Hemmeligheten
(7 innlegg) (3 deltakere)-
ni
MedlemDet er så vanskelig å skrive det. Det var vanskelig å tenke det. Jeg deler livet inn i før og etter at minnene kom til overflaten. Av og til tenker jeg at det hadde vært best om de aldri kom, om de aldri dukket opp og la seg over skuldrene mine, sånn, om jeg aldri ble tvunget til å SE minnene. Jeg må bære dem: Minner. Om en kropp. Over meg. Pappas kropp. Over meg i senga. Igjen, igjen, igjen, På repeat. Før minnene kom til overflaten hadde jeg hittil i livet omtrent bare søkt hjelp for forkjølelse. Jeg tenkte at jeg ikke hadde noen grunn til ikke å være glad. Jeg hadde fine foreldre, tenkte jeg, foreldre som jeg var glad i. Foreldrene mine har gode jobber og bor i et fint hus og er glad i hverandre og har fire barn, det går bra med alle oss barna og de har mange venner, fasaden er så gjennomført - det lyser på en måte vellykkethet av dem, av foreldrene mine. Noen hemmeligheter fantes jo bak fasaden. Depresjoner, for det meste. Utroskap. Mye alkohol var det også. Vanlige familiehemmeligheter, tenkte jeg. Selv hadde jeg min egen hemmelighet disse årene etter at jeg flyttet hjemme fra: jeg hadde aldri vært i stand til å gjennomføre samleie med en gutt. Jeg hadde hatt flere kjærester, men begynte å gråte hver gang de prøvde å ta på meg, og når de først prøvde ordentlig, da vrengte kroppen seg i voldsomme smerter. Jeg kjente hvor redd jeg var for dem. Og jeg skammet meg. Jeg skammet meg intenst over kroppen min, rørte ikke ved den. Men jeg tenkte likevel: at jeg ikke hadde noen grunn til ikke å være glad. Jeg tenkte at jeg var glad, at jeg hadde det jeg trengte, jeg hadde gode venner. Jeg trodde jeg hadde et medisinsk problem i underlivet, men at jeg ellers var glad. Så. Disse minnene. En stund tok de over livet mitt. Jeg måtte omdefinere meg selv, alt rundt meg, alle reaksjoner, tanker, hele barndommen måtte omdefineres, ses i lys av hvordan det egentlig hadde vært. Minnene kom så plutselig, helt uventet. Jeg var 23 år og bodde i USA, og midt under en konferanse, da jeg lot tankene fare et øyeblikk, var det en kopling som jeg så, for første gang. Jeg så alle minnene av at faren min sa god natt om kveldene, på nytt, og jeg så at han ikke hadde klær.... at han lå... oppå meg... Og jeg reagerte helt fysisk: jeg kjente meg overmannet av hvordan han luktet, svett, tungt, og hvordan han pustet. Jeg måtte ut av lokalet. Hele kroppen stoppet opp bare. Og inne på do eksploderte jeg. Jeg skrek, husker jeg. Og så husker jeg at jeg gråt og gråt, i flere dager. Mens nye minner strømmet inn. Jeg så det, på nytt og på nytt. Jeg så pappa og SÅ, innså. I cirka tre intense uker forsvant jeg fullstendig inn i disse barndomstraumene. Jeg hadde alltid tenkt at det var mamma jeg hadde et problematisk forhold til. Jeg hadde tenkt at pappa og jeg alltid hadde hatt et spesielt forhold, et eget forhold, at vi forsto hverandre. Det vondeste tror jeg var å innse at nettopp den kjærligheten rommet alle disse overgrepene. At den tilliten og det fine jeg tenkte på i forbindelse med pappa ble overskygget av noe som har vært så ødeleggende for meg. Det er uvant å skrive dette, selv om jeg føler at jeg kontrollerer det når jeg skriver nå, at jeg plasserer det et sted. Jeg tror det er bra. Et bra sted å begynne, med å fortelle hemmeligheten for dere her inne. Det går bedre nå, jeg har vært i behandling i ett og et halvt år. Jeg fungerer normalt i jobb. Jeg har en kjæreste som jeg nesten klarer å ha et seksuelt forhold til.. Men det er hemmelig. Hemmelig. Hemmelig. Fortsatt. Det er bare kjæresten min og én venninne som vet, i tillegg til psykiateren min. Jeg har vanskeligheter med å snakke med søsknene mine og foreldrene mine. Jeg stamper, føler jeg står stille. Snart er det jul, de siste årene har jeg sneket meg unna , men de behøver etter hvert en forklaring på fraværet mitt, særlig søsknene mine, som jeg er glad i, som jeg heller ikke vet om har vært utsatt for lignende overgrep.... Jeg føler at jeg svikter dem. Jeg øver meg på å tenke at jeg snakker med mamma... At jeg tar et oppgjør... Herregud, det er jeg for redd og pysete til. Jeg er redd og pysete og jeg syns synd på faren min, merkelig nok. Å, det er fortsatt mye som gjør vondt. Vel.....Skrevet for 3 år siden # -
