. Det blir en veldig ond sirkel..

    Men hvis man møter noen som forstår og har erfaring med temaet, da kan man begynne jobben med å krype ut av det, men det tar tid..

    Skrevet for 1 år siden #
14. 

    Litol
    Medlem

    Mere meg!(bær over med det)
    Jeg glemmer jeg har dobbel problematikk.Tenker jeg på det ene har jeg glemt det andre,strever med å sy det sammen.
    Drømte en natt at jeg løp fritt,lett og glad,som et barn mellom en høy ,tett skog og en revne i fjellgrunnen.Hankjønnet til venstre,hunkjønnet til høyre,så og si og viss jeg klarte å ha fokus fremover var jeg frank og fri.
    Jaggu har jeg skaffa meg skylapper!

    Skrevet for 1 år siden #
15. 

    Mayalille
    Medlem

    Er en vond og vanskelig prosess dette her. Jeg har tro på at du vil klare å finne ut av alt sammen, Litol, og at "skylappene" vil forsvinne etterhvert. Bare gi deg selv tid og rom.

    Skrevet for 1 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar »

Du må være innlogget for å skrive.