Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Lillejenta
   Medlem

   Hva gjør en når en sitter med en så enorm stor usikkerhet å tenker: ”Hva har skjedd?...Har det skjedd?” Og reaksjonene er så store, men minnene så små. Hva gjør man? Skal man velge å tro, eller skal man legge det bort? Og går det an å legge det bort, når reaksjonene er så store? Vil reaksjonene komme bort? Jeg tror ikke det men.... Jeg sa en gang til en annen utsatt, at jeg tror det er verre å vite hele den grusomme sannheten, enn å ikke vite. Jeg har endret syn, enda jeg ikke vet hva som er verst. Men det må da være bedre å vite enn å gå å være så usikker på hva som har skjedd eller om det har skjedd. Jeg føler jeg ikke har rett til å kalle meg for en utsatt. Jeg føler meg utsatt, men vet jo ikke med sikkerhet. Derfor føler jeg at jeg ikke har rett til å være her blant annet, samtidig føler jeg at dette er stedet for meg også. Men jeg har ingen historie å komme med, og en utsatt har jo en historie..!! Det er så vondt når denne tvilen blir så sterk som nå. Jeg vet ikke hvor tankene mine skal lande på. Så hva er best? Å prøve å glemme og legge det bort for godt? Eller å fortsette å være usikker og gruble på hva som er sannheten?

   Skrevet for 3 år siden #
2. 

   Heidi
   Medlem

   Hei Lillejenta Jeg husker også lite av min historie. Jeg husket ingenting før jeg var 29 år. Nå husker jeg mer enn nok til å vite at jeg er utsatt for misbruk, og det dukker stadig opp nye minner. Jeg tror det er slik at jeg ikke var istand til å huske tidligere fordi jeg da ikke var istand til å takle det som var å huske. For meg er det ikke mulig å glemme, som er noe helt annet enn å fortrenge.. Jeg måtte tilslutt bare akseptere -og det hjalp meg videre. Lykke til

   Skrevet for 3 år siden #
3. 

   Lillejenta
   Medlem

   Takk for svar Heidi. Håper det er greit at jeg stiller deg noen spørsmål i retur, men du svarer bare hvis du selv ønsker. Før minnene kom da du var 29, følte du deg utsatt? Hadde du mistanke om at noe hadde skjedd? Og hadde du reaksjoner som du ikke hadde forklaringer på? Jeg forstår at når historien først har kommet frem, så kan den aldri glemmes. Det er jo ikke mulig. Men jeg tenker at hvis noe ikke har skjedd, kan jeg da klare å legge bort grublingen over usikkerheten? Jeg tror vel egentlig ikke på det heller... Lykke til du også

   Skrevet for 3 år siden #
4. 

   pia
   Medlem

   Hei Lillejenta. Ville bare skrive noen ord her. Det å føle at noe har skjedd, selvom man ikke husker. Det tror jeg er veldig vanlig. Jeg har alltid hatt problemer med å føle at jeg passer inn. Både hjemme blant familie, og også rundt venner. Jeg har alltid følt meg "unormal" at mine reaksjoner må være helt ute og kjører, i forhold til andre sine reaksjoner. Så til spørsmålet ditt Ja, man kan føle det på seg, at noe har skjedd. Men det er jo veldig vansklig å sette fingeren på noe spesielt, men man bare vet det... Jeg har hatt det slik hele tiden... Og det er ikke før nå i det siste at jeg har begynt å huske litt, men det har noe mye med at jeg ble utsatt som 14 åring også. Og da kom følelsen tilbake, den jeg hadde kjent da jeg var 6 år. Men til og med i dag er jeg usikker, selvom jeg husker noe. Plutselig kan jeg føle at jeg må slutte hos psykologen min, for jeg har det jo så bra, jeg er da ikke utsatt. Mens neste dag er alt et helvete og jeg kan søke mere hjelp. Det er helt rart det her, de forskjellige følelsene vi får. De er så utrsolig skiftene, men samtidig så veldig normalt for oss som har vært utsatt. Ikke tving kroppen din til noe som helst. Du grubler når du ønsker det, og merker du at du kanskje ikke vil gruble så mye en dag, ja da er det sikkert forsvaret ditt som dukker opp. La alt skje i riktig rekkefølge, ikke press deg, da kommer ting når det skal pia

   Skrevet for 3 år siden #
5. 

