Hva med meg da?
(3 innlegg) (2 deltakere)-
Synnemor
MedlemNår jeg forteller om hva jeg har opplevd, enten det er til familie eller venner, så retter de fleste fokuset mot andre enn meg. Jeg prøver å fortelle hvor mye jeg har slitt i alle disse årene, og at jeg gjerne vil ha støtte og hjelp for å komme meg gjennom den tøffe prosesen dette er. Men likevel blir de fleste opptatt av andre ting enn meg. Jeg får tilbakemeldinger om at jeg må konfrontere overgriper, for å unngå at han gjør dette mot andre. Jeg får tilbakemeldinger om at jeg ikke må involvere ungdommene i slekten i dette, fordi det blir for komplisert. Jeg får tiibakemeldinger om at jeg må ta vare på mannen min så han ikke blir utslitt. Og jeg får høre at jeg ikke må fortelle dette til flere fordi det da kan begynne å gå rykter om at overgriper er pedofil. Og jeg får tilbakemeldinger på at nå kommer det til å bli innmari tøft for kona hans. Og noen drukner seg i selvmedlidenhet og venter at jeg skal hjelpe dem for å få det bedre etterpå. Men hva med meg da?? Jeg forteller jo dette for å få forklart hvorfor jeg ikke har klart å stille opp for andre slik jeg ellers ville ha gjort. Jeg ønsker å få hjelp og støtte og forståelse for hvor vanskelig livet mitt faktisk har vært og er frmdeles. Og jeg ønsker noen som kan følge meg på veien til et liv med litt livsglede. Hvorfor blir alle andre så opptatt av andre enn meg når jeg forteller dette? Hvorfor kan ikke noen bare si "stakkars deg, har du virkelig gått gjennom dette i alle disse årene helt alene? Jeg lover å hjelpe og støtte deg så godt jeg klarer. Jeg skal være der for deg når du trenger det". Er det flere som har fortalt hemmeligheten sin og opplevd dette?Skrevet for 3 år siden # -
Lilo
MedlemFy faen så idiotisk folk kan være! De har ikke peiling på hva de snakker om!! Ja jeg har også opplevd at folk reagerer merkelig når jeg har fortalt om meg selv, spesielt inad i familien. Jeg har nesten ikke kontakt m noen i fam... Tante sier : "du må komme deg videre" (for hun tror jeg henger fast i fortiden, faktum er at jeg endelig har tatt tak i det for å etterhvert komme videre, i stede for å fornekte det). Jeg fikk også høre hvor fæl jeg var som sa noe slikt til farmor, da hun hadde blitt sååå såret..... Nei det er ikke lett å vite hva som foregår oppi hodene til de "pårørende". Jeg mener nå at du skal for nå drite i de andre, og ta vare på deg selv, og gjøre det du føler du må gjøre, for at du selv skal få det bedre. Har du kontakt m noe støttesenter mot incest og seksuelle overgrep? Med tanke på din mann, vil jeg anbefale deg å få tak i en mappe som heter "kjære partner". Jeg fikk kjøpt min gjennom smiso Gjøvik.... Den er kjempegrei for partner å lese, slik at han kan forstå deg best mulig.... Klem"Ta tilbake makta!!"Skrevet for 3 år siden # -
Synnemor
MedlemJa, Lilo, mannen min har lest det heftet "kjære partner". Han syntes det var veldig bra, og han følte han hadde litt bedre grunnlag for å snakke om det da han skulle fortelle om problemene mine til sine foreldre. Det er så vanskelig. Jeg tror ikke folk forstår hvordan denne prosessen er og hvor vanskelig det er å gå gjennom den. Jeg har virkelig prøvd hardt å forklare det for et par av de nærmeste slektningene, men det virker ikke som om de orker å ta inn informasjonen eller å bruke krefter på å sette seg inn i noe av det. De blir liksom mest opptatt av seg selv og sin egen situasjon i dette. Det føles veldig vondt for meg, og jeg er så redd jeg skal miste kontakten med dem fordi jeg føler meg så sveket. Jeg går til samtaler på et støttesenter mot incest, og de anbefalte at jeg prøver en gang til i forhold til søsteren min. Jeg tenker å sende henne en mail. Da får jeg virkelig sagt alt det jeg har på hjertet, og så kan jeg bruke god tid på å skrive innholdet slik at jeg får med alt som er viktig. Og så kan hun lese den flere ganger, i stedet for å få en ordflom verbalt. Min mor har jeg prøvd med flere ganger. Jeg har spurt om hun ikke kan være så snill å ringe eller sende en sms til meg på formiddagene. Og jeg har sagt at jeg er redd for å være alene noen dager. Hun er hjemme hver dag og har fri, og har derfor mulighet til å stikke innnom meg. Men jeg har ikke hørt noe fra henne på mange uker. Hun sier at hun har det så trasig selv og forteller stadig hvor mye historien min plager henne og gjør henne vondt. Hun drukner seg i selvmedlidenhet. Når jeg prøver å forklare henne hvor viktig det er for meg å snakke med henne om dette, sier hun bare at det ikke er noe å snakke om. Og at visse ting snakker man ikke om, liksom. Det føles som et stort svik, fordi jeg har hjulpet henne gjennom kriser i hennes liv. Jeg har vært der, i sorg og i gleder, organisert selskaper for henne og vært der når hun var så langt nede at hun ikke klarte å bestemme hva slags matvarer hun skulle kjøpe inn. Jeg har strukket meg langt for henne, og jeg har gjort en masse ting for henne som egentlig ikke ga meg særlig mye, men som jeg gjorde for hennes skyld. Nå er det altså jeg som ber om hjelp i min krise, men alt jeg møter er taushet og klandring for at jeg forteller om mine vansker .....
Skrevet for 3 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.