pernille
Medlem
- Jeg liker å lese en god bok som får tankene over på noe annet
- gå en tur med hunden vår
- eeeeelsker å strikke, det er nesten som meditasjon!
- bake kaker, boller å godis til ungene å mannen, helst i lag med ungene
DET får ALLTID humøret opp!! masse gris å masse kos å barnelatter :o)
- surfer på nett ( hehe, BOMBE )
- skrive "av" meg frustrasjon, sinne , sorg !!
carmen
Medlem
-Pakke seg inn i et pledd på sofaen og se en god film
-La barna ha med venner hjem fra skolen, sier som pernille; barnelatter får humøret opp
- Jeg har alltid danset og gjør det fortsatt, følelsen etter en bra dansetime, svett og sliten, det gjør godt
- surfe på nettet ja... 
verdifull
Medlem
Jeg:
-Går ein skikkelig hard tur på fjellet, når jeg er sint.
-Går en rolig tur på fjellet, når jeg er trist og lei.
-Går en tur med en god venn, eller mannen min, når eg vil ha selskap.
-Ta ein telefon til mine gode søstre.
-"Snakker" med dere, eller noen på FB.
-Kjøpe meg noe nytt, når jeg har rå.
-Leser, hvis eg orker å konsentrere meg.
-Gråter, de kan være deilig å kjenne at tårene er der igjen.
-Hører på musikk.
-Prøver å sove.
-prøver å skrive litt.
-Lese, er så godt å kunne flykte inn i en "annen" verden..
-Skrive mail til kontakten min på SMI, evt lese mail.
-Være på internett, bla her inne.
-Ringe min kusine.
-Skrive.
-Musikk, bl.a denne, Gabriellas sång:
Litol
Medlem
-Jeg eeeelsker og å strikke:lidenskapelig.(abbonerer på 3 utenlandske blader(Vogue knitting,interweave knits og Rowans magasin:reneste julekvelden når de plopper ned i postkassa)(vet du,Pernille:Drops legger ut alle sine oppskrifter gratis på nettet?)
-strikkekafe
-synger i kor
-ha søstrene mine,m.fam.(hele rukla)på overnattingsbesøk
-spille kort med tantebarna mine(den yngste er 6 år)
-matlaging
-leser(når jeg har god konsentrasjon)Hekta på Murakami for tiden
-danse
-gå turer i vind og vær
-lytte på radio(sånn er livet,verdt å vite,studio Sokrates:alt slikt)
-preke med naboen
-ro i tre-eke
I det hele tatt er lista laaaang som en"uløkke"
Dvs. jeg prøver å opprettholde det jeg har i meg...
Lillejenta
Medlem
Hm...hva er det med meg som ikke klarer å gjøre noe av det dere andre klarer når dere har det tungt? Beundrer dere som orker å bake, danse, gå turer osv da. Jeg har ikke lyst eller ork til noen verdens ting når jeg har det tungt, kun være alene, slappe av på sofaen, tenke, skrive og surfe litt. Og så snakke med behandleren min. Mangler vel litt livsglede tror jeg 
syns ditt Carmen, og alle andres her inne var veldig bra jeg! er bra å prøve å finne noen positive ting når man er langt nede, kanskje vi kan lære litt av hverandre også. Kanskje vi, neste gang vi har det veldig vanskelig kan gå inn her, lese og prøve å finne en ting vi kan prøve å gjøre?
Men det er lov å gjøre absolutt ingen ting også, hvis alt topper seg og man har det vondt. Er lov å gjemme seg under et teppe, med masse puter og bare være liten også. Jeg må ihvertfall få lov til det innmellom..
Lillejenta
Medlem
Jeg tenker at det er så mye jeg skulle gjort for min egen del når jeg har det tungt. Men jeg klarer det rett og slett ikke. Og da får jeg så dårlig samvittighet og dårlige tanker om meg selv. Jeg tenker at jeg ikke gjør det som er bra for meg selv, at jeg ikke hjelper meg selv, og da er jeg et dårlig menneske. Det er vonde tanker, selv om jeg vet at det er depresjonen som gjør at jeg blir tiltaksløs og devaluerende.
Ble litt feil av meg å ordlegge meg med et spørsmål om hva som er galt med meg. Vet jo at det ikke er noe galt med meg sånn sett, men det føles bare slik når "alle" andre klarer å gjøre gode ting for sin egen del og ikke jeg.
"Godt" å høre at også andre kun tenker hva en skulle gjort....