skorpion
MedlemHei Ni Sterkt å lese det du skriver. Det du har skrevet, bekrefter for meg at du er ingen pyse. Slik jeg ser det, er du ei sterk jente som har startet et oppgjør med din fortid og den smerten du har gått igjennom, det tar tid å gå igjennom en slik prosess. Etterhvert som du får bearbeid følelser og kjenner deg tryggere på deg selv kan det hende du blir litt mindre redd for å ta skrittet videre i oppgjøret med fortiden....med din far. Om du vil kan du ta på deg mine briller, lese det jeg leser og ser....jeg ser en far som har gjort noe veldig veldig stygt mot sin egen datter, en person som gjør barn- sin egen datter vondt på denne måten, fortjener slett ikke at noen skal synes synd på han. Jeg har selv erfart at dette ikke er enkelt, men det har endret seg gradvis. Jeg har etterhvert greid å bli sint på de handlingene han har gjort mot meg, men på personen er fortsatt litt vanskelig. Etterhvert som handlingene går mer og mer opp for meg i sin grusomhet, synes jeg heller ikke synd på den personen som har ødelagt så mye av livet lenger....denne personen var ikke min far, så jeg forstår det handler om så mye mer i din situasjon....når det er den nærmeste, blir følelsene og tankene rundt så mye verre.... Bruk din styrke til å gjøre det som er best for deg selv... og ikke gjøre valg med hensyn til din far... Håper du har god hjelp på veien...det fortjener du! KlemSkrevet for 3 år siden # -
farmor47
MedlemKjære Ni Du er esterk som bare det. Tøff og sterk og kommer helt sikkert til å klatre helt til tops i livets stigespill. Din historie minner litt om min, men på andre punkt er den ikkje lik. Det var min far som var min overgriper og ingen visste. Eg var "pappa's jente". Har også hatt ett vanskelig forhold til min mor og har det fortsatt, sjølv om ho ikkje skjønner det.Min far er død for mange år siden, og eg tok ikkje oppgjør med han førhan var død. Håper du får forståelse fra dine når du tar skrittet og forteller det som det er. alle har trodd min historie, men ikkje alle ville ta det innover seg. Mine søken , spes min bror var til stor hjelp. Min mor syns det var fælt, men orket ikkje hør mer om det. Ville ha ett godt liv nå. Det er så bra at du har en fin kjæreste som støtter deg fult ut og som ikkje presser deg.det gjør alt så mye enklere. Open het er viktig både for at du skal kunne bearbeide historien din, for at folk skal forstå kvifor du reagerer som du gjør, og for at folk skal begynne å tenke og kanskje vi med opehet kan forhindre fremtidige overgrep. Eg hadde ikkje dei problema med sex som du hadde. Tvert om, eg trudde da eg var ung at det var rett at gutta som ville skulle få det dei ville. heldigvis møtte eg amnnen min tidlig, han var ikkje in slik type og han forstod meir enn både eg og han skjønte på den tida. Hadde mye større problem med klemmer eg. For far skulle jo ha en klem kvar kveld før eg la meg. Det har eg alltid visst var ekkelt. Nå har eg ikkje problemer med klemmer, med eg måtte lære emg det. Nå er nerhet veldig, veldig viktig for meg. Og openhet. Er fryktelig open med det meste. Det veit enklete her inne også som eg også mailer med :=) Det er så bra at du har fått skreve neddin historie det er den beste medisinen. Eller begynnelsen på helbredet. Lykke til vennen. Stor klemSkrevet for 3 år siden # -
ni
