Tenkte lenge om jeg skulle skrive her, men har ingen andre å dele med for øyeblikket, så blei vist denne måten jeg får delt med noen på 
Ting går fint. De går bedre. Prøver å skrive situasjonen her litt, kansje det gir meg noe også.
Det er nå snart ett årsiden jeg gjorde det. jeg brøt løs fra det jeg anså som, kansje milde overgrep. Jeg ble aldri tvunget til noe, men torte aldri å si nei. Jeg ble ikke voldtatt, og kansje det har gjort at jeg sitter igjenn med mer forvirring. Var det overgrep? trodde han jeg ville? var det min feil? 14 år, og forvirring og alvorlighet i overgrepene vokste med alderen. Jeg hadde aldri tenkt å bryte løs, eller jeg tenkte på det, men kunne ikke forestille meg å gjør det. En kveld sa jeg det. Jeg sa det til en som har stått meg nær hele livet, og håpte på å få hjelp. Dagen etter trappet jeg opp foran overgriper. Jeg sa at jeg ikke kom til å oppgi min plikt som tvang meg til å vær i nærheten av han. Møte varte i flere timer, det var tøft,men for meg måtte jeg gjør det, selv om den jeg sa det til hadde tilbyd seg å si ifra.
Jeg så værdenen min rase sammen foran meg. Alt jeg hadde bygd opp måtte forlates, jeg hoppet ut av mitt kresjende fly på en måte. Jeg falt helt sammen. de første dagene spiste jeg ikke skikkelig, kunne bare gå rundt i huset for å vente på å sove. Jeg falt vell i depresjoner det halve året. La på meg 7 kilo, ville ikke vær med folk, ville helst ligge under dyna. Men ingen så det. Ingen så det! Den eneste som viste om det snakket ikke til meg om det, latet bare som ingenting. Samvittigheten var vanskelig, likte sjeldent å drømme da han ofte inntok drømmene. Ingen forsto, ingen så noe. Men jeg viste at jeg måtte gjør noe. Tvang meg til å møte folk,tvang meg til å le. jeg måtte komme meg igjennom det. kansje det hardeste jeg har gjort. Ingen energi, men du må late som du har, du må snakke, folk må like deg. Selv om du kommer hjem og føler ingen liker deg, at du helst vil vekk, så måtte det gå. Jeg opplevde ting som fikk meg enda mer ned. og kansje det var dt som hjalp. Jeg kom meg videre. det gikk! Det tok tid, det var forferdelig, men jeg fungerer normalt igjenn. Jeg fikk venner igjen. etter flere år med mindre depresjoner, hemmeligheter og pustevansker, klarte jeg meg.
Jeg har enda ikke klart å si det til fler. Fortsatt redd for å bli avvist eller ledd av. men jeg har klart ting jeg aldri trodde jeg ville gjør. Skyldfølelsen er der, forvirringen er der, spørsmålene er der, men jeg kan fungere normalt. og en dag skal jeg finne en jeg kan snakke med det om. en som forstår. Jeg skal bli ferdig med det. En dag =)
Du er STERK DU 