   Heidi
   Medlem

   Hei igjen =) Jeg skal forsøke å svare på spørsmålene dine. Jeg hadde ikke følelsen av å være misbrukt eller utsatt, men jeg har slitt med depresjoner siden før skole alder, og forsto at noe var galt, men la skylden på at mamma og pappa hadde skilt seg. Det var min stefar som misbrukte meg, og de to tingene var ikke langt fra hverandre i tid. Og selvom misbruket pågikk i 7-8 år, må jeg ha fortrengt det hver eneste gang det skjedde, slik at jeg ikke hadde noen anelse. Jeg la altså skylden på noe annet. Men jeg reagerte jo mye sterkere enn andre venner som også hadde skilte foreldre. Stengte meg veldig mye inne i meg selv i flere år, og begynte å misbruke rusmidler tidlig. Jeg hadde store søvnvansker, og spiseforstyrrelser. Hadde seksuelle forstyrrelser, seksualisert atferd, og forsøk på å videreføre overgrepene, noe som gjorde at jeg følte meg skitten og syk. Hvis noen rundt meg hevet stemmen, stakk jeg av! Og det gjorde jeg forøvrig ofte ellers også. Jeg vet ikke om jeg er den rette til å gi råd om noe som helst, men ettersom kroppen din vet at NOE er galt, er jeg fristet til å anbefale deg å tro på deg selv. Kanskje -kanskje ikke tar du feil av årsaken til dine utfordringer, men noe er det jo. Og det bør du nok ta tak i. Jeg har tatt det mye pent i min bearbeidings prossess. Har nok forsøkt ved enkelte anledninger å presse på, uten at det har hatt noen effekt. For meg har -og ER- det vært nødvendig å gi meg selv tid. Tid til å modnes, finne styrke og tillit. Syntes det er tøft av deg å sette de spørsmålstegnene som du gjør. Klem,Heidi =)

   Skrevet for 3 år siden #
6. 

   Lillejenta
   Medlem

   Takk for svar til både pia og Heidi. Det er så bra å få tilbakemelding på det en skriver om. Jeg skrev at jeg ikke hadde en historie. Det er på ett vis sant, men også usant. For det jeg sikter til i innlegget mitt, er hva som skjedde da jeg var liten jente (eller om det skjedde). Men i tillegg har jeg vel en liten historie fra da jeg var tenåring, og ut fra det, kan jeg vel på ett vis kalle meg for en utsatt. Men den historien er på en måte helt klar i tankene mine, jeg vet hva som skjedde og har akseptert det. Og den teller liksom ikke med føler jeg. Men det er noe som ikke stemmer med da jeg var liten, samtidig vet jeg ikke hva. Ja, jeg føler at noe har skjedd, men samtidig kan det jo ikke ha skjedd noe..?! Jeg har også alltid lagt all skyld på mine foreldres turbulente forhold og til slutt skilsmissen. At det var derfor jeg hadde mine reaksjoner som barn og tenåring. Men nå som voksen har jeg mistanker om at det er noe mer som ikke stemmer. At det ikke bare er selve oppvekstforholdene som er skyld i alt. Jeg vet jeg presser på for å få svar, men klarer i mellom å koble ut og ikke tenke så mye på det. Men det er vanskelig å la det ligge helt over lengre tid. Så jeg tror ikke jeg klarer å se bort fra det som ligger der å skurrer. Jeg MÅ ha svar, men må vel smøre meg med tålmodighet.

   Skrevet for 3 år siden #
7. 

   fasaden
   Medlem

   Jeg skjønner akkurat hva du mener Lillejenta. Jeg har en historie som jeg husker deler av, og som jeg på en måte har akseptert. Men den siste tiden har jeg hatt en del flashbacks i form av ekstreme følelser i kroppen og ett bilde. Jeg føler i hele meg at dette dreier seg om noe helt annet enn den historien jeg allerede er klar over. Og det er ubeskrivelig vondt. Du spør om det er best å gruble eller glemme... jeg aner egentlig ikke, men kanskje svaret er en kombinasjon, ikke enten eller. Gruble når en har tid, mulighet og "lyst" til det, og glemme når det trengs.

   Skrevet for 3 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.