Jeg skjønner veldig godt hva du mener, Lillejenta.. Det er vanskelig å gjøre bra ting for seg selv når man har det vanskelig. Jeg var (er) ofte veldig destruktiv når jeg hadde det som værst. Og da får man dårlig samvittighet, skam og negative tanker. Blir en vond sirkel, som er vanskelig å komme ut av. men jeg har skjønt at det er viktig å snakke om det, da blir man mer bevisst og kanskje man etterhvert klarer å ta det før man kommer så langt, at man kan gjøre noe positivt før man kommer dit at man ikke orker. Det fungerer for meg iblandt.
Men jeg har fått beskjed om at det av og til er viktig å være dårlig, å ha det vondt. Man må liksom igjennom det også. Det er ikke lett å tørre å stå i det, føle på det og kjenne hva det gjør med deg, det å gråte, være deprimert, ha angst, alle de tingene der. Så på sin måte er det faktisk positivt det også(har jeg fått beskjed om)
Men jeg tror alle her inne kjenner seg igjen i det du sier, enten at de er der nå, eller at de har vært der en gang.
Litol
Medlem
Sannsynlig er det noe "galt" med meg.Jeg VIL være levende,jeg vil absolutt,selv om jeg er deprimert i en"del"så vil mitt bevisste...Sliter meg totalt ut på det der.Kroppen er i full krise,alle signaler,full beredskap,smerter i hele kroppen,kunne omtrent ikke bevege meg,men jobbe SKULLE jeg,nektet at noe var galt(kunne ikke løfte armene engang)så de måtte "jage"meg hjem.Jeg er visst helt skrullete på det der og allikevel er jeg veldig rolig som person.Nekter å synke ned,"han"lurer fært på dette,men jeg kan ikke fire på dette,da vil jeg ikke kunne reise meg igjen.Er blitt så tøft behandlet at jeg ikke kunne stå på beina...HODET går for fullt(i meg,dette er KOMPLISERT!!!)Prøvde å forklare en flik...uforståelig?(snakkesalig er jeg jo ikke...)Litol
Jeg tror jeg skjønner hva du mener Litol. Hadde en lang periode selv, hvor jeg burde sykemeldt meg, men nektet, for jeg VILLE ikke være dårlig. Samtidig ga jobben min meg veldig god avledning og en del energi.
Det er skummelt å tillate seg selv å være dårlig, deprimert, det er så hardt å stå i det fullt og helt at man prøver i det lengste å la være. Man håper vel i det lengste at man skal klare det.
Jeg tror de fleste kommer til et punkt hvor det bare ikke går lenger. Jeg tror de aller fleste med denne problematikken når et bunnpunkt på et eller annet tidspunkt, hvor de bare er nødt å innse at de må ta en pause fra hverdagen. Mange trenger også innleggelse.
Men dette er jo individuelt og noen bruker lenger tid på å nå bunnpunktet enn andre. Kanskje klarer noen å unngå det også.
Bare prøv å ta litt vare på deg selv, Litol, vær snill med deg selv, det fortjener du! Hva vinner du på å presse deg selv så vanvittig? Jeg skjønner du er redd for ikke å klare å reise deg igjen.. Men jeg tror du er sterk, jeg tror du vil klare det, når du får jobbet nok med deg selv.
Janne-Helen
Medlem
Ja pause trenger en, men for hvor lenge? Har begynt å jobbe lett i 50% skjermet tilbud gjennom nav systemet. Fungere bra så langt, men har ikke rukket være en uke enda. Da har jeg ikke jobbet siden august i fjor, da e måtte komme meg bort fra overgriper og hele den svikefulle gjengen... Hodet snurrer rundt enda, bare med tanken på dem og det hele...
Som oftest så ligger jeg bare å sover og hører på musikk når jeg ikke har det så bra... Fordi jeg er bare helt gåen i kropp og sinn etter alt og alle årene... Prøver å få til en tur ut i naturen minst en gang i uken, så utrolig viktig for kroppen og sinnet mitt. Frisk luft gjør godt det, bare glemme litt det som har vært...
Vil heller ikke være dårlig, men ikke rart man blir det med sånn bagasje. Ikke vår skyld! De som er så sterk at de klarer seg uten noe må være super mennesker! Jeg har oppsøkt hjelp fordi jeg trenger det, jeg har ikke gjort dette mot meg selv, jeg har sagt nei, men ikke blitt hørt eller sett... Jeg er ett vanlig menneske med mine begrensninger...
Du må være innlogget for å skrive.
Akkurat nå :
I dag :
