Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   virrvarr
   Medlem

   hei til dere som leser dette! Jeg snublet over denne siden en dag og tenkte at jeg kanskje endelig kunne finne noen svar her. Aner ikke hvordan jeg skal få ordlagt meg riktig, for jeg har aldri fortalt dette før. Når jeg tenker tilbake på sommerferiene fra barndommen, blir jeg kvalm. Hver eneste sommer gikk jeg rundt og bekymret meg for at jeg var gravid. Jeg "lekte" mye med en fetter på ca samme alder, og det var absolutt ikke vanlig barnelek. Jeg kan ikke huske at jeg synes det var ekkelt eller uvanlig å gjøre sånne ting når jeg var liten. men jeg sleit og har slete mye med det i ettertid. Jeg utviklet spiseforstyrrelser, depresjoner og selvmordstanker allerede på barneskolen og har vært gjennom en lang periode med selvskading. Jeg vemmes veldig av å tenke på det som skjedde da jeg var mindre, men har alltid klart å presse det vekk. Så det er veldig utydelig. Er det rart at jeg har slitt så mye med denne "barneleken" i ettertid? Hva kan det kalles? Jeg har i mange år også hatt en sterk følelse av at noe mer har skjedd. Men jeg kan ikke sette ord på hva og hvem. Og jeg klarer alltid å skyve det bort. Men følelsen er så sterk. Jeg er så redd for at det er noe jeg har funnet opp i hodet mitt som en måte å "dekke over" det som skjedde med fetteren min. Siden jeg har følt så strekt på det jeg husker skjedde, kan det være jeg prøver å dikte opp at det har skjedd noe annet også, som en måte å forklare alt jeg har slitt med i ettertid? Huff, jeg vet ikke. Klarer ikke få sagt hele sannheten til noen heller, for jeg føler meg misbrukt, men føler at folk kommer til å synes at det med fetteren min bare er en fillesak. Og hvis jeg i tillegg skal forklare at jeg tror noe annet har skjedd, men husker ikke, da må de jo tro jeg er helt sprø.

   Skrevet for 3 år siden #
2. 

   Lilo
   Medlem

   Kjære deg.... Det med din fetter er ikke en fillesak, og selv om du har trodd at det har føltes riktig dengang, er det likevel ikke rart at du sliter med det nå... Også i barndommen er det så mye følelser og forvirring en opplever... Hvis du føler at det har skjedd noe mer, er det ganske sannsynlig at det stemmer.... Men noen ting vi opplever, er så sterkt for kroppen å takle at vi fortrenger det... Og ingen med hodet på rett plass vil tro at du er sprø:) Har du lest "vet du hva det koster?". Anbefaler den boken til alle som har vært utsatt..... Vet du om det er støttesenter hvor du bor? For det er jo det flere steder i Norge, med fokus på incest og seksuelle overgrep... Det er også veldig vanlig at en glemmer eller ikke klarer å forklare hva som har skjedd, men slike støtte sentre er såå flinke på det området:) Det er og viktig at du ikke presser deg selv<3 Klem Lilo

   "Ta tilbake makta!!"

   Skrevet for 3 år siden #
3. 

   virrvarr
   Medlem

   Hei Lilo, og takk for svar. Det er rart hvor åpent og fritt det går ann å prate her inne. Det er deilig! Har ikke lest den boka nei, men skal sjekke den ut! Bor i Oslo, så det bør vel ikke være den vanskeligste plassen å finne et støttesenter, men det høres skummelt ut å gå dit. Vet du hvordan det fungerer? Igjen, takk for svar. Det var godt å få det ut og å få litt respons på det!

   Skrevet for 3 år siden #
4. 

   Lilo
   Medlem

   Hei:) Jeg sender deg en link til støttesenteret i Oslo: http://www.sentermotincest.no/ Tror de har et veldig bra senter i Oslo:) Vil anbefale deg å ringe dem eller sende mail for å få en time første gangen. Det var hvertfall det jeg gjorde... Jeg var også redd første gangen, men så snart jeg hadde komt inn å satt meg ned, var det bare utrolig godt, det føltes som en seier å tørre å ta det skrittet... Endelig var jeg "hjemme", hvor jeg kunne føle meg normal..... Jeg kjente tårene presset på så snart jeg kom inn på smiso første gangen, men det var bare fordi jeg følte at en STOR bør ble løftet av skuldrene mine. Endelig ville jeg møte noen som faktisk kunne forstå meg, og ikke bare late som de forstod..... Flere av dem som jobber ved SMI har vært utsatt selv, og takket være det er det bare så mye forståelse og støtte å få... Ikke vær redd for å gå dit.... Ingen vil presse deg til å si noe, og vil du gå igjen, er det ingen som holder deg igjen.. På SMI er det du som kontrollerer deg selv, ingen andre.... Ønsker deg masse lykke til<3 Klem Lilo:)

   Skrevet for 3 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.