Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Lita
   Medlem

   Hva kan jeg gjøre for å få gnisten tilbake igjen? den lille gnisten som gir meg styrke til å steve videre? Når man bruker mye energi på å bygge opp noe andre enkelt tramper sammen igjen. Gang på gang. Føler meg innmari alene....... mulig jeg har sørga for det selv. Jeg skulle ønske jeg kunne synge og danse. Jeg skulle ønske jeg var lita jente igjen, som kunne gjøre mamma stolt. Jeg skulle ønske jeg hadde noen som brydde seg litt. Noen som kunne gi meg en klem, og gi meg håp om at ting ordner seg. En klem for å trøste. En klem som ga meg følelsen av å ikke være skitten og fæl. Vil ikke ha det slik. Men samtidig glad ingen ser meg til tider. Jeg er lei av å møte dagen, smile, være hyggelig, late som ingenting. Den andre ser for tiden, er ikke meg. Jeg kommer hjem, låser døra, inn på stuegulvet hvor ligger gråtende en stund før jeg orker gjøre noe som helst annet. Kan ligge sånn lenge. Gråte til jeg er så utslitt at jeg bare sovner. Det samme skjer om jeg har hatt besøk, låser døra etter de som går. Så er det bare meg igjen. Den lille jenta. Den jenta som bare gråter. Den jenta som engang lo og lekte. Den jenta som strevde for å holde på dem hun hadde igjen. Den jenta som skulle ønske hun hadde noen som var glad i den hun er. Den jenta som vil være der for andre. Den jenta som skulle ønske hun hadde noen å gå til. Den jenta som skulle ønsket hun hadde noen som kunne trøste henne. Den jenta som vil vokse og bli stor. Den jenta som akkuart nå ønsker at hun aldri kom til.

   Skrevet for 2 år siden #
2. 

   pia
   Medlem

   Hei Lita.. Vet ikke om jeg har så gode råd å gi deg her. For mye av de samme følelsene du beskriver, sliter også jeg med. Når det gjelder meg, så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært om jeg ikke hadde fått sønnen min. For jeg har noe jeg må kjempe for, annet enn meg selv. Jeg har noe å stå opp til hver dag, og vet at jeg må være sterk og lede han gjennom dagen. Men ja, det er utrolig tøft. Vet ikke om jeg hadde greid det om jeg ikke ahdde vært mamma.... men uansett så håper jeg du finner styrke i noe, noe du setter høyt som gir deg gnist til å fortsette kampen. For det vil bli bedre, selvom de kanskje ikke klarer å se det nå. Gir deg en klem jeg pia

   Skrevet for 2 år siden #
3. 

   Janne-Helen
   Medlem

   Kjære Lita... Jeg vet hvordan du har det, har det sånn jeg også.. Eller har vært akkuratt der, men føler jeg er litt lenger fremme nå. Først å fremst vinne neiet tilbake, sette grenser ovenfor andre at de skal respektere meg. Gi dem plass og rom, men sette grensene der. Vil så gjerne at en annen skal holde rundt, men jeg må holde rundt meg selv og trøste meg selv. Bygge opp igjenn selvtillitten å være glad i meg selv. Ikke skyve meg selv bort eller springe bort fra meg selv. Lære på nytt å ta vare på seg selv.. Der vil være mange tårer som faller som ingen ser. Deriblant de tårene du gråter i hjertet ditt som bare du kan se å kjenne på. Kanskje komme i kontakt med en støtte gruppe? Jeg kunne selv tenkt det. Men jeg er ikke klar for det, men kansje du er? Jeg ønsker deg lykke til og håper at du kommer fremmover Klem

   Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag

   Skrevet for 2 år siden #
4. 

   Lita
   Medlem

   Takk for svar Pia og Janne-Helen Vi har nok ikke no støttesenter her.... Jeg vil så gjerne vær sterk. Heve hodet og kjempe meg gjennom dagene. Men jeg greier bare ikke, uansett hvor mye jeg vil og ønsker det. Får det bare ikke til. Har ikke kreftene til det. Hadde det bare vært noen jeg kunne støtta meg til. Et familiemedlem. En venn. En jeg kunne stole på. bare NOEN. Noen jeg kansje kunne ringt, når ting blir for tungt. Noen som hadde villet kommet på besøk, ikke for en koselig kveld, men kansje for å høre på meg. Noen jeg lot se øynene mine selv om jeg gråt. Noen jeg tørr gråte for. Ikke bare være her alene, dag etter dag. Jeg orker bare ikke lenger.

   Skrevet for 2 år siden #
5. 

   Saphiire
   Medlem

   Når jeg leser dette, får jeg lyst til å gjøre hva jeg kan for å hjelpe deg, være en du kan stole på, en som er der for deg. Jeg har det på samme måte, sliter med å stole på noen som helst, har ingen å støtte meg til. Derfor er vi nødt til å støtte oss til hverandre, på de som vet hva vi går igjennom. Jeg vet jeg ikke er til noe betydningsfull hjelp, men jeg vil virkelig være der for dem som trenger det. Da hjelper jeg også meg selv.

   Skrevet for 2 år siden #
6. 

   Lita
   Medlem

   Takk for det I dag har ikke vært no særlig til dag, selv om den ikke har vært så veldig ulik alle andre. Hadde lyst til å fortelle hvordan jeg hadde det. Satt å bare ville gråte. Men turte ikke. Turte ikke gråte, selv om noen tårer presset seg fram i øyenkrokene. Kom meg ut, og på sykkelen hjem, klarte ikke lenger holde igjen gråten. Hjem, inn på gulvet og på med litt musikk. Så gråt jeg for fullt. Så vondt og så tungt... Mange tanker flyr gjennom hodet. Mormor er jo gammel, kansje har hun medisiner, sovemedisiner... Hadde bare lyst til å sove bort de nermeste dagene. Dra dyna over hodet, og forsvinne i en dyp søvn. Skrev brev til mamma etterhvert...

   Skrevet for 2 år siden #
7. 

   Saphiire
   Medlem

   Noen ganger er det deilig å bare få det ut. Kanskje det hjelper å fortelle henne hva du føler nå. Håper dagene dine blir fylt med latter og kjærliget. Sender deg mine varmeste klemmer og en tanke til deg.

   Skrevet for 2 år siden #
8. 

   Lita
   Medlem

   Akkurat der og da var det vel ikke så godt å få det ut. Så vel at eneste utveien da var ut av hele livet. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kunne klart meg med en familie som ikke støtta meg gjennom denne prosessen, men å ikke få være en del av familien i det hele tatt er værre. Ikke få lov til å ha kontakt med sine egne småsøsken.

   Skrevet for 2 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.