MedlemKjære begge gode, tusen takk for varme og kloke svar, så utrolig glad jeg ble for å lese det dere skriver. Jeg opplever det på samme måte som du sier, skorpion. Jeg kan bli rasende for det han har gjort mot meg, alt det han er skyld i. Men så er det alle de andre sidene man kjenner ved mennesket... Det er vanskelig å utskille alle følelsene til ren forakt, til å avskjære ham fullstendig, hele ham. Selv om det kanskje hadde vært enklere. Forhåpentlig vokser jeg en dag så mye at jeg kan ta det oppgjøret med ham. Akkurat nå føles det utenkelig, umulig.. Jeg beundrer alle som har gjort dette... Det er så umåtelig sterkt og modig gjort. Farmor47, jeg har et spørsmål til deg. Du sier at faren din er død, nå, og at du aldri fikk tatt noe oppgjør med ham. Jeg har sett du skriver at du på en måte har tatt et oppgjør med ham, etter at han var død, gjennom å "snakke" med ham. Det høres lurt ut. Selv tenker jeg ofte at det hadde vært så mye lettere om han var død, min far også, sånn at jeg kunne sluppet å forholde meg til ham. Men jeg lurer på, hvis du hadde hatt mulighet til å ta et oppgjør med ham før han døde, du - ville du gjort det? Ideelt sett? Hva tenker du om at han er død? (Hvis jeg kan få stille et så personlig spørsmål til deg... svar bare hvis du vil...) Klemmer, det har også vært vanskelig for meg, ja. Å føle meg naturlig når jeg får en klem, gir en klem, jeg kjenner meg fortsatt stiv, hvis det ikke er noen jeg kjenner at jeg har et tillitsforhold til. Det er fint at du har lært deg det. Og det er godt å ha gode, snille menn å leve med. For meg har det betydd utrolig mye! Igjen: tusen takk for svarene. Dette føles veldig godtSkrevet for 3 år siden # -
farmor47
MedlemHei igjen Ni! Eg er ett veldig opent menneske, så eg trur deg skal svare deg, i alle fall på dette spørsmålet. Det finnes grenser for meg og, da kan eg heller svare på mail. :). Da blir det liksom ikkje lagt ut for alle og svare kan verte meir personlige. Det er jo ett hypotetisk spørsmål, som eg berre kan svare kva eg trur eg ville ha gjort. Den personen eg var da før han døde hadde kvidd seg fryktelig for å ta det opp, men eg trur at hadde sannheten kommet for en dag for meg mens han levde, måtte eg ha gjort det. Da hadde eg nok skreve ett brev til han først. Men, eg tviler på at han hadde turt å inrømmet det. Husker veldig godt vårt siste møte før han døde. Han var på besøk hos oss, hadde kjørt over 30 mil enda så sjuk han var. Han visste at han skulle dø, trur eg. Kreft. Han var hos oss i 4 dager. Låg som regel heilt utslått på sofaen. Den dagen han skulle kjøre heim. Stod vi forann kvarnadre på stuegolvet. , skulle ta avskjed. Eg tenkte eg må gi han en klem, det er sikekrt siste gang eg ser han, men eg hadde ikkje lyst(visste ikkje kvifor). Du Greta, sa han. ja sa eg. Nei, det var ikkje noko, sa han så. Gav meg en klem og gikk. Det var siste gang eg såg han. Snakka emd han i tlf 2 ganger etter det. i ettertid trur eg at han kom på besøk for å ta avskjed og for å ta opp temaet, men turde ikje. Han var livredd for å dø. Og det var nok fordi han ikkje hadde fått gjort opp for seg. Han var til tider ein feig mann men var også bestemt. Det var rart å skrive dette nå. Fleire sånne minner kom strømmende på. Det kan godt hende han prøvde å ta det opp fleire gonger, fordi eg trakk meg jo meir og meir vekk frå han. Uten att eg sjølv viste kvifor, eller ville vite kvifor. Men, han gjorde det aldri. Eg burde ha skjønt det og tatt det opp når dattra vår var 6 år, men det er ei anna historie. Får litt å tenke på i dag. Håper dette var eit bra nok svar.Skrevet for 3 år siden # -
ni
MedlemTusen takk for så åpent svar, farmor47. Det var utroliig sterkt å lese. Om det siste møtet. Det ga også meg mye å tenke på. Jeg synesdet virker som du har taklet og jobbet med dette så forbilledlig, gjennom å ta oppgjøret likevel. Snakket til ham. Selv om han ikke har vært der likevel, i egen person. Jeg tviler ikke på at det har vært vanskelig.. Å, du virker som et rikt og klokt menneske. Beklager at spørsmålet var så direkte... En stor klemSkrevet for 3 år siden # -
farmor47
MedlemHei ni, det skal du ikkje beklage. Eg svarte eg og det var mitt valg. Eg hadde bare godt av å skrive det. Og eg er voksen nok til å bestemme om egvil svare offentlig eller ikkje. lykke til videre og ver ikkje redd for å spørre meir. Eg er i den situasjonen for tida at etid er noe eg har rikelig av. kan ikkje sitte å strikke hiel dagen hehe. Du kan som sagt også maile meg om du vil stor klemSkrevet for 3 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.